Feminist og veganer

Hvert år rundt 8. mars så begynner sytingen (fra både menn og kvinner dessverre): hvorfor skal vi markere denne dagen i år igjen? Vi har jo full likestilling nå! Heldigvis har vi kommet et stykke på vei, men alle som tror vi har full likestilling lever i en fantasiverden. Jeg kan jo nevne at kvinner i Norge fortsatt bare tjener ca 85 % av det menn gjør (her i Rogaland er tallene helt hårreisende, her utgjør kvinnenes inntekt 57,6 % av mennenes inntekt, i følge SSB), at kvinner fortsatt bruker mer tid enn menn på barnepass og ulønnet arbeid i hjemmet, og at kvinneyrke fortsatt er synonymt med lavtlønnsyrke. Siden dette er en blogg med fokus bl.a. på sportslige ting, skal jeg imidlertid fokusere mer på idrettens verden for å forklare hvorfor vi fortsatt trenger 8. mars som en kampdag.

Før jeg går videre vil jeg prøve å vise at det er en kobling mellom veganisme og feminisme. Som veganer er jeg opptatt av å bekjempe spesiesisme – diskrimineringen av ikke-menneskelige dyr basert på deres artstilhørighet. Spesiesismen er også nært beslektet med andre undertrykkende ismer; rasisme, kolonialisme, sexisme. Det er de samme tre hovedargumentene som brukes for å rettferdiggjøre undertrykkingen: det er normalt, naturlig, og nødvendig. De samme argumentene som en gang i tiden ble brukt for å holde svarte som slaver, eller nekte kvinner stemmerett, blir brukt for å rettferdiggjøre vår utnyttelse av andre dyr – de er mindre intelligente enn oss, de føler ikke på samme måte som vi gjør, de er ikke rasjonelle vesener, de er mindre verdt enn oss osv. Både grunnleggerne av veganbevegelsen og nåtidens aktivister trekker linjene fra antislaveri-bevegelsen til veganismen. Man kan se på veganismen som en bred bevegelse for anti-undertrykking. Det blir galt galt å kjempe mot diskrimineringen av ikke-menneskelige dyr, men samtidig akseptere diskriminering og undertrykking innen vår egen dyreart.

I idretten går likestillingen fremover; kvinner har f.eks. i det siste fått lov til å konkurrere i flere og flere idrettsgrener som tidligere har vært forbeholdt menn. I 1928, når min bestemor var liten jente, fikk kvinner for første gang være med i friidrett i OL. Den lengste distansen kvinner fikk lov til å løpe var 800 meter. Man var redd for at fysikken vår ikke ville tåle lengre distanser, det ble fremsatt teorier om at kvinner kunne bli sterile eller varig skadet på andre måter hvis de presset seg til utmattelse. Første gang et maratonløp ga adgang til kvinner var i 1972, få år før jeg ble født. I 1984, når jeg var liten jente, var maraton OL-gren for kvinner for første gang. Nå får kvinner lov til å hoppe både med og uten stav, kaste de samme gjenstandene, og stort sett løpe de samme distansene som menn i fridrett. Innen langrenn kan det imidlertid se ut som om bekymringen for at kvinner ikke tåler like mye som menn sitter igjen, kvinnenes lengste distanse er bare 60 % av mennenes; 30 km versus 50 km. At kvinner orker å gå lenger enn 30 km på ski er udiskuterbart, men når de gjør det er innsatsen deres tydeligvis ikke like mye verdt som mennenes. I Vasaloppet (90 km) i år fikk den mannlige vinneren en bil når han satte løyperekord, mens Vibeke Skofterud som slo kvinnens løyperekord med 8,5 minutter ikke fikk noen form for bonus. Arrangøren antydet at det var vel kravstort å forvente at en kvinnelig løper skulle få en bil, det var jo en mann som var først i mål, og å gi en bil til en som kom bak ham i løypa ville jo gjøre hans prestasjon mindre verdt. Dessuten hadde det vært en bil som bonus i et helt annet skiløp for kvinner i foregående måned, det ville vært helt urimelig om det var en bil i bonus i to forskjellige løp som kvinner får lov til å delta i. Heldigvis endte historien med at arrangøren og sponsoren ga en bil til begge vinnerne.

Man hører ofte argumenter om at fordi det er færre kvinnelige eliteutøvere, så er nivået lavere. Dermed antydes det at kvinnelige idrettsutøvere ikke er like godt trente som de mannlige, at det er lettere for kvinner å nå til topps, og at vi derfor ikke fortjener like mye heder, ære og berømmelse. Når BBC skulle kåre ”Sports Personality of the Year” ved utgangen av 2011 fant fagpanelet rett og slett ingen idrettskvinner som var verdige til å komme med blant de 10 nominerte. Man ignorerte utøvere som Chrissie Wellington, 4 ganger vinner av World Ironman-tittelen, Kath Grainger, den mestvinnende kvinnelige roeren i britisk historie (som også har klart å kombinere idrettskarrieren med doktorgradsstudier), regjerende OL- og verdensmester på 800m svømming Rebecca Adlington, og Sarah Stevenson, som ble verdensmester i taekwondo for 3. gang i 2011, til tross for at begge foreldrene døde av kreft like før mesterskapet (The Guardian satte opp en alternativ liste, med bare kvinnelige utøvere –les hele listen her). Er virkelig ingen disse prestasjonene gode nok til å engang komme med blant topp 10? Heldigvis utløste denne urettferdigheten heftig debatt og boikott-trusler fra British Olympic Association. Det virket også som om TV-seerne ga uttrykk for misnøye ved hjelp av av-knappen på tv-en; tv-showet mistet nesten halvparten av seerne sine i forhold til året før.

Jeg har også fått erfare personlig at kvinners prestasjoner ikke er like bra som menns. Etter Stavanger maraton i fjor trykket Stavanger Aftenblad navnet på de tre beste løperne på hver distanse – i herreklassen. I kvinneklassen var det kun vinneren som ble nevnt. Ikke at det smertet meg så mye å ikke få se navnet mitt på trykk, men det slo meg at hvis du er mann holder det å komme blant de tre beste for å komme i avisa, er du kvinne må du vinne konkurransen.

For kvinner er det heller ikke nok med gode prestasjoner i idretten sin, det er også et krav om å ta seg bra ut. Typiske kvinnelige/”feminine” idretter som rytmisk sportsgymnastikk, synkronsvømming, kunstløp og lignende vurderes ut i fra subjektive estetiske kriterier (på femtitallet hadde man også fremdeles stil-karakterer i kvinnelangrenn), mens i typiske ”maskuline” idretter er det objektive kriterier som å løpe fortest, hoppe høyest, eller score flest mål som gjelder. Kvinnelige sandvolleyballspillere må gå med bikini, mens mennene får gå med løse bermudashorts og singlet. Når kvinnekroppen viser det synlige resultatet av mange års hard trening er dette også feil. Det er ikke feminint og pent med muskler blir vi fortalt. Har selv fått spørsmål som ”hva synes menn om kroppen din, synes de ikke at det er litt ekkelt med så mye muskler?” (dette var før jeg begynte løping, mens jeg trente veldig mye styrke). Det finnes eksempler på kvinnelige sandvolleyballspillere som har følt seg presset av sponsorene til å forstørre brystene. Tennisspilleren Anna Kournikova uttalte en gang at hun ikke ville trene styrke, fordi hun var redd for å miste sponsorer hvis kroppen ble for muskuløs. Hun ble aldri verdensener eller grand slam vinner. Kanskje hun kunne ha blitt det, hvis hun hadde fått trene optimalt for idretten sin (da hadde hun kanskje også unngått en del skader)? Marit Bjørgens tydelige muskler har fått masse oppmerksomhet i det siste, mange synes hennes  kropp er ukvinnelig og burde dekkes til. Blonde og mye spinklere Therese Johaug har flere  sponsorer enn Marit Bjørgen, til tross for mange færre seiere og pallplasseringer… Heldigvis, denne artikkelen om at det nå er flere kvinner enn menn som trener styrke får meg til å tro at det finnes håp.

Bare det at vi snakker om ”kvinneidrett” forteller oss at det fortsatt er forskjell på kjønnene. Når menn konkurrerer snakker vi ikke om at de driver med mannsidrett, eller at Rosenborg vant serien i herrefotball. Menn driver med idrett og fotball. Er det ikke på tide at vi kvinner får drive med idrett og fotball vi også?

Gratulerer med dagen jenter og gutter!

Advertisements

8 thoughts on “Feminist og veganer

  1. Merker jeg blir ganske kvalm av å lese om hvor stor forskjell det faktisk er. Jeg var klar over at mannlige idrettsutøvere oftere blir trukket fram enn kvinnelige (se på fotballen f.eks.), men alt dette med lønn osv.. wow!

    Forøvrig dro jeg litt på smilebåndet av å lese om at man før trodde kvinner kunne bli sterile av å løpe mye 😀 haha.. Er glad vi i det minste har kommet lengre enn det da.

    Det er helt klart at man kan trekke klare paralleller mellom de udertrykkende ismene, og det er de samme hersketeknikkene og argumentene som blir brukt.

    Jeg har egentlig aldri sett på meg selv som en feminist (selv om jeg selvsagt mener at man skal ha lik lønn og at kvinner og menn er like mye verdt osv).. men jeg lurer på om ikke jeg må kjøpe meg en knallrød strømpebukse i dag, og la min indre feminist få komme frem.

    Gratulerer med dagen!

    1. Hei Hege

      Faktisk så er fordelingen av TV-tiden mellom herre- og kvinnefotball som følger (tall fra 2006):

      NRK: herrefotball 96 %, kvinnefotball 4 %
      TV2: herrefotball 93 %, kvinnefotball 7 %

      Litt overraskende at TV2 er bedre enn NRK kanskje, men begge kanalene har god grunn til å skjems. Fant disse tallene i denne artikkelen på forskning.no http://www.forskning.no/artikler/2010/november/270022

      Tror ikke jeg skal sjekke tilsvarende tall for lønn innen fotball, da får jeg vel hjerteinfarkt.

      Mari 🙂

  2. Kult hvis du kjøper røde strømper, Hege! 🙂
    Jeg ergrer meg stort over sandvolleyantrekkene. Mennene må visstnok ha singlet og baggy shorts for at det skal være nok plass til sponsormerker, mens for de kvinnelige spillerne er det visst selve kroppen som er produktet som skal selges.

    1. Hei Sara

      I samme artikkel som jeg har referert til i mitt svar til Hege over uttaler professor Gerd von der Lippe at det er markedsavdelingen i det internasjonale sandvolleyballforbundet som har bestemt at kvinnene skal vise hud for at sporten skal få mer omtale. Hun sier også at de mannlige spillerne faktisk har ytret ønske om å få spille med mindre klær, men får ikke lov av samme forbund.

      Mari

  3. Faktum er at som idrettsprestasjon har kvinners prestasjoner bare relativ verdi innad blant kvinner, mens menns prestasjoner har absolutt verdi som de beste noe menneske kan prestere. Realiteten er at et herrelag fra syvende divisjon vant overlegent over det kvinnelige landslaget. En mann som var ranket som nr. 215 i verden blant menn spilte mot den beste kvinnen og vant. Kvinners idrettsprestasjoner vil derfor selvfølgelig aldri måle seg med menns fordi de er jo objektivt sett ikke like bra.

    Ta en titt på disse for litt mere saklig informasjon om likestilling:

    http://www.pellebilling.se/wp-content/uploads/Manifest_Pelle_Billing.pdf

    http://genusnytt.wordpress.com/

    http://www.genderratic.com/

    http://www.avoiceformen.com/

    1. Hei Loke

      Det er akkurat de holdningene du uttrykker som jeg beklager meg over i dette innlegget mitt. Det finnes eksempler på det motsatte av det du skriver også – innen ultra utholdenhetsidretter er det f.eks. flere eksempler på kvinner som hevder seg helt i toppen. Om en kvinnes prestasjon er like bra som menns kommer også litt an på hvordan du måler prestasjonen. Kvinner kan f.eks. generere like mye kraft per enhet muskelmasse som menn, men målt i antall kilo som løftes vil kvinner løfte en lavere vekt pga mindre muskelmasse. Og fordi kvinner som regel har mer vekt rundt hofter og klår enn menn er det f.eks. også tyngre for en kvinne å gjøre en pull up enn for en mann, som har mer masse rundt bryst og skuldre. Objektivt sett er det altså en større prestasjon for en kvinne å gjøre en pull up enn for en mann (hvis du regner ut kraften som må genreres i musklene og den reelle vekten som løftes). Skulle gjerne diskutert dette grundigere og lett frem forskning og eksempler på det motsatte av det du hevder, men har ikke så mye tid til å blogge for tiden. Får heller skrive et eget innlegg til neste kvinnedag. Får bare si takk for synspunkter og tips til nytt innlegg.

      Hvilke idretter er det forresten du referere til over?

      Mari

    2. Loke: Den saklige informasjonen du refererer til er så vidt jeg kan se bitre mannlige bloggere som snakker om statsfeminismen og tar på seg offerrollen. Kall det for det det er, nemlig partsinnlegg i kjønnsdebatten.

      Gratulere, hadde dette vært for 50 år siden hadde du vært selvskreven til en styreplass i et av idrettsforbundene som mente at kvinner ikke burde springe lenger enn 800 meter eller måtte få stilkarakterer på ski for de kunne i hvert fall ikke konkurrere på tid. Nå har heldigvis verden gått lit framover. Kanskje på tide at du følger etter inn i det nye årtusen? Idrett handler om å feire prestasjonene til mennesker som flytter grenser for hva de kan utrette ut i fra sine forutsetninger, ikke om å sementere utdaterte kjønnsroller.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s