Løpsrapport fra CTS Sussex, 24.03.12 (maraton)

Seven Sisters sett fra Seaford. Den første sløyfen av CTS Sussex maraton gikk oppå disse klippene. Det var en svært kupert løype.

Alle bilder i dette innlegget er tatt av min søster, Sara. Bildet av Vegan Runners trekløveret er tatt av Andrew fra Endurancelife (som tok oppdraget svært alvorlig)

Mitt livs første maraton skulle løpes 24.3. I likhet med i fjor, når jeg startet med langdistanseløping, valgte jeg å gjøre min debut som maratonløper i et terrengløp Endurancelifes Coastal Trail Series. Endurancelifes filosofi er å kombinere utholdenhetsidrett med fantastiske naturopplevelser og en vennlig atmosfære, så uansett hvor dårlig løpet går vil rammen rundt allikevel gi en god opplevelse. I år valgte vi Sussex, både på grunn av at løpet foregikk på de spektakulære hvite kalkklippene Seven Sisters og Beachy Head, og fordi vi da kunne bo i Brighton, et paradis for veganere (egen kake- og shoppingrapport kommer).

Vi reiste over til England onsdag kveld, slik at vi hadde to fulle dager i Brighton før løpet. Langtidsvarselet på yr.no for Birling Gap, startstedet for løpet, sa at det skulle være kjølig, noe regn om morgenen, men varmere utover dagen. Jeg tok derfor med meg et par forskjellige antrekk. I tillegg var selvsagt den obligatoriske kit-en med: drikkesystem, langermet jakke, hodeplagg, førstehjelpssaker, varmeteppe, og proviant. Jeg pakket produktene jeg har brukt under trening, Nuun elektrolytt-tabletter, Clif Bars, Clif Shot Bloks og Clif Shot gels, selv om jeg antakeligvis kunne fått tak i disse tingene i Brighton. Jeg valgte imidlertid å ikke ta noen sjanser. Under lange løp risikerer du å få problemer med magen om du spiser uvante ting, og jeg var svært klar over at det kun var toaletter i startområdet.
Dagen før løpet meldte BBC sol, blå himmel og varmerekord for mars måned, og de fikk rett. Allerede når vi stod opp kl 0530 var det en strålende dag. Løpsantrekket lå klart, det var bare å kle på seg, fylle camelbacken (provianten var pakket i lommene allerede), og så gå ned på busstoppet. Nok en grunn til å velge Sussex; det var enkelt å ta seg til startsstedet med kollektivtransport, og bussen gikk rett forbi hotellet vårt. Jeg måtte ta en buss som gikk kl 0626 for å rekke registreringen min. Sara skulle løpe halvmaraton og trengte derfor ikke å være ved startstedet før en god stund senere, men valgte å dra sammen med meg. Før vi dro fra Norge hadde vi vært i kontakt med Tee, en Vegan Runner vi traff under CTS Exmoor i fjor. Hun skulle være med på 10k, og tilfeldigvis gikk vi forbi parkeringsplassen akkurat i det hun kom ut av bilen sin. Vi var derfor et Vegan Runners trekløver som hang sammen i startområdet før løpene.

Løpsforberedelser. Hadde brukt mye tid på å få tak i armvarmere – de skulle brukes!

Ved registreringen fikk jeg valget mellom en gratis t-skjorte, buff eller armvarmere. Typisk! Jeg hadde bestemt meg for å bruke armvarmere slik at jeg kunne løpe i Vegan Runners-trøyen selv om det var litt kjølig. Jeg fant ikke dette noe sted i Stavanger, så jeg var innom alle sportsbutikkene i Brighton dagen før løpet, hvor jeg til slutt fant Nike armvarmere hos runnersneed. Kunne altså spart meg for alt dette bryet.

På sikkerhetsbriefingen like før starten ble vi minnet om å lukke grinder etter oss, ta hensyn til beitedyr og turgåere, og huske å ta med oss alt søppel (forsøpling=diskvalifikasjon). Vi ble også gjort oppmerksomme på tre store sikkerhetsrisikoer; Beachy Head (800m ned i sjøen fra toppen av klippen), kryssing av veier, og kaninhull. Den siste viste seg å være den skumleste.

Rett før starten på maratonløpet. Gjetter på at han i bakgrunnen ikke har løpt så mye før, da ville han sikkert ha valgt noen andre sko…
Bare 44 km igjen…

Med Endurancelifes tidtakingssystem dytter du en brikke på håndleddet nedi en boks ved startstreken for å starte tiden, dermed blir det en slags intervallstart og feltet blir strukket ut med en gang. Dette betyr også at det ikke er noe dytting eller stressing på startstreken. Jeg endte med å starte ca midt i feltet. Etter rundt en halv kilometer på flatt underlag kom vi til Seven Sisters, og løypen ble mer berg og dalbane-aktig. Vi sprang på gress et godt stykke fra kanten av klippene, men kunne se sjøen på vår venstre side. Innen den første bakken hadde jeg allerede tatt igjen mange av de som startet foran meg, og som ventet plukket jeg enda flere i oppoverbakkene. Det som var gledelig var at jeg også tok igjen løpere i nedoverbakkene, jeg klarte å la være å bremse alt for mye. Hadde et mantra i bakhodet i alle nedoverbakkene – ”la beina gå”.
Etter de syv søstrene var det et flatt parti, før vi krysset veien for første gang og sprang innover i landet mot Litlington. Eller rettere sagt oppover. Sjekket pulsklokken, og oppdaget at pulsen lå på nærmere 90 % av maks. Jeg husket ikke å starte klokken før lenge etter starten, og har ikke gps-klokke, så jeg visste ikke nøyaktig hvor lenge vi hadde løpt, eller hvor langt vi hadde igjen. Det var ingen markører i løypa som viste antall kilometer tilbakelagt. Begynte imidlertid å føle meg sliten, og lurte på om jeg hadde gått ut for hardt og om jeg i det hele tatt ville klare å fullføre. Venstre fot verket også, det kjentes ut som om skoen var for liten, i tillegg dunket stortåleddet som om hallux valgus-en var irritert. I denne stigningen traff jeg heldigvis på en trio med mannlige maratonløpere. Hadde så vidt nok pust til å spørre dem om de hadde en løpsplan og hvilken tid de planla å løpe på, og fikk vite at de satset på en tid mellom 4.30 og 4.40. Jeg hadde ikke en veldig konkret plan, men siden gjennomsnittstiden for kvinner i denne løypen var ca 5,5 timer håpet jeg å fullføre på under fem timer. Jeg hang meg derfor på trioen, og tenkte at jeg fikk holde følge med dem så lenge jeg orket. Lettelsen var stor når de i en av motbakkkene plutselig la om til power hiking. Kunne de, så kunne jeg. Skjønte også at jeg ikke kunne fortsette å løpe alle bakkene, det var rett og slett for mange bakker igjen, og pulsen var for høy. Trioen jeg løp sammen med kunne informere meg om at jeg lå på førsteplass blant kvinnene. Det var riktignok flere kvinner foran oss, men dette viste seg å være ultraløperne og de treigeste maratonløperne som hadde benyttet seg av den tidlige starten.
Etter det første sjekkpunktet var det en ganske slak stigning opp. Jeg tenkte at ”denne stigningen klarer vi å løpe” og holdt et jevnt joggetempo. Da jeg var nesten oppe på toppen snudde jeg meg, sikker på at de andre tre var like bak, men det var de ikke. Foran meg var det imidlertid en løper i svart drakt fra en triatlonklubb. Jeg tok ham igjen, for så å bli fraløpt av ham et stykke etterpå. Dette gjentok seg en 3-4 ganger, før vi presenterte oss og ble enige om å ta følge. Løpekameraten min hadde heldigvis gps-klokke, så han kunne holde meg informert om ca hvor vi var og hvordan vi lå an i forhold til vårt felles mål om å klare  4.30 (trodde han presenterte seg som Miles, men jeg finner ingen Miles på resultatlisten, så jeg tror kanskje han egentlig heter Mark). Vi lå bra an i forhold til tiden, og vi var begge ganske slitne, så vi ble enige om å gå opp alle bakkene og løpe ned. Oppoverbakkene ble benyttet til å spise shot bloks og drikke. Den tøffe løypa tok på, og i tillegg var det svært varmt i solskinnet (18°C), så jeg tvang meg til å spise så mange bloks som jeg klarte, selv om jeg egentlig ikke hadde matlyst. Shot bloksene, sammen med at vi gikk opp bakkene, hjalp. I tillegg hadde stortåleddet sluttet å verke, men jeg kjente ennå at venstre sko klemte på tærne. Merkelig, jeg har jo hatt skoene over ett år, og har brukt tykke sokker oppi uten problemer.
Når vi hadde løpt i ca tre timer krysset vi veien igjen og begynte på siste sløyfen. Igjen løp vi over klippene langs sjøen, denne gangen fra Birling Gap mot Eastbourne, over berømte Beachy Head (bl.a. kjent for mange selvmord). På Eastbournesiden gikk det ekstremt bratt nedover, her var det ikke snakk om å la beina gå, det måtte bremses. En løper bak meg mistet kontrollen, tok flere kollbøtter, og ble slått bevisstløs (heldigvis gikk det bra med ham).

Har hørt mange ganger at de første 30 km av en maraton går greit, det er de siste 10 km som er grusomme. For meg var det omvendt. De første 2,5-3 timene var tunge og slitsomme, men når vi begynte på den siste sløyfen var jeg plutselig mye piggere. Kanskje hadde jeg begynt for hardt men så klart å hente meg inn igjen, takket være at jeg fulgte taktikken til de mer erfarne løperne jeg traff? Etter det siste sjekkpunktet ved Eastbourne løp jeg i hvert fall fra Miles/Mark (det var ikke meningen), or moret meg så med å ta igjen halvmaratonløperne som det plutselig krydde av foran meg. Løp i slak nedoverbakke på et jorde og plutselig dukket parkeringsplassen og målområdet opp foran meg. Det kunne umulig stemme – allerede?

Målområdet. De som har kommet i mål slapper av. Jeg er fremdeles ute i løypa et sted.

Hundre meter til, så markerte et skilt at vi skulle svinge 90 grader til venstre, og løpe i retning Eastbourne igjen. Slemme Endurancelife. Mange rundt meg hadde satt inn en skikkelig innspurt, før det plutselig gikk opp for dem at de hadde minst et par kilometer igjen. Det bar i retning av Beachy Head igjen…  Jeg roet ned og trykket i meg en mocchashot med  koffein tilsvarende en espresso for å få en boost til den siste bakken. Det var da, med munnen full av gel med samme konsistens som kakeglasur, at jeg oppdaget at jeg hadde gått tom for drikke. Heldigvis var det ikke langt igjen, og heldigvis viste det seg at innspurten gikk langs siden av Beachy Head, i stedet for over toppen. Jeg kom gjennom et lite skogholt, og så, etter 44 km på gress og skogssti, 1285 meter opp, 1284 meter ned, utallige bakker, 1,2 liter nuun med colasmak, 3 glass vann, 9 shot bloks, og 1 shot gel, var jeg i mål og kunne dibbe inn for siste gang. Kvitteringen jeg fikk sa at slutt-tiden min ble 4.14, et godt stykke bak løyperekorden (3.49 for kvinner), men langt, langt bedre enn forventet. Hadde vært strålende fornøyd med å fullføre, at det ble en bra tid var en ren bonus.

Et vakkert Vegan Runners trekløver. F.v. Sara (halvmaraton), Mari (maraton) og Tee (10k).

Sara og Tee hadde allerede kommet i mål på sine distanser. Begge var strålende fornøyd med å ha fullført. Tee hadde vært syk uken før løpet, og Sara har slitt med en strekk i låret og et vondt kne. Begge hadde derfor vært usikre på om de i

Endurancelife CTS – en festival hvor en doper seg på endorfiner

det hele tatt ville klare å løpe. Slitne, men lykkelige, slo vi oss ned på gresset i målområdet, og fylte på med væske, drakk kaffe, og spiste gratis clif bars, clif builder’s bars og gel shots. Sola skinte, det var varmt, det var god stemning, og ingen hadde lyst til å dra hjem. Rundt oss var det boder som solgte Endurancelife effekter, kaffe og sportsdrikker, mat, fysioterapeuter tilbød gratis massasje, det ble spilt musikk- vi hadde følelsen av å være på en festival for spreke, sunne mennesker.

Halvannen time etter at jeg hadde kommet i mål var det premieutdeling. Tredjeplass på maraton, kvinner, gikk til en som hadde løpt på ca 4.30 – så jeg var på podiet. Andreplass – 4.20. Vinner- meg! Det var definitivt en bedre opplevelse å få medaljen i målområdet kontra å få den tilsendt i posten, slik jeg fikk i fjor.

1. plass på kvinnenes maraton!

En perfekt dag ble avsluttet nede på stranda, før vi dro tilbake til Brighton og dusjet og konstaterte at vi hadde klart å bli solbrente. I England! I mars!

På stranda ved Birling Gap etter løpet

Konklusjon: Treningsplanen fungerte tydeligvis slik den skulle. Og jeg skal definitivt løpe (terreng)maraton igjen. Da skal jeg huske solkrem (uansett land eller årstid), sandaler til å ha på etter løpet, våtservietter til ansiktet for å fjerne saltavleiringene, appelsiner til å spise etterpå, og sist, men ikke minst, gps-klokke. Jeg håper at jeg har klart å formidle noe av den gode stemningen, den effektive organiseringen, vennskapligheten løperne imellom, og de positive vibbene som omga dette arrangementet, slik at jeg får selskap av enda flere Vegan Runners neste gang.

Advertisements

9 thoughts on “Løpsrapport fra CTS Sussex, 24.03.12 (maraton)

  1. Puh.. så flinke dere er altså! Helt imponerende! Og virkelig flott det øverste bildet her. For et landskap!
    Haha, fin huskeliste på slutten her 😀 høres lurt ut.

    1. Bare synd ikke flere ble med på turen. Du trenger ikke å være flink til å løpe for å være med på en sånn tur – det var flere som gikk hele maratonløypa. Hadde sikkert vært gøy å bare være i start/målområdet også. Og når jeg publiserer kakerapporten kommer folk i hvert fall til å angre på at de ikke ble med 😉

      Mari

  2. Du kunne godt ha nevnt at det var jeg som tok bildene 😀

    Grunnen til at jeg ble med ut klokka 0626 var jo at det er mye gøyere å henge i startområdet enn å sitte på hotellet. Pluss at noen måtte ta bilder! Og hadde jeg ikke kunnet løpe hadde jeg sikkert tatt turen opp til Sauesenteret (som jeg nesten skrev som sausesenteret, ha ha) og/eller puben. Verdens største samling saueraser, midt i lammesesongen. Skjønner ikke hvordan jeg klarte å holde meg unna.

    1. Sorry Sara, ville bare ha innlegget ut. Skal kreditere deg :-). Noen burde kanskje gi meg et kamera til bursdagen, slik at jeg kan ta mine egne bilder?

      Seven Sisters Sheep Centre ja. Må nesten ta en ny tur, slik at vi får besøkt det.

  3. Gratulerer med ett flott løp og takk for en fin løpsrapport. Morsomt å lese fra andre sine løp. Endurancelife skal absolutt sjekkes ut.

    1. Endurancelife anbefales absolutt! Sjekk også bloggene Hungry runner’s blog og Cotswold Running, Kris og Kurt som skriver disse har vært med i og skrevet om alle løpene i serien tror jeg. Og de tar som regel masse flotte bilder underveis.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s