Løpsrapport fra Endurancelife CTS Northumberland Ultra: fra slott til slott

Image
Lagbilde av ultraløpsdebutantene foran Bamburgh Castle

En annen undertittel på denne løpsrapporten kunne vært ”Girl Power!”, det var det nemlig masse av i dette løpet. Siden dette var et veldig langt løp ble løpsrapporten også veldig lang. Den var lenger, forhåpentligvis har ikke den beinharde redigeringen gjort teksten alt for usammenhengende…

Å være med på et av løpene i Endurancelifes Coastal Trail Series har blitt et årlig høydepunkt for søsteren min og meg, og 2. mars debuterte vi som ultraløpere i Northumberland CTS. Vi hadde også lokket med oss en tredje ultradebutant fra Vegan Runners, Sam. Selv om selve påmeldingen skjedde litt spontant i november, hadde vi alle brukt vinteren på å forberede oss nøye. (Her var det før et langt avsnitt om trening og forberedelser, dette kommer i et eget innlegg.)

Vi dro til Bamburgh et par dager før løpet, hvor vi hadde leid The Old School House for helgen. Bamburgh er en liten landsby mellom Newcastle og Berwick-Upon-Tweed, og det var her, at registreringen og målgangen skulle være. I fjor etter  CTS Sussex blogget jeg om veganshopping og kakespising i Brighton. I Bamburgh var det nesten ingen butikker utenom en slakter, så vi tilbrakte mesteparten av tiden før og etter løpet med å ligge på sofaen, og fikk maten levert på døra. Kvelden før hadde vi selvfølgelig pastaparty, pakket sekkene med den obligatoriske kit-en, og fordelte energibarer og geleer. Løpsantrekket var gjenstand for en del diskusjon – skulle vi løpe i vintertights eller kompresjonstights, og hvilke sokker egner seg best for ultraløping?

Etter frokost (havregrøt og banan) var det registrering på slottet kl 07.00. Northumberland CTS er en lineær løype, derfor skulle vi busses fra Bamburgh til startstedet. Underveis gikk det opp for oss at vi skulle løpe veldig, veldig langt. Når vi meldte oss på hadde vært antydet 33 miles/ca 53 km, på startstreken gikk det rykter om 35 miles/56 km. Informasjonen på løypekartet var svært vag: ”All distances and data indicated on this map are approximate and intended as a rough guide only. Actual distances, data and route may vary considerably due to possible last minute course changes. Please do not rely on the accuracy of either the route map or the mileage markers”.

Før starten ble vi briefet på et jorde med Alnwick Castle i bakgrunnen. Det var en kald, klar morgen, omgivelsene var vakre, og stemningen lett nervøs men god. James fra Endurancelife fortalte oss at ja, løypa hadde blitt endret dagen før, og nei, det var ikke satt ut mileage markers (”dere vil jo se slottet”). Vi ble også advart mot en bekk (=elv) som skulle krysses og et jorde hvor det beitet hester (=ungstuter). Under briefingen aktiverte alle tidtakerbrikken sin, og så startet vi i samlet flokk kl 08.15. Det var også en samlet flokk som løp feil etter noen hundre meter. Vi så en bakke og gikk ut i fra at vi skulle opp. Endurancelife pleier jo ikke å lage flate løyper.

Fra Alnwick Castle skulle vi løpe ned til kysten, og deretter for det meste på sandstrand langs sjøen til Bamburgh Castle. De som løp de andre distansene var ferdige når de kom til Bamburgh, mens ultraløperne da skulle løpe en ekstra sløyfe innover i landet.

Etter noen kilometer  kom vi til  ”bekken” (se bildet), som vi hadde blitt fortalt om. For oss som ikke er så høye betydde kryssingen flere meters vading med vann til livet – en forfriskende opplevelse. En fikk imidlertid fort varmen tilbake (og x-talonene viste seg igjen å være suverene når det gjaldt å kvitte seg med vann).

Image
Sara foreviget Sam mens han forberedte kryssingen av «bekken». (Dette er grunnen til at Endurancelife spør om du er svømmedyktig ved påmelding)

Tempoet ned mot kysten var svært høyt. Ofte blir jeg liggende alene mellom de beste og nest beste i løp, noe jeg ville unngå denne gangen. Jeg var usikker på hvordan jeg skulle disponere løpet, og håpet å finne en erfaren løper som kunne hjelpe meg slik som i Sussex i fjor. Jeg var også redd for å feilnavigere, 53 (56?) km var langt nok. Jeg matchet derfor tempoet til de rundt meg, og tenkte at hvis jeg gikk på en smell fikk jeg heller slippe meg ned til Sara og Sam som kom bak, og ta resten av løpet som en opplevelse. Løperne rundt meg begynte imidlertid snart å skalle av, og til tross for at hensikten med det høye tempoet mitt var å ikke bli løpende alene var det nettopp det som skjedde. Jeg sakket ned til det planlagte løpstempoet, men de andre hadde tydeligvis sakket ned enda mer. Jeg begynte å spørre alle som løp i nærheten om de hadde løpt en ultra før, noe alle svarte nei til, så antakeligvis skyldtes den høye farten i starten av ingen visste hva de holdt på med. Eller kanskje var det fordi de fleste britene selvsagt hadde valgt å stille i shorts og t-skjorte, og dermed måtte gå hardt ut for å bli varme?

Ved det første sjekkpunktet nede ved kysten tok jeg igjen en av de kvinnelige løperne, Caroline, og vi løp sammen til neste sjekkpunkt. Vi pratet mens vi løp og jeg fant ut at hun trener til Western States 100 i juni, men dette var hennes første ultraløp. Hun virket sterk, så jeg ble litt forundret når jeg plutselig løp i fra henne.Mønsteret gjentok seg, jeg tok igjen løpere, tok følge med dem en kilometer eller to, og så var jeg plutselig alene igjen. Ved det siste sjekkpunktet, etter ca 40 km, så jeg ingen løpere foran eller bak meg lenger, men ble informert om at jeg lå på tredje plass i løpet. Han som bemannet dette sjekkpunktet var veldig omsorgsfull, fylte opp camelbak-en til bristepunktet og tilbød bananer og snop. Jeg vet ikke om alle fikk slik service, eller om jeg bare begynte å se sliten ut. Kanskje var det det siste, jeg var ikke flink nok med mat og drikke underveis. Planen var at jeg skulle drikke litt hver kilometer, spise en energibar i timen, og bruke shot bloks eller gel shot hvis jeg trengte et ekstra kick. Første timen følte jeg ikke for å spise, jeg tok bare noen shot bloks, og drakk heller ikke så ofte som jeg hadde tenkt. Jeg tok fram en energibar på det andre sjekkpunktet, men hadde fremdeles ikke spist hele når jeg kom til tredje sjekkpunkt en time etter. Det var egentlig hjemmelagede rå energikuler jeg hadde tenkt å ha som proviant, men energikulene hadde blitt igjen i kjøleskapet i Stavanger…

Image
Pepperkakekulene fikk ikke være med på tur

Når jeg kom til det siste sjekkpunktet hadde jeg også begynt å få vondt i den ene leggen, i overgangen mellom muskelen og akilles-senen. Jeg har kjent dette før, og visste at jeg kunne løpe ganske langt uten at smerten ble verre. Det var imidlertid fristende å bruke denne vondten som unnskyldning for å bryte løpet når jeg kom til Bamburgh. Jeg trykte i meg en gel shot for å få energien opp igjen og det hjalp visst, for når jeg etter 46 km kom til stiskillet mellom ”finish” og ”ultra” fulgte jeg automatisk ultra-skiltet.

Like etter Bamburgh gikk det galt. Jeg havnet nede på en sandstrand, når jeg egentlig skulle løpt over en golfbane. Jeg var veldig usikker på om jeg var på rett vei, men kunne ikke se noen annen sti. Stranden var tilsynelatende uendelig, og sanden var løs og slitsom å løpe i. Mistanken om av jeg var på villspor ble bekreftet når jeg plutselig så Caroline komme løpende forbi i skråningen ovenfor sanddynene. Jeg måtte bruke en del ekstra krefter på å klatre opp bakken, men jeg fant i hvert fall igjen løypa og slapp å løpe tilbake igjen.

Jeg fant også en småforvirret Sara på stien. Hun hadde sett Caroline løpe i sikksakk på et jorde foran seg på leting etter markører, og turte derfor ikke å følge etter i tilfelle hun hadde løpt feil. Jeg og Sara var forvirret sammen en stund, men fant til slutt veien. Mens vi rotet rundt på jordet kjente jeg at det begynte å dirre i begge quadricepsene, hamstringene og den ene leggen. Jeg trykket i meg det jeg fant av shot bloks i sekken og drakk masse nuun for å stanse de verste skjelvingen. Fram til da hadde jeg løpt med tanke på plassering, nå slo jeg meg sammen med Sara og fokuserte bare på å fullføre.

Image
Are we there yet? (Bamburgh Castle)

Det verste på den siste sløyfen var at vi ikke visste hvor langt det var igjen. Skulle vi psyke oss opp til  3, 5 eller 10km til? I de fleste CTS-ultraene løper man i åttetall, først 10km-sløyfa, så samme sløyfe som maratonløperne, og til slutt 10km-sløyfa en gang til. Jeg har tenkt at dette må være kjedelig, men ser nå at en slik løype har sine fordeler.
Det var også frustrerende at slottet hele tiden dukket opp foran oss. Hver gang håpet vi at vi var nesten i mål, bare for å finne en løypemarkør som pekte bort fra slottet og inn på et jorde. Og for hvert jorde som skulle krysses var det grinder som skulle lukkes opp og igjen. Hver grind hadde selvsagt en ny utspekulert åpne/lukke-mekanisme. (Vi forstod til slutt at det enkleste bare var å klyve over.) Det var først når vi var nede på stranda igjen at vi kunne være helt sikre på at det ikke var langt igjen, – bare ca 2 km. Sara var sliten og hadde lyst til å gå, jeg var sliten og hadde lyst til å løpe for å bli ferdig. Vi valgte min taktikk, men Sara orket ikke å løpe opp skråningen fra stranden til slottet. Jeg løp derfor gjennom porten til slottet og i mål noen sekunder før Sara.

58,75 km hadde blitt tilbakelagt på 5 timer og 38 minutter. Min foreløpige plassering var nr 9 av 9 som hadde kommet i mål, og tredje plass blant kvinnene, syv minutter bak Caroline. Sara var på 4. plass, 27 sekunder bak meg. Jeg følte litt dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde ventet på toppen av bakken og løpt sammen med henne i mål. Hun hadde jo hjulpet meg til å fullføre, og dessuten løpt fortere enn meg siste halvdelen av løpet. (På sjekkpunkt 3 var hun ni minutter bak, mens på sjekkpunkt 4 var hun bare seks minutter bak og hadde nesten tatt igjen Caroline). Sara mente imidlertid at det var greit, uten meg hadde hun antakeligvis gått de siste kilometrene.

Noen dager etter løpet ble den offisielle resultatlista publisert (skroll ned), og da viste det seg de fleste mannfolka som lå foran meg ikke hadde fullført hele løpet. På den offisielle resultatlista er jeg derfor på fjerdeplass blant alle deltakerne, og Sara på femteplass. Av de sju beste løperne var det fem kvinner, og alle kvinnene som var med i løpet fullførte. Girl Power!

Image
Bronsemedalje og luehår.

Medaljeseremonien ble avholdt omtrent umiddelbart. Etterpå fant jeg bagen jeg hadde satt igjen med sandaler, matpakke, våtservietter, og varme klær, alt jeg lærte etter fjorårets maraton at er lurt å ha med seg. Sam fullførte en time etter oss, så vi hadde god tid til å diskutere løpet og prate med folk mens vi ventet. Vi var enige om at vi gjerne løper flere ultraløp, men skal vi løpe CTS Northumberland om igjen vil vi heller løpe maratonen. Siste sløyfa på ultra-en ikke inneholder noen ekstra naturopplevelser eller severdigheter. Bildene under gir et lite inntrykk av omgivelsene i maratonløypa. (Når vi løp var det i tillegg blå himmel og strålende solskinn.)

Image
Dette bildet er fra Lindisfarne, men det kunne like gjerne vært tatt i løypa
Image
Samme kommentar som over (foto: Sara)
Image
Restitusjonstur på stranda dagen etter løpet

Selv om alle var enige om at siste sløyfa sugde og det å løpe 58 km er slitsomt var vi også høyt oppe etter å ha fullført. For å sitere Sam (mens vi satt og inspiserte føttene våre for vannblemmer og blå tær): ”Nå er vi ultraløpere”.  Dermed er det bare å begynne forberedelsene til neste løp; finne den perfekte løpsprovianten og de perfekte sokkene … Løpstaktikken er klar, jeg tar følge med Sara fra start.

Advertisements

10 thoughts on “Løpsrapport fra Endurancelife CTS Northumberland Ultra: fra slott til slott

  1. Wow, respekt for å ha fullført det der.

    Og takk for at jeg ikke lengerhar noe som helst ønske om å delta på verken et Endurancelife-arrangement eller noe ultraløp. Tror det blir 10k og maks en halvmaraton i fremtiden.

    1. Respekt for å ha lest hele rapporten. Endurancelifes CTS-løp er fantastiske, og du kan jo velge mellom 10k, halvmaraton, maraton og ultra på alle arrangementene. Eller bare bli med for turens skyld?
      Jeg trodde heller ikke for noen år siden at jeg noen gang skulle løpe et ultraløp, eller en maraton for den saks skyld. Det startet med en halvmaraton…

      Mari 🙂

  2. Fin rapport. Det hadde selvfølgelig vært søtt om vi kom hånd i hånd over mål, men jeg er fornøyd med å ha kommet inn rett bak – tror aldri du har slått meg med så liten margin i noe løp før! Tror også jeg har skjønt hva som gikk så galt på det jordet: Endurancelife hadde tenkt at vi skulle løpe diagonalt rett over og dermed rett på grinda med neste markør, men på alle andre jorder hadde vi jo sprunget langs kanten, så det var jo det alle gjorde. Og ble forvirret når de sprang rett på en mur.

    1. The beaches were gorgeous, except the last one which wasn’t part of the course. I got a bit lost, and that bonus beach sucked. Literally! On the plus side, my detour meant Sara caught up with me, so i had company on the last 5 miles. The stream was refreshing. I would have called that a river, and the horses James warned us about in the briefing looked awfully like bulls to me 🙂 We’re already planning on signing up for whatever event Endurancelife puts up in October.
      Really looking forward to reading your latest race report.119k – wow!

    2. I thought the beaches were awesome, I climbed at least 10 places overall beacuse everyone else just slowed right down on every beach.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s