Løpsrapport fra Ultrabirken 2013

Fra fjelldelen av Ultrabirken. Alle foto: Sara
Fra fjelldelen av Ultrabirken. Alle foto: Sara

Hovedgrunnen til at jeg meldte meg på Ultrabirken i år var at søsteren min Sara var påmeldt, og jeg tenkte at det ville være kjekt å reise og løpe sammen. Når løpet nærmet seg angret jeg. Classic Quarter 44, et løp jeg har hatt lyst til å løpe lenge, skulle gå samme dag, 08.06. Neste helg arrangeres ultraløpet Lysefjorden Inn for første gang, og senere i juni er det det helveganske ultraløpet Vegan Welsh 3000. Alle disse løpene fristet, kanskje mer enn Ultrabirken. Jeg hadde heller ikke trent spesifikt til Ultrabirken, treningsplanen min fokuserer på Rallarvegsløpet i juli. Jeg begynte ikke å glede meg før vi satt på Starbucks på Gardermoen mens vi ventet på toget til Lillehammer.

På vei til hotellet hentet vi startnummer og oppdatert løypekart. På grunn av fuglearters hekking i området måtte løypa legges om slik at den var 2 km lenger enn annonsert, dvs 59 km (påstod arrangøren).

Morgenen ble litt hektisk, så i stedet for havregrøt til frokost ble det brødskiver på vei til bussen til startstedet. Arrangøren hadde lagt inn svært gode marginer, så timen mellom ankomsten på startstedet kl 0700 og starten kl 0800 ble tilbrakt med å småfryse utenfor speakerbua på Sjusjøen langrennsstadion. Det var en trøtt og taus forsamling  (Stemningen i startområdet hadde kanskje vært litt høyere hvis det hadde vært kaffe tilgjengelig?)

Ute i løypa var folk mye mer sosiale. Jeg holdt følge med Sara de første par kilometrene, og lot henne løpe foran og bestemme tempoet. Vi fikk noen ganske bratte og lange stigninger tidlig i løypa. Jeg hørte  Sara puste tungt, så jeg fant ryggen til en som løp i ganske rolig tempo og håpet hun ville klare å ta oss igjen, men det ble til at vi løp resten av løypa hver for oss.

Birkenløypa2
Fra løypas høyeste punkt, 1000moh, etter ca 35 km
Birkenløypa3
Etter ca 35 km
Birkenløypa4
Spot the runners?

Første 2/3 av løypa vekslet mellom stier og grusveier, noe som presenterte en lite dilemma. Skulle jeg øke tempoet på de lette partiene, eller skulle jeg holde et jevnt tempo og spare krefter til terrenget og stigningene? Jeg valgte det siste. Foruten noen myrområder var løypa for det meste tørr og fin her oppe. Den var også ganske steinete, og jeg fikk raskt merke at jeg ikke har fått nok terrengtrening  i år. Mellom 10 og 30 km falt jeg fire ganger, skikkelige mageplask alle gangene, men fikk heldigvis kun i noen skrubbsår.

Første halvdel av løpet hadde jeg følge med svenske Anders. I likhet med meg liker han å ta følge med noen når han løper, så han var snill nok til å vente når jeg falt og på drikkestasjonene. Etter at vi fikk vite at jeg lå på andreplass så visst Anders det som sin oppgave å sikre meg en pallplass; han kjeftet på meg når jeg somlet på drikkestasjonene, og kikket seg hele tiden etter skulderen etter kvinnene bak oss. Dessverre sakket han etter ca halvveis ute i løypa. Jeg satte ned tempoet, men han klarte ikke å ta meg igjen. Hver gang jeg tok igjen andre ultraløpere viste det seg at de var slitne/begynte å få krampe, så de oppfordret meg til å løpe fra dem for å sikre pallplassen (dette var visst viktigere for dem jeg traff i løypa enn for meg selv). Det å løpe alene så  ut til å kurere meg for fallesyken, så kanskje noe av grunnen til fallene var at jeg var for opptatt av å prate?

Etter hvert dalte humøret. Løsningen var å spise mest mulig for å få opp blodsukkeret. I dette løpet hadde jeg med meg brødskiver, hjemmelagde pepperkakekuler, clif bars, clif gel shots, clif shot bloks og nuun. Jeg løp med Camelbak drikkesekk med 3-liters drikkeblære, men for å få plass til mat og det obligatoriske utstyret  måtte jeg begrense væskemengden til 1 liter. Alt for lite til et så langt løp, men jeg visste at det var mange drikkestasjoner underveis. Jeg tok vann eller sportsdrikk på hver eneste stasjon, og endte dermed opp med å drikke rundt 3 liter totalt. Mat var et større problem. Mange ultraløpere sier at de blir lei av søte ting når de løper, og det ble jeg også. De første to timene spiste jeg shot bloks. Når det begynte å romle i magen forsøkte jeg med clif bars, men 30 km senere hadde jeg fremdeles en halvspist clif bar i hånda. Brødskiver hadde jeg ikke lyst på, og energikulene glemte jeg at jeg hadde med. Jeg endte med å spise en kvart banan på nesten hver eneste drikkestasjon. Det tok bort sultfølelsen, og var friskere på smak enn geleer og energibarer. Det ga meg også en unnskyldning til å stoppe og ta en liten pause på drikkestasjonene.

Etter ca 40 km begynte det å gå nedover mot skogen og den vanlige Birkenløypa. Jeg jublet innvendig. Selv om det ikke var like vakkert nede i skogen var det en lettelse å komme til de lettere partiene og slutten på løpet. Jeg hadde lyst på pause, men jeg siden jeg hadde enda mer lyst til å bli ferdig satte jeg opp tempoet. Det begynte å dukke opp skilt med hvor mange kilometer som var igjen: 19, 17, 15, 12 (woho!), 13 (WTF????), 12 igjen… Når jeg kom til skilt nr 2 som sa 12 km igjen viste Garminklokka nærmere 49 km, og jeg innstilte meg på å få noen bonuskilometer. Det at man ble lurt på denne strekningen i løypa er det eneste jeg kan klage på, alt det andre ved arrangementet var utrolig bra: merkingen av løypa, oppvartningen på og tettheten mellom drikkestasjonene, og det var kjekt å være en del av stort arrangement til tross for at ultraløp er en liten sport.

Etter feilmerkingen møttes ultraløypa og den vanlige løypa, og plutselig hadde jeg hundrevis av halvmaratonløpere rundt meg. En ny motivasjon ble å passere å mange av disse løperne som mulig, og det hjalp på humøret å konstatere at jeg hadde høyere tempo og roligere pust etter 50 kilometer enn mange av dem som bare hadde løpt 10km. Beina kjentes faktisk veldig fine ut, korsryggen var den kroppsdelen som protesterte mest på alle kilometrene. En av de siste ultraløperne jeg tok igjen påstod at lederen av kvinneklassen var rett foran. Jeg hadde blitt fortalt at hun ledet med 7-8 minutt  (faktisk var det 11 in på det meste), men ca 5 km før mål så jeg en kvinnelig ultraløper foran meg. Når jeg passerte hørte jeg at hun pustet mye tyngre enn meg, og jeg hadde ikke noen problemer med å løpe i fra. Den konservative løpingen de første 40 kilometrene hadde tydeligvis lønnet seg. Jeg fortsatte å tråkle meg forbi halvmaratonløpere, tanken var å ha så mange menneskelige hindere mellom meg og Rebecca på 2. plass som mulig. Helt til jeg var inne på selve stadion forventet jeg å bli tatt igjen, men så hørte jeg speakeren annonsere meg som vinner av kvinnenes ultraløp i det jeg begynte på oppløpet. Pulsklokka viste 6.16.33 og 61 km når jeg kom i mål (alle ultraløperne jeg snakket med etter løpet sa at deres GPS-klokker viste det samme som min). Rebecca Hegyessy kom i mål 3 minutter bak. Deretter ventet jeg på Sara og håpet at hun skulle ta tredjeplassen til tross for en tung dag, det var jo bare sekunder som skilte oss i Northumberland. Det var imidlertid Kathrine Sømme fra GTI, som jeg tok følge med store deler av 7-nutsløpet, som tok den siste pallplassen. Sara og Kathrines venninne Lene dukket opp akkurat i det vi hadde begynt å gå mot Håkons hall for å rekke premieutdelingen,  Lene kom på 4. plass og Sara  på 5. bare ca 20 sekunder bak. Stavangerløpere dominerte med andre ord kvinneklassen fullstendig, og inne i hallen traff vi Tom Erik fra GTI som selvsagt hadde vunnet herreklassen i suveren stil. Han hadde nesten tid til å få gangsperr før jeg kom meg i mål. Jeg traff også igjen Anders, og fikk vite at han hadde brutt løpet, men vi kommer til å møtes igjen på Rallarvegen i sommer.

Premieoverrekkelsen var den stiligste jeg har vært med på så langt, med både seierspall og bunadskledde jenter. Foruten en statuett fikk jeg et par Asics Gel Fuji Attack 2 terrengsko, i følge siste nummer av Trail Running en god hverdagssko egnet for  både terreng og vei. Jeg får legge ut en produkttest når jeg har løpt noe turer med dem.

Birken_tomerik
Tom Erik fra GTI øverst på seierspallen
Birken_premieutdeling
Premieutdelingen
Birken_premieutdeling2
Wooo! Nye sko overrekkes!

Etter at vi hadde dusjet var det fortsatt en jevn strøm av ultraløpere som kom i mål, etter mer enn 8 timer i løypa. Deres prestasjon er kankje den mest imponerende, det å holde ut å være sliten og ha det vondt i så mange timer uten å bryte er beundringsverdig. Det samme kan jeg si om Sara, hun løp kilometer 10-61 på ren viljestyrke.

Ved hjemkomst, etter at kattegutta hadde fått en passende mengde oppmerksomhet, logget jeg meg på Facebook og oppdaget at venner og kjente hadde lagt ut lenker fra kondis.no, Birken sin hjemmeside og Stavanger Aftenblad, med resultater fra ultraløpet og bilde av meg. I likhet med Suleskar har visst dette løpet en høyere status blant løpere enn jeg var klar over. Skrytelenker under (SA brukte bildet Sara tok på premieutdelingen, øynene er igjen, men Vegan Runners-logoen er godt synlig):

http://www.birkebeiner.no/Views/Pages/ArticlePageTemplate.aspx?id=935&epslanguage=no

http://www.kondis.no/som-i-fjor-veronika-blom-og-weldu-negash-vant-birkebeinerloepet.5233823-127676.html

http://www.aftenbladet.no/sport/Nustad-Mauland-vant-Ultrabirken-3193552.html#.UbTyu5o4Vjp

Neste prosjekt blir nå å finne den optimal restitusjonsstrategien etter ultraløp. Hmm, er det noe forskning på dette på PubMed mon tro?

15.6.13: Flere lenker til nettsteder med omtale av Ultrabirken 2013

http://www.kondis.no/suksess-for-ultrabirken.5237752-127695.html

http://www.spirit-friidrett.com/263-mari-n-mauland-vant-ultrabirken

http://www.sportsmanden.no/archives/4896

10 thoughts on “Løpsrapport fra Ultrabirken 2013

  1. Flott skrevet, kjente meg veldig igjen i mange av beskrivelsene. Ble snytt for litt glede da jeg så 12 km skiltet og så 13 rett etterpå.. Grattis med en flott gjennomført løp og med seier :o) Blir nok flere ultraløp på meg etter dette. Ikke helt ferdig med min egen løpsrapport ennå, men den kommer…

    1. Gleder meg til å lese din rapport. Den skiltingen var bare ond. Sånn var det med det første ultraløpet jeg løp også. Arrangøren gadd ikke å merke hvor langt det var igjen på slutten siden målet var på Bamburgh Castle og «dere ser jo slottet når dere nærmer dere». Ja, vi så slottet de siste 10 kilometrene, når vi løp i ring rundt det.

      Sees kanskje på et annet ultraløp i fremtiden? Og takk, forresten🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s