2011 – året jeg ble en Vegan Runner

Bildet som Endurance bruker til å markedsføre CTS Exmoor - er det rart jeg ble fristet?

En rolig dag på jobben høsten 2010 dukket tanken opp; ”hvis jeg skulle løpt en maraton, hvor i verden har jeg mest lyst til å gjøre det?” Vet ikke hvorfor, jeg hadde aldri vært med i noen løp før, og kun løpt lenger enn 9K én gang i mitt liv. Jeg bodde i Storbritannia 1995-2002, og er en smule anglofil, så svaret på spørsmålet ble ”Cornwall!” Et par google-søk senere oppdaget jeg Endurancelifes Coastal Trail Series, en serie med terrengløp i England og Wales. Blikket mitt ble dratt mot et bilde fra Exmoor i Devon. Jeg sendte min søster en epost og spurte om hun ville være med som moralsk støtte, og fikk kjapt positivt svar. Jeg vurderte å feige ut, særlig når jeg fant et bilde fra CTS som viste deltakere som krøp opp en bakke på alle fire. Exmoorløypen var karakterisert som extreme, en femmer på en skala fra 1 til 5, så det var ikke usannsynlig at bildet var derfra. Heldigvis kunne man velge mellom 10k, halv-, helmaraton, og ultra, så jeg bestemte meg for at halvmaraton var overkommelig.

Det å sette opp en treningsplan ga meg en interessant faglig utfordring, som det kommer et eget innlegg om. Fikk også demonstrert at det å ha et mål å trene mot er veldig motiverende. På slappe dager var det bare å finne fram bildet fra Exmoor, så kom treningsiveren tilbake (ispedd en dose panikk).

Første sløyfe av Exmoor CTS 2011; den første stigningen er beseiret, og jeg er i sonen. Heddon Mouth i bakgrunnen.

Løpsrapport CTS 2010/2011 stage 9: Exmoor(16.04.11): Før start lurte vi på om vi hadde gjort noe veldig dumt når vi meldte oss på (Sara hadde skrinlagt den originale planen om å gi moralsk støtte ved å sitte på puben og drikke G&T, hun skulle løpe 10K). Kanskje burde det at vi måtte bekrefte at vi var svømmedyktige, oppgi pårørendes telefonnummer, og at obligatorisk kit for halvmaraton inkluderte varmeteppe og førstehjelpssaker fått det til å ringe noen varselklokker? Gary fra Endurancelife holdt en peptalk før start hvor han advarte mot fritt fall på 200m ned i sjøen enkelte steder i løypa, og kalte oss som hadde valgt Exmoor til vår løpsdebut for riv ruskende gale. Men stemningen på startstreken var god. Jeg valgte å starte bak i feltet siden jeg ikke hadde ambisjoner om pallplassering. Min taktikk var å finne ryggen på en som holdt et jevnt og rolig tempo, jeg var livredd for å gå for hardt ut og stivne. Målet var å klare gjennomsnittstiden, 2,5t.

Vi ankom kjapt den første og bratteste stigningen. Til min overraskelse valgte de fleste å slå over i gange. Jeg fortsatte å løpe, og passerte 20-30 stk. Å løpe opp viste seg å være problemfritt, beina kjentes fortsatt gode ut på toppen. Jeg begynte å kose meg skikkelig. Landskapet var fantastisk, og flere rundt meg stoppet for å ta bilder.

Taktikken min om å lime meg på en rygg fungerte dårlig, hver gang jeg pustet noen i nakken viste de upåklagelig terrengløpetikette og slapp meg forbi. Jeg måtte derfor hele tiden finne en ny rygg, historien gjentok seg, og jeg fortsatte å plukke løpere jevnt og trutt.

CTS Exmoor 2011: Den lengste stigningen er nesten unnagjort, ca 8km igjen. Stien for første sløyfen kan skimtes i dalsiden i bakgrunnen.

På sløyfe nr 2 av 8-tallsløypa kom den verste stigningen, en lang, slak bakke som sugde energi. Jeg slo over til gange mot slutten for å ikke gå helt tom, og fikk i meg litt Nuun elektrolyttdrikk. Brøt her en av de viktigste reglene for hva du ikke bør gjøre i et løp, nemlig å bruke produkter en ikke har testet under trening, men heldigvis viste Nuun og fordøyelsen min seg å være kompatible. Når jeg ankom siste sjekkpunkt fikk beskjed om at det var 3 miles igjen. Måtte stoppe og be dem om å gjenta det, trodde jeg hadde hørt feil. Men det stemte, og jeg kom i mål på 1.58.52. Kjempefornøyd med å fullføre godt under gjennomsnittstiden slo jeg

I mål. Solen skinner og alt er vel.

meg ned i målområdet og ventet på Sara. Regnet med å måtte vente en stund, siden hennes målsetning primært var å overleve, sekundært å løpe på 2 timer, men hun dukket opp ikke lenge etter. To dager senere, når de offisielle resultatene ble publisert, fant vi ut at jeg faktisk kom på 2. plass blant kvinnene på halvmaraton (ett minutt bak vinneren), og Sara på 5. plass på 10K. Vi feiret i Brighton med Sussex sparkling wine, etegilde, og shopping (Sara kjøpte seg terrengsko). Det store samtaleemnet var hvilke løp vi skulle være med i videre fremover…

RBIK FRISK-karusellen 2011: Jeg var med på 6 løp mellom mai og oktober. De fleste løypene var korte, 2-3K, men arrangøren hadde som regel klart å inkludere et imponerende antall bakker. Disse løpene ga god tempotrening. Det er mange med et veldig sterkt konkurranseinstinkt i bedriftsidretten, og det viste seg at dette ikke er medfødt, men smitter fra person til person.

Nærbilde av beina mine etter 7nutsløpet. Note to self: bruk lang tights neste gang!

7-nutsløpet,  28.05.2011: Etter å ha mestret CTS Exmoor virket ikke det å løpe over 7 nuter så avskrekkende. På forhånd hadde arrangøren sagt at løypa var ca 17K, på startstreken ble det sagt 15… Uansett hva distansen var, så var det et tøft løp. Tempoet var lavt (i snitt ca 8km/t), men pulsen høy (85- 90 % av makspuls). Det var sikkert vakker utsikt på toppene, men jeg var så opptatt av å holde meg på beina at jeg ikke la merke til den. Løypa var våt og glatt, så jeg gikk i bakken noen ganger, men fikk bare noen skrammer og et forslått kne. Styrken min er tydeligvis i motbakker, mens løpsteknikk i nedoverbakker er noe jeg må jobbe med. I hver stigning gjentok det samme seg, jeg tok igjen løper etter løper bare for å bli forbiløpt av de samme folka på vei ned igjen. Tiden ble 2.06.32, plasseringen nr 5 blant jentene og midt på treet totalt. Det viktigste var at jeg hadde det gøy (en av de andre deltakerne fortalte meg etterpå at jeg hadde smilt hele veien).

Stavanger Maraton, halvmaraton, 27.08.11: Oppladningen til dette løpet ble ikke den beste. I juli var Sara og jeg på vår årlige fjelltur, i år fra Haukeli til Lysebotn. Siste dagen ble sålen på den ene fjellstøvelen min ødelagt, noe som medførte en akillesbetennelse og to ukers hvile. Stilte allikevel opp, jeg hadde jo nettopp fått Vegan Runners-toppen min, og hadde lyst til å vise den fram. Jeg fulgte det som nå har blitt den vanlige taktikken min; begynne litt rolig, finne en løper foran meg, løpe forbi, gjenta. Dette ga god eksponering av Vegan Runners-logoen, som står både foran og bak på trøya. Med tanke på oppladningen var jeg strålende fornøyd med resultatet mitt: tiden ble sterke 1.32.37, andreplass blant kvinnene, 1000 kr i premiepenger, og jeg fikk stå på podiet i VR-trøya. I tillegg kjente jeg ingenting i akillesen. Det var ingen fotograf som tok bilder av alle løperne slik jeg hadde regnet med (etter å ha vært med i Exmoor, hvor alle løperne ble knipset individuelt 3-4x, trodde jeg at det var slik i alle løp). Jeg har derfor ingen bilder av første gang en Vegan Runner var på pallen i et løp i Norge.

Like før mål i 3-sjøers 2011. Fotograf: Oddgeir Tørresdal.

Sesongen ble avsluttet med 3-sjøersløpet (halvmaraton) 12.11.11: Dette løpet ble tyngst av alle løpene jeg har løpt i år, 3 km før mål begynte jeg å kjenne krampetendenser, og beina ble blytunge. Kanskje var det fordi jeg ikke hadde klart å trene nok de siste ukene, kanskje fylte jeg ikke på med nok karbohydrater underveis. Jeg hadde med en flaske med Nuun og tok i tillegg sportsdrikk på to av drikkestasjonene, men burde muligens hatt med energigel også. Selv om jeg ikke hadde krefter igjen til en innspurt, var helhetsopplevelsen allikevel positiv. Det er ikke til å unngå når man løper i noen av de vakreste turområdene i byen, omgitt av over tusen entusiastiske mosjonister. Nivået på dette løpet var nok det høyeste av alle løpene jeg deltok i i 2011, men jeg klarte topp 10 her også (8. plass). Og siden jeg hadde oppgitt Vegan Runners som klubb ble Vegan Runners nevnt både på de offisielle resultatlistene og i RA. Woohoo!

Rett etter 3-sjøersløpet skadet jeg meg i en sykkelulykke og måtte opereres. Det første jeg spurte om når jeg våknet av narkosen, etter at avrevne leddbånd var sydd på plass, var når jeg kunne begynne opptreningen til mitt første maraton, CTS Sussex i mars 2012. Sitter nå og teller ned dagene og ser på videoer fra CTS-løpene. Bare 4 dager igjen til jeg får love til å trene igjen! Det er ingen tvil om at jeg har blitt hekta på løping. I mellomtiden får jeg nøye meg med å sette opp terminliste for 2012 og organisere min bucket list.

På terminlisten 2012: CTS  Northumberland

5 thoughts on “2011 – året jeg ble en Vegan Runner

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s