Gjesteblogg: Løpsrapport RunIceland 2013

Sara Mauland blogger vanligvis om politikk og livet på venstresiden i Stavanger, men nå gjesteblogger hun hos meg med en løpsrapport fra Run Iceland. Min løpsrapport derfra kommer kanskje en gang i fremtiden, det er veldig fristende å melde seg på neste års arrangement etter å ha lest denne rapporten.

Hva gjør du i ferien hvis du liker å løpe, liker å oppleve nye steder og liker å være ute i naturen? Du melder deg på et femdagers etappeløp på Island, selvsagt! Det var i hvert fall selvsagt for meg. Fra det øyeblikket jeg hørte om dette løpet og kikket på bildene og løypebeskrivelsene på www.runiceland.org var jeg fast bestemt på at dette var noe jeg ønsket å delta i. Jeg var på nippet til å melde meg på allerede i 2012, men innså at det å ta seg fri fra jobb uten lønn sammen med deltakeravgift og reise til sammen ville bli altfor dyrt. Dermed ble det 2013 i stedet. Opplevelsen var helt fantastisk, så fantastisk at jeg syns det blir vanskelig å beskrive den uten å ty til klisjeer. Men her følger i alle fall et forsøk på en kort løpsrapport.

Først litt om selve konseptet: RunIceland er et flere dagers etappeløp som tar deg til noen av Islands mest spektakulære naturopplevelser. I løpet av fem dager skal deltakerne tilbakelegge 110 kilometer gjennom flere nasjonalparker og ulike typer landskap – alt fra strender og kystsletter til fjell, isbreeer, lavaørken og vulkaner. Den korteste etappen er på 10 km, den lengste etappen tilsvarer et maraton. Deltakerne konkurrerer om beste tid sammenlagt, og blir også delt inn i lag som konkurrerer seg imellom. Arrangementet åpner også opp for at deltakere som ikke ønsker å løpe 110 kilometer kan konkurrere på  3×10 kilometer og ellers bare være med for opplevelsen. Noen er også med som ledsagere til andre løpere, og de går gjerne  tur langs traseene i tillegg til å være heiagjeng og crew. Uansett nivå kan du derfor få en opplevelse som passer deg. Programmet går totalt over åtte dager og deltakeravgiften dekker overnatting, måltider, transport, selve løpet og sight-seeing med erfarne guider samt noen overraskelser underveis. Deltakerne i år var en brokete forsamling: En tidligere profesjonell ultraløper og eventyrer fra Tyskland, en atletisk franskmann, noen livsglade sveitsere, flere italienere, inkludert løpsdoktoren som sprang de fleste etappene men som ikke konkurrerte i sammendraget, en tidligere playboymodell fra USA, meg selv, Lillemor fra Sverige, en dominikansk dame som tok løpet som oppladning til Grand to Grand ultra seinere denne måneden og derfor sparte seg litt underveis,  og en nederlender som viste seg å være et lite løpetalent.  14 løpere til sammen, pluss diverse crew og ledsagere. Vi kom ganske tett på hverandre underveis og ble en sammensveiset gjeng. Kommunikasjonen gikk for det meste på engelsk, men det ble også snakket en del italiensk og fransk.

Før jeg meldte meg på hadde jeg sjekket med arrangøren at det gikk an å få tak i vegansk mat siden vi skulle bo på en del avsidesliggende plasser med lang vei til nærmeste butikk. Jeg hadde blitt forsikret om at dette skulle være problemfritt, og stort sett gikk det fint selv om ikke alt jeg fikk servert var like spennende eller smakfullt (Pasta med sursøt saus og rå gulrøtter, anyone?).  På de stedene hvor arrangøren var i tvil om det ville være mat til meg fikk jeg tilbud om å gå innom supermarkedet for å handle nødproviant med beskjed om at jeg ville få refundert eventuelle utlegg siden mat skulle være inkludert. Jeg hadde i tillegg med meg en haug med clif bars, builders bars og vegansk snop og jeg kan i det hele tatt ikke huske at jeg var sulten noen gang under turen.

Dag 1

Alle deltakerne ble samlet i Reykjavik lørdag 31. august og delt inn i par som delte rom. Vi delte med de samme personene hele uka.

Dag 2

Søndag 1. september etter var det avreise med bussen som skulle bli vårt andre hjem under turen, en fantastisk veteranfartøy med Gudmundur (Gummi) bak rattet. Bussen hadde firehjulstrekk så den kom seg fram på de mest kronglete grusveiene, og den kunne lukke luftinntaket og kjøre i dypt vann uten å ødelegg motoren, en egenskap vi fikk bruk for flere ganger. I tillegg til å være transportmiddel var bussen også vårt klasserom, omkledningsrom, varmestue, oppholdsrom, soverom og rullende restaurant, og den gjorde også nytten som kaffevogn ved et par anledninger. Denne dagen skulle vi kjøre til vårt første oppholdssted på sørsiden av øya, nær Vatnajökull og Skaftafjell nasjonalpark, 250 kilometer fra Reykjavik. På veien besøkte vi Thingvetlir, Gullfoss og geysiren Strokkur. Det ble også tid til et besøk på stranda, hvor en av deltakerne fikk seg et ufrivillig bad. Video av episoden havnet selvfølgelig raskt på facebook hvor den ble en hit. På kvelden var det utdeling av startnummer og goodiebags til alle løperne.

Dag 3

Mandag 2. september. Vi våknet til strålende sol og blå himmel, men ble raskt fortalt at været var dårlig oppe i fjellet hvor vi skulle løpe. Været ved starten var vekslende, men med gløtt av sol, så jeg tok sjansen på å springe i Vegan Runners-trøya og armvarmere, med lange tights og bare skuldre. Jeg tok med en regnjakke med meg i løpebeltet for sikkerhets skyld. De andre hutret når de så meg og kledde på seg et ekstra lag.  Denne etappen var en fjelletappe på 16 kilometer som gikk mellom to brearmer og opp mot toppen av et av Islands høyeste fjell. Løypen var for det meste sti av god kvalitet, men med en del gjørmete og steinet partier innimellom. Vi skulle stige totalt 750 høydemeter i løpet av de første kilometerne, noe jeg overhode ikke hadde fått med meg under orienteringen. Jeg så bare at det var jevn og fin stigning og beinet på. Jeg hadde heller ikke kommet på å ta med meg Inov-8 skoene mine til Island, jeg hadde kun Hoka Rapa Nui og Asics Gel Nimbus siden jeg hadde fått inntrykk av at vi for det meste skulle springe på grusvei. Jeg kikket litt misunnelig på Lillemors føtter som var godt skodd i X-talons. Når jeg kom i gang med etappen sluttet jeg å bekymre meg, imidlertid. Hoka’ene kjentes gode ut selv på de mer ujevne partiene. Gradvis la jeg de fleste løperne bak meg. Stigningen ville aldri ta slutt, men jeg fortsatte. Pulsen var høy og jeg så for meg at den andre løperne som holdt et mer konservativt tempo ville begynne å ta meg igjen på et eller annet tidspunkt. Selv om jeg var bekymret for at jeg skulle bruke for mye krefter i første halvdel fortsatte jeg å presse meg opp stigningen, selv om jeg etter hvert gikk de bratteste partiene. Til slutt var jeg oppe og kunne få pulsen ned oppe på fjellplatået hvor terrenget flatet ut. Samtidig med at jeg kom opp på løypens høyeste punkt begynte det å snø og regne. Det var på tide å teste min nye Inov-8 stormshell regnjakke. Jeg kunne fornøyd konstatere at var både vind- og vanntett samtidig som hetten hadde en veldig god passform rundt ansiktet. På dette tidspunktet løp jeg helt aleine. Jeg visste at jeg hadde et par-tre løpere foran meg, men var ikke så veldig bevisst på det eller plasseringer. Jeg passerte Alfredo, race director, som hoiet og ga meg high five. Deretter fortapte jeg meg i mine egne tanker. Jeg nøt opplevelsen av å være oppe i fjellet, og prøvde å se for meg hvordan utsikten ville være på en klar dag. Jeg passet på å si hei og smile til alle fotturistene som var på vei opp fjellet. Plutselig kom Alan, en av sveitserne, opp bak meg. Etter å ha hilst og fortalt meg at han hadde falt tre ganger og at han hadde måtte ta i litt for å ta meg igjen spurte han om han kunne passere og jeg tok et steg til siden for å slippe ham forbi. Vips var han langt foran meg og det gikk plutselig opp for meg at det var en konkurranse og at jeg hadde henfalt til kosetempo. Kanskje jeg skulle ta i litt? Jeg satte opp farten litt, men gadd ikke stresse for å ta ham igjen. Etter et par kilometer begynte stien å gå nedover, vi skulle nå følge en foss ned til campingplassen og mållinjen. Jeg løp raskt uten å ta unødvendige risikoer, men på en trebro ved Svartifoss lot jeg konkurranse være konkurranse og stoppet for å ta bilder. Dette var jo tross alt en av Islands vakreste fosser, og hvem vet når jeg passerer fossen neste gang? Det ble nesten katastrofe: Jeg mistet jeg kameraet mitt. I det det traff bakken spratt lokket opp og minnekortet falt ut. Et lite sekund trodde jeg det skulle havne i elva, men det landet heldigvis i en flekk med gjørme. Jeg klarte ikke å plukke minnekortet opp med hansker på, og stresset for å få tak i det.  Deretter satte jeg det i feil vei. Endelig, etter noe som føltes som en evighet klarte jeg å knipse et par kjappe bilder av fossen og meg selv. På tide med en sluttspurt! Turistene i denne delen av løypa hadde tydeligvis blitt advart om at det var et løp på gang og var flinke til å gi meg plass, så den siste delen av nedstigningen gikk raskt. Minutter seinere krysset jeg mållinjen og fikk utlevert et kort til dusjautomaten på campingplassen. Tre menn var i mål før meg; jeg var første kvinne og nummer fire totalt. Ikke verst! Løypa skulle være rundt 18 kilometer, men min Garmin viste bare 16.  Innen jeg var ferdig med å dusje var de fleste kommet i mål, og etter å ha tøyd ut, spist banan og builders bar og drukket sportsdrikk ruslet jeg over til kafeen hvor kaffe og varm suppe lokket. I det jeg sto i kø for å kjøpe kaffe kom Alan bort og spurte om hvor fort jeg sprang på ulike distanser. Han erklærte at han trodde vi var ganske jevne som løpere og at det ville bli gøy å konkurrere med meg. Jeg følte meg derfor nødt til å vise ham bildene jeg hadde tatt og forklare at de to minuttene han ledet over meg på i mål var kun som følge av at jeg hadde stoppet underveis. De andre løperne fanget opp at her lå det en utfordring, og fra da av ble konkurransen mellom meg og Alan et tema. Og han hadde rett, det ble veldig jevnt!

Resten av dagen gikk med til sight-seeing før vi vendte tilbake til hotellet, hvor lagene ble annonsert.

Dag 4

Tirsdag 3. september byttet vi hotell, og dagens etappe gikk derfor på ettermiddagen. Denne etappen var på 10 kilometer og startet og sluttet ved Islands sørligst punkt. Mesteparten av etappen gikk på sandstrand, men en bratt stigning opp til fyret helt til slutt. Alle var i villrede om hvor mye klær de skulle ha på seg, og dette ble etter hvert den største utfordringen siden været skiftet hvert femte minutt. Jeg valgte å springe i samme antrekk som dagen før, inkludert regnjakke fra start, noe som viste seg å være for varmt siden sola kom fram i det vi begynte å løpe.

Som Alan hadde demonstrert første dag kunne bølgene komme langt opp og slå en voksen person over ende, og derfor var løypa lagt i god avstand fra bølgene, oppe på den delen av stranda hvor sanden var løs og sugde energi ut av beina for hvert steg. Jeg priset meg lykkelig over all treninga på sand før Northumberland ultra tidligere i år. Selv om jeg ble sliten av sanda visste jeg at jeg springer bedre på sand enn mange andre løpere, og at så lenge jeg kunne holde et jevnt tempo ville jeg kunne holde de fleste bak meg. Vi sprang flere kilometer bort på stranda før vi snudde og sprang tilbake samme vei, og jeg hadde derfor god oversikt ove hvor langt bak Alan lå. Betryggende avstand, kunne jeg konstatere. Løypa var flat bortsett fra begynnelse og slutt. Start og mål var ved fyret oppe på en høyde over stranda, og det var ca. 400 høydemeter som skulle forseres de siste 1,5 kilometerne før mål. Den siste stigninga var tung, og jeg ble lurt av at stien flatet ut et par ganger før den fortsatt å stige. Plutselig så jeg Alans gule og svarte jakke på bunnen av bakken. Hadde han spart krefter for å hente meg inn på slutten? Jeg håpet han ikke så meg gå den siste biten av stigningen og passet på å øke tempoet til en sluttspurt så fort jeg var oppe ved fyret. Jeg var kjempesliten og gjennomvåt av svette når jeg kom i mål, men jeg slo Alan! Han var i godt humør og ga meg high five og klem.

Etter det vanlige ritualet med sportdrikk, banan, builders bar og tøying var jeg i ferd med å skifte klær når jeg ble kalt ut for å ta ekstra bilder. Arrangøren var nemlig svært ivrig på å skaffe gode bilder og videoer til nettsiden, og denne dagen var det meg og doktoren som var de utvalgte modellene. Vi måtte dermed bytte tilbake til løpetøy og rusle ut i løypa igjen, hvor vi kunne heie på de siste løperne i det de pinte seg opp den siste lille kneika. Jeg gadd ikke skifte sko og passet også på å ha vegan Runners-trøya godt synlig. På kvelden når resultatene ble slått opp kunne jeg konstatere at jeg fortsatt ledet kvinnekonkurransen, at Alan bare var 16 sekunder foran meg i sammendraget og at laget mitt ledet etter at tyske Stefan hadde gjort en solid etappe.

Dag 5

Onsdag 4. september

Dagens etappe var på ca. 20 kilometer. Underlaget var sand og grus, litt asfalt og grusvei, med bittelitt gress og gjørme helt i starten. Vi startet ved Skogafoss, en av Islands høyeste fosser med et fall på 60 meter, og løp en loop over kystslettene før vi svingte innover i landet og endte opp ved en bretunge. Det pøsregnet når vi startet, men været skiftet snart til sol og deretter overskyet. Jeg hadde nok en gang startet i regnjakke og måtte sakke farten for å ta den av, noe som ga Alan et forsprang som han beholdt helt inn til mål. Ytterligere 26 sekunder mellom oss i sammendraget. Pokker! Men jeg var fortsatt første kvinne sammenlagt, og hadde kun tre menn foran meg i sammendraget. Siden jeg egentlig hadde vært usikker på formen før jeg dro var jeg godt fornøyd. Lillemor, som hadde hatt en svak etappe første dag, hadde klatret til nummer to blant kvinnene dagen før, og vi fortsatte de skandinaviske dominansen på kvinnesiden. Stefan valgte derimot å ta det rolig. Når det var ca. to kilometer fra mål passert vi bussen og målstreken for å ta en liten loop opp til en isbre hvor vi snudde og fulgte elva ned igjen. Ved breen vaiet svarte flagg, og med den svarte sanden og den blåhvite breen ble det en dramatisk og stemningsfull avslutning på løypa. Den siste loopen gjorde at vi som hadde kommet i mål fikk god oversikt over hvor langt bak de andre løperne var, og jeg kunne konstatere at Stefan tok det rolig og at laget ville skli nedover på rankingen. Vel i mål spiste jeg nok en gang banan og builders bar og drakk sportsdrikk, og konstaterte at det å klamme Alan var blitt nok en del av ritualet umiddelbart etter målgang. Etter at alle var kommet i mål endte vi opp på stedets lille kafe hvor vi drakk kaffe og spiste sjokolade før det var på tide å sette seg i bussen og dra hjem for å dusje og spise pasta. Ettermiddagens program bestod av besøk på Eiafjällajökul visitor centre, og deretter valg mellom å ri på islandshest eller bade i varme kilder fulgt av yoga før middag.

Dag 6

Torsdag 5. september var det klart for maraton! Dette var den etappen alle hadde grugledet seg til, og vi våknet til strålende vær. Jeg tok til og med på meg solkrem før avreise! Løypen skulle ta oss i en stor loop rundt vulkanen Hekla, før vi klatret opp på toppen av en annen vulkan og sprang langs krateret, for deretter å følge terrenget inn til Laugmannalaugur, hvor en varm og en kald elv møttes og vi dermed kunne avslutte etappen med et deilig varmt bad.  Flere av løperne hadde begynt å merke små skader og var slitne, en del hadde derfor valgt å bare springe de siste 21 kilometerne av etappen. Vi var derfor kun 8 løpere som stilte til start. Sol og blå himmel forsterket alle farger og fikk landskapet, med svart lavasand, mosekledde fjellsider og snø på fjelltoppene til å fortone seg enda mer dramatisk. Stemningen før start var på topp. Alle sammen klemte og kysset hverandre og ønsket hverandre lykke til. Jeg visste at 42 kilometer antagelig kom til å merkes i beina, men samtidig var alt så fantastisk vakkert at jeg bare hadde kyst til å komme i gang med å springe og bli en del av landskapet. Jeg informerte Alan om at jeg denne dagen blåste i konkurransen oss i mellom og bare kom til  å springe mitt eget løp. Han svarte at han hadde tenkt å bruke meg som pacemaker og se hvor lenge han holdt. Det viste seg at det holdt lenge, det var første 200 meter før mål at jeg klarte å springe fra ham. Utenom det sprang vi side om side i fire timer. For det meste fulgte vi en grusvei som buktet seg innover i landskapet. Bussen kjørte forbi og stoppet ca. hver 8. kilometer, så med jevne mellomrom ble vi møtt av vår egen lille heiagjeng som tok bilder og kom med oppmuntrende tilrop. Giorgio kjørte også kontinuerlig mellom de første og de siste løperne for å sjekke at alle hadde det OK. Innimellom kom det også en og annen turistbuss eller firehjulstrekker forbi, men vi hadde allikevel opplevelsen av å være ganske alene i landskapet. Bortsett fra noe magetrøbbel mellom 14 og 22 kilometer som skyldes at jeg spiste geleer uten å drikke nok vann ved siden av, gikk etappen smertefritt. Det åpne landskapet og arrangørens konstante overvåking gjorde det litt vanskelig å få godt på toalettet i fred, men endelig kom vi til et punkt hvor landskapet ga nok beskyttelse til at et lite stopp var mulig.

Vi holdt et jevnt tempo, nøt landskapet og vinket til bussen som kjørte forbi oss med jevne mellomrom. To elver skulle krysses og vi ble våte på beina, uten at det gjorde noe. Det iskalde vannet var bare friskt og avkjølende på det som var en forholdsvis varm dag. Alan fleipet med at han skulle bære meg over den første elva, etter ca. 14 kilometer, men vi endte med å krysse side om side og plasket masse til glede for Dino som ønsket drama på bildene. Det var svært tydelig markert hvor vi skulle krysse, og jeg mistenkte at stedet var valgt ut i fra hva som ville gi gode bilder. Ikke det at det gjorde noe, vannet gikk ikke høyere opp enn til knærne.  Vi tok oss god tid på den første hjelpestasjonen, etter 21 kilometer, spiste banan, pratet med doktoren og crewet og slo av en prat med Lillemor som hadde ligget noen minutter bak.

Neste hjelpestasjon var 10 kilometer fra mål, ved toppen av vulkanen. Vi måtte derfor klatre noen høydemeter på vei opp- denne drikkestasjonene skulle vi tydeligvis gjøre oss fortjent til! Vi powerhiket opp og nøt utsikten fra toppen. Etter å ha vært litt sliten rundt 28 kilometer følte jeg meg nå pigg igjen, og satte av gårde uten å vente på at Alan skulle bli klar. Han hadde jo tross alt sagt at han skulle henge på i 30 kilometer og så ville han antagelig ikke orke mer. Det viste seg imidlertid at han orket, og så snart jeg stoppet for å ta bilder fra toppen av krateret tok han meg igjen. Den siste delen av løypa gikk i terreng og var derfor mer krevende, selv om det var deilig å få variasjon i underlaget etter tre mil på grusvei. Jeg måtte fokusere mer på bakken og mindre på landskapet, og merket at jeg ble sliten igjen. Etter ca. 40 kilometer begynte vi å treffe turgåerne i gruppa, et sikkert tegn på at mållinja nærmet seg. jeg prøvde å øke tempoet, men den lille brisen som til nå hadde dyttet oss lett i ryggen ble plutselig til en uvelkommen motvind. Terrenget skiftet en del de siste 800 meterne noe som gjorde at det var vanskelig å få lagt inn en skikkelig sluttspurt, men de siste 200 meterne fikk jeg strekt ut beina og tatt ut de siste kreftene. jeg kom i mål som nummer tre (og første kvinne) med Alan 20 sekunder bak. De eneste løperne foran oss var Jean Christophe og Ed, de to løperne som hadde ligget på 1. og 2. plass på alle etapper hele uka. Maratonen viste seg å være en av de jevneste etappene, og de resterende løperne kom i mål med få minutters mellomrom. Alan hadde lenge snakket om ølen han skulle drikke når han kom i mål og satte raskt av gårde i retning badekulpen hvor han skulle nyte kombinasjonen av varmt vann og kald øl, mens jeg tok meg tid til å spise litt og dusje av meg den verste skitten på turisthytta like ved før jeg heiv meg ut i badekulpen. Selv om det å ligge i varmt vann ikke er det beste man kan gjøre for å unngå å hovne opp i slitne muskler var det utrolig deilig å ligge i det varme vannet, og vi plasket rundt til vi lignet små rosiner. Gutta delte villig ølen sin, og vi måtte le når vi skjønte at de hadde klart å kjøpe med seg lettøl! Sikkert veldig fornuftig, men helt utilsiktet.  Det var noe motvillig at vi kom opp av vannet etter nærmere halvannen time. Siden vi var utenfor allfarvei hadde vi kjøpt med oss lunsj på et supermarked, og lunsjen ble fortært i bussen på vei hjemover. De fleste hadde valgt frukt, og når vi kom inn i bussen fløt det av appelsiner, bananer og epler som hadde trillet rundt i bussen i timesvis. Mango, jordbær og druer ble sendt rundt. Det er tydeligvis flere som har cravings for sunne ting etter å  ha løpt langt.

Dag 6

Fredag var hviledag og retur til Reykjavik. Selvsagt med innlagt sight-seeing og fotografering underveis.

Dag 7

Løpets aller siste etappe skulle gå lørdag 7. september i Thingvetlir nasjonalpark og var et halvmaraton. På denne etappen skulle vi få konkurranse  av flere lokale løpere. Jeg var på forhånd usikker på denne etappen. På den ene siden visste jeg at jeg kom til å bi beste kvinne sammenlagt, med mindre noe helt uforutsett skulle skje. I tillegg var det konkurransen med Alan. Arrangøren hadde plutselig beregnet at det bare var fem sekunder som skilte oss i sammendraget og annonserte det på bussen på vei til start. Det gikk et sus igjennom gruppa når dette ble annonsert.  Hvordan de kom fram til fem sekunder aner jeg ikke, i følge mine og Alans beregninger var det ca. et halvt minutt som skilte oss. Alle jentene hadde vært borte hos meg for å be meg slå Alan. Selv Lillemor som var Alans lagkamerat mente det var viktigere at jeg slo ham enn å få et bra resultat for laget. Jeg hadde ikke bestemt meg for om jeg skulle prøve å slå ham for enhver pris eller om jeg skulle løpe mitt eget tempo. Jeg visste at jeg burde presse meg, men samtidig visste jeg jo at jeg ikke hadde trent på å springe raskt, og at jeg ikke hadde sjans til å komme opp i «vanlig» halvmaratonfart siden fokuset mitt i hele 2013 hadde vært å springe sakte og langt.  Etappen kjentes som et antiklimaks etter maratonen, noe det grå og kalde været og det litt golde og kjedelige landskapet understreket. Det endte med at Alan og Katrin Lilja, min islandske kvinnelige utfordrer, sprang fra meg etter få kilometer. Jeg bekymret meg lite først, men tenkte at jeg kunne øke farten og ta innpå i siste halvdel av løpet. Imidlertid hadde jeg ikke noe energi i beina. Hver gang jeg trodde jeg økte farten fortalte et blikk på garmin’en meg at jeg sprang i maratontempo, og knapt nok det. Jeg hadde sovet dårlig natta før og våknet med en begynnende forkjølelse, og var usikker på om den dårlige følelsen jeg løp med skyldes at jeg var fysisk sliten eller om det var mest mentalt. Jeg begynte også å lure på om jeg hadde for lite klær. Selv om det var kaldt hadde jeg valgt å starte i trøye og armvarmere, fast bestemt på å gjøre god pr for vegansaken og få fine bilder med Vegan Runners-trøya. Antrekket kjentes greit de første 10 kilometerne, men så begynte vi å merke vinden. Jeg var frøs aldri direkte mens jeg sprang, men var ikke varm heller, og lurte på om kroppen kanskje brukte ekstra krefter på å holde kjernetemperaturen oppe. Jeg hadde også gjort den tabben å kikke på resultatene fra 2012 kvelden før. Ikke lurt! Marit som vant i fjor sprang nemlig maratonetappen en halvtime raskere enn meg, og jeg fikk dermed en påminnelse om at jeg normalt er en ganske middelmådig løper. Jeg følte meg derfor ikke som noen vinner når jeg sto på startstreken, og ga vel opp å slå Katrin allerede før startskuddet gikk. Jeg kom til slutt i mål på 1:49, min dårligste halvmaratontid noensinne! Utenom Alan og Katrin var det Ed, JC og en islandsk løper foran meg i mål. Men jeg vant kvinnekonkurransen og ble beste kvinne på halvmaraton av dem som sprang hele konkurransen. Alt i alt hadde jeg gjort det bra, og når jeg kom i mål kjente jeg at jeg egentlig var strålende fornøyd. Jeg hadde meldt meg på for å få en unik opplevelse, og det hadde jeg fått. Jeg hadde fått oppleve noen av de vakreste og villeste stedene på Island, et sted jeg hadde ønsket å reise til i mange år, og jeg var blitt kjent med fantastisk flotte mennesker underveis. Med en så liten gruppe og så mange dager sammen utviklet det seg godt samhold oss imellom. Det at jeg vant kvinneklassen og gjorde det bra også i konkurranse med mennene var bare en rein bonus! Jeg og Alan klemte hverandre som vanlig, og siden Dino kom stormende med kameraet varte klemmen ekstra lenge. Vi måtte jo gi ham gode bilder til videoen! Deretter var det bare å kle på seg alt jeg hadde med av klær, supplert med medalje og finishers t-shirt og vente på at de siste løperne skulle komme i mål. På grunn av den sterke vinden ble det bestemt at premieseremonien skulle holdes på hotellet i Reykjavik, noe ingen hadde noe i mot. Det ble delt ut premier til de tre beste menn og kvinner på den siste etappen. I tillegg ble det delt ut premier i lagkonkurransen (hvor bare tre lag hadde løpere som hadde gjennomført alle 110 kilometer), og til de fem beste kvinnene og mennene. Man må ikke være ekspert i matte for å skjønne at de aller fleste da fikk en liten premie! Vinnerne av hver klasse fikk i tillegg til trofé sko og diverse stash. Dessverre var det meste i herrestørrelser. Skoene jeg fikk var La Sportiva herresko i størrelse 43. Siden arrangøren hadde hatt med seg alle premier fra Italia var det vanskelig å bytte, men jeg fikk byttet til meg en Softshelljakke med arrangørens logo i stedet for sko og var fornøyd. Etter premieseremoni drakk vi øl i hotellets bar før vi inntok nærmeste pizzarestaurant. Deretter var det noen timers avslapning før vi startet på den aller siste etappen.

Etappe 6 – Reykjavik

Løpets siste etappe fant sted i Reykjavik sentrum, med asfalt som underlag og øl ca. hver 200 meter. Yep, vi tok en pubcrawl, under Giogios kyndige veiledning. Mange skulle ta morgenfly hjem søndag og skulle ta buss til flyplassen klokka fem søndag morgen. Etter midnatt var det derfor ganske tynt i rekkene, men Norge, Sveits, Italia, Nederland og Frankrike tok seg videre til finalen på denne etappen som viste seg å være jevn. Hvem som vant er fortsatt uklart, men jeg holder en knapp på JC fra Frankrike, basert på det faktum at når vi kom hjem til hotellet ca. 04:30 tok han en kaffe, hentet kofferten og satte seg på flybussen. De andre utfordrerne kunne da gå og legge seg mens han måtte være våken i flere timer til.

Oppsummering: Dette var en helt utrolig fin opplevelse. Løpet var godt planlagt og gjennomført. Løypene var spektakulære, samtidig som de passet for løpere på ulike nivå. Arrangøren hadde gjort svært godt forarbeid og hadde tydeligvis hatt løpernes behov i tankene under planleggingen, slik at vi stort sett alltid fikk dusje og spise kort tid etter gjennomført løp, og de gangene det var ventetid før alle var kommet i mål hadde vi enten bussen eller en kafe tilgjengelig hvor vi kunne skifte og søke ly for været. Crewet strakk seg langt for å sikre seg at alle hadde en fin opplevelse og fikk sine behov ivaretatt, enten det gjaldt mat, skader, klær og behov for supplering av garderobe eller annet. Hvis du har sjansen til å delta på dette løpet – grip den!

Flere bilder kommer!

Advertisements

One thought on “Gjesteblogg: Løpsrapport RunIceland 2013

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s