Løpsrapport fra Stavanger (halv)Marathon 2012

Halvmaratongjengen i mål.Fra venstre: Mari, Sara, Sine, Erik, Adele, Helle og Sam. Adele går foran med et godt eksempel og fyller kontinuerlig på med karbohydrater. Foto: Mari Hult

Endelig kommer løpsrapporten fra Stavanger Marathon 2012. Etter antall besøkende på denne bloggen i dagene rett etter løpet å dømme er det mange som har ventet på den.

Lørdag 1. september gikk stavanger Marathon  2012 av stabelen (nei, ikke skrivefeil, løpet sponses av oljeselskapet Marathon Oil, derfor skriver arrangøren også marathon med h). Jeg var påmeldt på den halve distansen, og både gledet meg som en unge og gruet meg.

I fjor gjorde jeg det ganske bra, til tross et to ukers skadeavbrekk pga en fjellstøvelrelatert akillesbetennelse en måned før løpet (2. plass i kvinneklassen, på tiden :32:37). I år hadde jeg satt som mål å bryte 1:30-barrieren, og derfor fulgt en ganske ambisiøs treningsplan. Denne planen ble beskrevet som ”as much training as is compatible with a lifestyle that involves a job and a family”, noe som viste seg å stemme ganske godt. Det var definitivt ikke tid til å skrive så veldig mange blogginnlegg i tillegg til jobb og trening. Etter å ha fulgt denne planen visste jeg at jeg var godt forberedt og godt trent, og var spent på hvor stor effekten av all treningen kom til å bli.

Man må jo bare løpe fort med slike sko, ellers kan man vel anklage produsenten for villedende markedsføring?

For å hjelpe meg til å løpe fort kjøpte også egne konkurransesko, Saucony Fastwitch 5. (Sara hadde kjøpt rosa Asics konkurransesko, og jeg kunne jo ikke stille med dårligere utstyr enn henne.) Når jeg testet dem på trening var det umiddelbar forelskelse – jeg har en ny favorittsko. Måtte Saucony produsere mange, mange flere årganger av den. Sko mer eller mindre uten støtdemping er overraskende behagelige å løpe i, selv på lange turer. Det var også definitivt lettere å løpe i hurtig tempo med lette konkurransesko enn med vanlige løpesko.

Det var kjærlighet ved første blikk…

Den viktigste grunnen til at jeg gledet meg vilt til dette løpet var at vi i år var mer enn 10 veganere (og en nesten-veganer)som var påmeldt til halvmaraton eller 10k, og alle planla å løpe i Vegan Runners-trøyer. (Jeg påtok meg å skaffe disse, så da er vel vervet som materialforvalter mitt, når vi endelig får stiftet Vegan Runners IL offisielt.) Hurra for sosiale medier og gruppepress! Selv om vi stort sett trente hver for oss var det utrolig inspirerende å være en del av et fellesskap, terskelen for å droppe en trening var mye høyere når de andre var så samvittighetsfulle og fulgte treningsplanen til punkt og prikke. Det var også utrolig gøy å følge med på framgangen til de som aldri hadde løpt før.

Det eneste skåret i gleden var at ryggen min slo seg vrang ca to uker før løpet. Først kjentes korsryggen bare veldig stiv ut, men så fikk jeg en betennelse i korsbeinsleddet, og den nest siste uken før løpet måtte jeg avbryte flere treninger pga smerter. Hadde jeg trent for mye? …eller kanskje for lite styrke? Var det de nye skoene uten demping som irriterte ryggen? Antakeligvis var det litt for lite styrketrening i sommer, kombinert med mye løping og dermed noe ensidig belastning. Når symptomene begynte burde jeg tatt det med ro noen dager og fokusert på trening av kjernemuskulatur, men jeg fortsatte å følge treningsplanen og løp opptil 26 km lange turer med en pinnstiv rygg. Siste uken før løpet la jeg på is ved enhver anledning, og hadde bare en kort hurtig økt (Frisk-karusellen) og en rolig tredemølleøkt. Etter å ha brukt så mye tid og energi på å trene til denne halvmaratonen hadde det vært utrolig bittert å ikke kunne stille til start, men heldigvis kjente jeg ingen smerter eller stivhet på de to siste treningene. Beina kjentes derimot tunge ut, bare det å sykle til jobben var utmattende. Dette er ganske vanlig når en har trent mye, og det er derfor en skal trappe ned treningsmengden siste uken før et løp. Jeg var imidlertid litt bekymret for at en rolig uke ikke ville være nok til at kroppen fikk absorbert all treningen og bygget overskudd.

Jeg merket også et visst forventningspress, både fra meg selv, kollegaer og venner. I fjor var hvert eneste løp en ny erfaring, i år har jeg plutselig tider og resultater som skal tangeres, og helst forbedres.

De siste 24 timene før løpet kjente jeg heldigvis bare positiv nervøsitet. Kroppen kjentes fin ut, værmeldingen var ok (overskyet, litt regn og laber bris fra sør), og antrekket var valgt med omhu og lagt klart. Vegan Runners trøyen var jo selvsagt, kombinert med svart løpeskjørt (for å irritere litt ekstra når jeg løp forbi mannfolk i løypa, og fordi jeg regnet med at det var større sjanse for at løpsfotografen da gadd å ta bilde av meg, noe som stemte), kompresjonsstrømper (på bakgrunn av forskning jeg har lest og egen erfaring er jeg svært usikker på om disse har noen effekt, men en praktisk årsak til å bruke dem er at du da slipper å barbere leggene), og selvsagt mine elskede Saucony Fastwitch. Min ganske nyinnkjøpte Garmin-klokke var også fulladet.

Veganerne møttes i startområdet en halv time før løpet. Vi hadde planlagt å varme opp, men det ble til at vi heller stod og småfrøs og pratet. Dessverre var det to hadde trukket seg på grunn av småskader, men Vegan Runners Stavanger stilte til start med to stykker på 10km (hvorav en i VR-trøye), og sju stykker på startstreken på halvmaratonløpet, så vi syntes likevel godt i bybildet. Vi var definitivt en av klubbene med flest deltakere.

I år stilte arrangøren med fartsholdere, som løp med ballonger. Jeg fant fartsholderen til1:30 og stilte meg i nærheten av ham i startområdet, for så å miste ham av syne umiddelbart etter at løpet hadde begynt. Jeg hadde imidlertid regnet ut den gjennomsnittlig kilometertiden jeg måtte holde for å klare målet mitt, og Garmin-klokken holdt meg hele tiden oppdatert om tempoet. Jeg hadde også en rygg å peile meg inn på – en bekjent av meg som jeg visste at pleier å løpe på rundt 1:28. De første kilometerne fra sentrum til Mosvannet tok jeg det litt rolig, både fordi jeg ikke var skikkelig varm før start og fordi det en får en slak oppoverbakke når en skal ut av sentrum. Deretter la jeg meg på mitt planlagte tempo på 4:15 pr kilometer. Jeg var usikker på om jeg ville klare å holde dette tempoet helt inn. Jeg hadde prøvd å løpe på denne kilometertiden på trening, og da kjentes det svært anstrengende, men jeg bestemte meg for å ta sjansen, og bare se hvor langt jeg holdt. Rundt Mosvannet og mot Madla plukket jeg løpere jevnt og trutt, og det kjentes ut som om jeg hadde god flyt i løpingen. Ved Tjensvollkrysset fikk jeg beskjed om at jeg lå på femteplass blant kvinnene, og ved ishallen tok jeg igjen to, og nærmet meg ryggen på hun som lå på andre plass. Han jeg hadde utpekt som min personlige fartsholder dro i fra, men jeg hadde kontakt og var rimelig sikker på at jeg kunne klare å ta ham igjen. Fram mot Hafrsfjord nærmet jeg meg, men ved fjorden fikk vi motvind. Jeg kjente også prikking og tendens til nummenhet i hendene, et tegn på at musklene i beina produserte mye laktat som så ble fraktet til de mindre aktive musklene i armene for å bli oksidert. Jeg klarte derfor ikke å holde 4:15-tempoet langs Hafrsfjorden. Til tross for at jeg slet ganske mye akkurat på denne strekningen klarte jeg å presse fram et stort smil når jeg så løpsfotografen, og på bildet ser det ut som om jeg storkoser meg.

Etter å ha løpt opp fra Grannes til Hinna (heldigvis, løpsarrangøren unngått Sørmarka med sagnomsuste Drylaren, Kvelaren, Drebaren og Asfaltbakken) gikk det slakt nedover. Jeg fikk en god kilometertid, hentet meg inn litt, og fikk selskap av en løper som tok meg igjen, og som jeg så brukte som hare en stund, før jeg løp i fra ham. Å holde denne løperen bak meg resten av løpet ble en motivasjon til å presse kilometertidene ned igjen. Dessuten nærmet det seg slutten. Den siste strekningen av løypa var velkjent, det er denne ruta jeg stort sett tar når jeg skal løpe til eller fra jobb. Når det var et par kilometer igjen var jeg overbevist om at jeg kom til å løpe på rundt 1:35. Jeg var så sliten at selv enkel hoderegning som å subtrahere det antall kilometer markørene viste fra 21,1 ble for komplisert, og jeg trodde det var en kilometer mer igjen enn det det var. Plutselig hørte jeg en stemme bak meg som ropte ”kom igjen, vi har 9 minutter på oss, vi klarer dette”, og det gikk opp for meg at fartsholderen til 1:30 hadde ligget like bak meg gjennom hele løpet. Jeg hadde hørt, og irritert meg over, noen som snakket bak meg siden vi var ca halvveis, men hadde ikke oppfattet hva som ble sagt. Nå skjønte jeg at jeg lå an til å klare målet mitt, og hørte at fartsholderen manet gutta som lå bak meg om å forsøke å ta meg igjen. Ikke f… Jeg presset tempoet litt til, og så var det bare om å gjøre å holde jevnt tempo til mål. Tre hundre meter fra mål ble det imidlertid oppfordret til spurt bak meg. Så begynte fartsholderen å brøle”spurt, Mari, spurt!” (vi har møtt hverandre i en del løp i Frisk-karusellen). Jeg hadde aldeles ingen planer om å spurte, men det viste seg at jeg hadde mer krefter igjen enn jeg trodde. Garmin-klokka viste 1:28:58 i det jeg passerte mål, og jeg stoppet den på 1:29:01. Den offisielle tiden min ble imidlertid 1:29:03, pga av at arrangøren brukte brutto starttid, ikke individuelle starttider. Jeg var allikevel strålende fornøyd. Det ble uansett en tid under 1:30, ny personlig rekord, 3.plass blant kvinnene, og jeg slo fjorårets tid med mer enn 3,5 min. Alle målene jeg hadde satt ble dermed oppnådd. Her er Garmin-dataene fra løpet, til dere som ønsker enda mer detaljer.

Etter hvert som Vegan Runners-ene kom i mål ble vi stående i målområdet og heie på de svart-og grønnkledde som kom bak oss, før vi samlet oss til piknik ved domkirken. Arrangøren delte ut vann, sportsdrikk, veganske boller og bananer ved mål. I tillegg hadde den fantastiske Mari fra Vegetarbloggen bakt sjokoladekake (med hjelp av May Lis), og den ble servert i store stykker. Det var definitivt en av de beste sjokoladekakene jeg har smakt. Kake etter løp begynner allerede å bli en tradisjon i Stavanger-avdelingen av Vegan Runners, med cupcakes etter 7nutsløpet og nå sjokoladekake etter Stavanger Marathon. (Gulrotkake etter 3-sjøersløpet?) Når vi stifter Vegan Runners som IL kommer jeg til å foreslå å vedtektsfeste at det alltid skal være kake etter løp.

Den fantastiske sjokoladekaken fra den like fantastiske Mari fra Vegetarbloggen (foto: Mari Hult/Erik Sæter Jørgensen)
Adele viser naturtalent i innspurten, Sara er cheerleader (foto: Mari Hult)

Stemningen i gjengen var svært god, og det var ikke bare på grunn av sjokoladekaken. Alle hadde enten fullført halvmaraton/10 km for første gang eller satt ny personlig rekord. Sara slo sin personlige rekord med ca 6 minutter, mens Erik knuste sin med et kvarter! Jeg vil også påstå at vi veganere var de som viste mest lagånd etter løpet. De fleste andre hentet bare tingene sine og dro hjem etter å ha kommet i mål. Jeg så ingen andre i klubbtrøyer som stod og heiet på lagkameratene som kom bak dem i mål, eller som samlet seg og var sosiale etter løpet. Vegan Runners ble værende til alle hadde kommet i mål, vi heiet på hverandre, tok lagbilder, og ble sittende og prate til vi frøs så mye at vi ikke holdt ut lenger. Det var ikke alle som kjente hverandre fra før heller, flere møttes for første gang rett før eller rett etter løpet. I uken som har gått etter løpet har vi også holdt kontakten, hatt en morgentrening sammen, og fem av oss har meldt oss på en tur med turistforeningen i oktober.

Alt i alt var årets Stavanger Marathon på høyde med julaften. Arrangementsmessig er det rom for forbedringer (de når kanskje Endurancelife til knærne, men ikke så mye mer), men løypa, resultatene, og ikke minst en gjeng med fantastiske veganere gjorde det til en stor opplevelse. Neste år kan opplevelsen bli enda større; etter at bildene ble lagt ut på Facebook kommenterte flere i veganmiljøet at de vil være med neste gang. Det er kanskje bare å bestille flere klubbtrøyer? Innsatsen ble også lagt merke til utenlands – neste år blir muligens Vegan Runners UK også representert i Stavanger Marathon. Jeg hadde denne sangen fra 90-tallet på hjernen resten av dagen, antakeligvis fordi den oppsummerte følelsene mine veldig godt.

20 thoughts on “Løpsrapport fra Stavanger (halv)Marathon 2012

  1. Så kjekk lesning! Sykt «skummelt» å ha noen bak seg som blir oppfordret til å ta deg igjen, hahaha.. Du «chicket» dem 😀 Jeg elsker det!

  2. Herlig referat, Mari! Jeg trodde aldri jeg skulle glede meg til å løpe i to timer, men i dagene før løpet gledet jeg meg virkelig som en unge. Det var utrolig deilig å både løpe og fullføre. Kanksje blir det ny pers neste år? Og kake, selvfølgelig. Helt med på å ha kake etter løp som overordnet mål for Vegan Runners IL 😉

    1. Kjekt å høre at det var en positiv opplevelse for deg, ikke bare blodslit. Hvis du klarer å trene sånn noenlunde regelmessig blir det garantert ny pers neste år.

      Gleder meg allerede til neste løp og ny kake. Smaker ekstra godt når du vet at du virkelig fortjener den :-).

  3. Smart å bruke sjokoladekake som «gulrot» da! 🙂

    Jeg sprang også i Stavanger, og la veldig godt merke til dere med «vegan-runner» merket på trøyene deres. Veldig inspirerende å løpe bak dere 🙂

    1. Godt vi ble lagt merke til, poenget med å løpe i Vegan Runners trøyer er jo å reklamere litt for veganisme. Vise folk at plantekost ikke gjør deg svak, snarere tvert i mot.
      Sjokoladekake er å anbefale, både som carbloading før løp og til restitusjon. Jeg vant jo et maratonløp i England tidligere i år, etter å ha fråtset i veganske kaker på diverse kafeer i Brighton dagene før løpet.

      1. Haha, takk for tilbudet! Men nei. Jeg greier å løpe langt, men jeg løper så sakte at jeg rødmer bare ved tanken.
        (Hvis jeg lærer meg å løpe fort skal jeg bli med neste år!)

  4. Hei. Jeg er en mann som liker veldig godt å trene,samt jogge. Har dere tider og felles treninger der vi kan trene opp mot same mål?

    1. Hei

      Vegan Runners har ikke noen faste dager og tider vi trener, men vi avtaler med (u)jevne mellomrom treninger via facebookgruppa Vegan Runners Stavanger.

      Glatrimmen (GTI) har et mer strukturert opplegg enn oss, med faste treningstider, http://www.gti-stavanger.org/index.php?option=com_content&view=category&layout=blog&id=6&Itemid=10

      Du er selvsagt velkommen til å trene med oss også, men vi forbeholder oss retten til å prøve å omvende deg til å bli veganer (hvis du ikke allerede er det).

      Mari

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s