Suleskar maraton – selvskryt og refleksjoner

Image

De første par dagene etter Suleskar maraton, når folk spurte hvordan det hadde gått så kicket den jærske beskjedenheten inn og svaret ble en variant av «jeg vant, men…» Siden det bare var tre kvinner med og 30 deltakere totalt følte jeg at dette ikke var noe å skryte av, men der tok jeg kanskje feil?

Pappa ringte meg kvelden etter, og gjorde meg oppmerksom på oppslag og video fra løpet i Sirdølen. Jeg gikk også inn på kondis.no, og fant et fint oppslag på lokalsidene der med et bilde av meg og link til denne bloggen. Om kvelden mandag 27.5. fikk jeg en gratulasjons-mms fra en slektning i Flekkefjord med et bilde av et oppslag i papirutgaven av lokalavisen, nok en gang med et stort bilde av meg i det jeg fikk holde vandrepokalen (se over). Tirsdag 28.5. hadde vi en tilstelning på treningssenteret hvor jeg jobber, og jeg ble da gratulert av flere fra løpemiljøet i byen og lokale sportsnerder. En mente at jeg kunne løpt ned mot 3 timer hvis løypa hadde vært flat, en annen bemerket at det hadde stått i Stavanger Aftenblad mandag 27.5 at min prestasjon var løpets sterkeste. (En tredje mente at det faktum at jeg hadde løpt 7-nutsløpet dagen etter betydde at jeg ikke hadde gitt alt på maratonen.) Spirit skrev også om Suleskar maraton på sin nyhetsside, og gjorde oppmerksom på at jeg løper for Spirit i tillegg til Vegan Runners. Det virker altså som om Suleskar maraton har en høy stjerne i løpemiljøet, til tross for et lite, eller kanskje det er riktigere å si eksklusivt, startfelt, og at 3.32 er en tid jeg kan være stolt av. Nå begynner imidlerid nysgjerrigheten å melde seg; kan jeg klare å løpe under 3.30 neste år? I fjor, når jeg løp under 1.30 på halvmaraton for første gang spurte en venn i England meg  om neste mål var å løpe maraton under 3 timer? Jeg svarte selvsagt at jeg aldri kom til å løpe maraton på vei, så det var ikke noe å tenke på en gang, men kanskje er det det? (Jeg har for øvrig meldt meg på lotteriet for en plass i London Marathon neste år, og har oppgitt at jeg forventer å løpe på 3.15)

Jeg skal prøve veldig hardt å få til å løpe Suleskar maraton 2014 også, og har allerede begynt å rekruttere flere damer. Så langt har søsteren min, en kollega, og en av de ansatte i Norrøna-butikken i Arkaden i hvert fall halvveis lovet at de skal være med. Jeg krysser fingrene for 6-8 meter høye brøytekanter, en drøm som ikke gikk i oppfyllelse i år, og selskap gjennom hele løypa over fjellet neste år.

En uke etter Suleskar maraton er en annen konklusjon at hvis man ønsker PR så er dette et av de bedre løpene å delta i. Min hovedmotivasjon for å løpe opplevelser, og det var også det jeg var ute etter når jeg bestemte meg for å melde meg på Suleskar, men grunnen til at jeg løper med Vegan Runners-trøya er jo å promotere et plantebasert og dyrevennlig kosthold, og å knuse noen myter om bleke, svakelige veganere. Mål oppnådd.

Advertisements

One thought on “Suleskar maraton – selvskryt og refleksjoner

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s