En forsinket løpsrapport fra 3-sjøersløpet 2013

Etter at jeg hadde bestemt meg for hvilke sko jeg skulle bruke ar det lett å plukke ut resten av antrekket. Veldig fornøyd med at alt matchet så bra. Foto: Lene  Madsen Gimnes
Etter at jeg hadde bestemt meg for hvilke sko jeg skulle bruke var det lett å plukke ut resten av antrekket. Veldig fornøyd med at alt matchet så bra. Foto: Lene Madsen Gimnes

Hvis noen savner løpsrapporten fra årets Stavanger maraton så er ikke forklaringen at jeg er lat. Det vil si, jeg er jo det, men jeg deltok rett og slett ikke i år. To uker før løpet fikk jeg nemlig smerter i foten under en løpetur. En tur til en idrettsfysioterapeut resulterte i diagnosen tverrplattfot og metatarsalgi pga overbelastning i forfoten. Innlegg i skoen for å støtte min ikke-eksisterende fotbue fikk til slutt smertene ned på et nivå der normal trening og løpsdeltakelse igjen ble mulig.

På grunn av skaden meldte jeg meg på 3-sjøersløpet bare en uke før løpet, og innen den tid hadde jeg også rukket å pådra meg et vondt kne (dunket det i en stein under løpeturen på Hommersåk), kink i nakken (enten sove- eller sykkelrelatert), og en stiv korsrygg (sofaskade). En fornuftig person i denne situasjonen ville antakeligvis ikke satt seg ned med pc-en og meldt seg på en halv og en hel maraton? Etter et par harde intervalløkter konluderte jeg imidlertid  med at min viktigste bekymring de siste dagene før løpet var sko og antrekk.

I strålende høstvær samlet rekordmange løpere seg utenfor Ishallen, det nye startstedet. Arrangøren hadde i år gjort en del endringer, og de var til det bedre.  Løperne hadde blant annet seedet seg selv ved påmelding, og fargekodete startnummer viste hvilken bås man skulle stille seg i før start. Jeg hadde vært optimistisk og oppgitt 1.30 som forventet sluttid, og hadde på forhånd bestemt meg for å prøve å holde et jevnt tempo à 4.20 pr km. Samtidig prøvde jeg å unngå å stresse med å komme meg forbi andre løpere i starten. De andre løperne i min startpulje hadde jo også oppgitt 1.30 som forventet sluttid, i teorien burde jeg derfor kunne bruke løperne rundt meg som fartsholdere. (Min Garmin Forerunner 210 fant som vanlig ikke satelittene.)

De første par kilometrene gikk på sykkelstien langs Madlaveien, og den var herlig fri for turgåere med barnevogn. De eneste stengslene var løpere som hadde vært litt overoptimistiske ved påmelding, og som i tillegg hadde en veldig bred løpestil. Jeg følte jeg tok det rolig, men ved 2km kikket jeg på klokka og så at den viste 8.16.

Vi kom inn på turstien rundt Stokkavannet ved Trafoen. Regnet uken før løpet hadde gjort grusstien bløt, men alt i alt var forholdende overraskende gode. Tempoet gikk litt ned, men det er jo som forventet når terrenget blir mer kupert og underlaget bløtere. Ved Speidermarka var det drikkestasjon, og jeg fulgte arrangørens oppfordring om å ta seg god tid. Erfaring tilsier at løping kombinert med drikking fra beger som regel ender opp med drikke i nesa i stedet for munnen. Samuel så sitt snitt til å snike seg forbi meg. Hver gang vi begge står på startstreken på et løp lurer jeg på om dette blir løpet der han slår meg for første gang, alder og kjønn tilsier jo at det kommer til å skje i overskuelig framtid. Jeg bestemte meg for at 3-sjøersløpet 2013 ikke var rett tidspunkt for denne begivenheten, og satte opp tempoet for å ta ham igjen. Tempoøkningen gjorde meg litt andpusten, noe som fikk Samuel til å øyne håp. Vi holdt følge rundt hele Hålandsvannet, en runde som i år var mye mindre vond og dermed mer idyllisk enn i fjor. Jeg klarte å holde ca det tempoet jeg hadde bestemt meg for pr kilometer, og følte at jeg hadde et ekstra gir å sette inn. Ved 10 km stod Spirit-trener Tor Bøyfot og ropte passeringstider: 43.36 ble det ropt på meg (tror jeg).

Sara er visst mer fotogen enn meg ute i løypa, både Einar fra Spirit og GTIs fotograf to actionbilder av henne. Her ved Hålandsvannet (foto: Einar Søndeland)
Sara er visst mer fotogen enn meg ute i løypa, både Einar fra Spirit og GTIs fotograf tok actionbilder av henne. Her ved Hålandsvannet (foto: Einar Søndeland)

Tilbake på Speidermarka be jeg nok en gang servert drinker av GTI-jentene Alison og Katrine, og nede på stien igjen parkerte jeg Samuel. Han ropte at jeg løp for fort, jeg ropte tilbake at det var han som var treig. Det var stor forskjell mellom løpet på dette punktet i år og i fjor, i fjor var beina som limt fast i bakken og det var så vidt jeg klarte å fortsette. Bakken opp fra Lille Stokkavann til Stokka Sykehjem var heller ikke noe spesielt anstrengende i år, og jeg plukket et par løpere på vei opp.

Ved Mosvannet måtte vi tråkle oss imellom pensjonistgjenger, barnefamilier, hunder og turgåere. På grunn av trafikken på stien her var det godt at dette vannet var på slutten av løpet når feltet var strukket godt ut. På de annen side var det en liten nedtur å komme til campingplassen, der målet pleide å være, og fortsatt ha halvannen kilometer igjen.

Tidligere i løpet følte jeg at jeg hadde et ekstra gir å sette inn, men i innspurten fant jeg det ikke. Bildet helt øverst avslører kanskje hvorfor. Note to self: må jobbe med å få hofta lenger fram. Jeg var allikevel strålende fornøyd med en sluttid på litt over 1.32 (offisiell tid 1.32.06), over to og et halvt minutt bedre enn i fjor, og ny pers i denne løypa. Det ble 7.plass i kvinneklassen, dermed kan jeg fortsatt si at jeg aldri har vært utenfor topp 10 blant kvinnene i noe løp. Jeg kjente heller ikke noe til foten eller kneet (eller nakken eller ryggen) underveis i løpet.

Jeg husket for en gangs skyld å stoppe Garmin-en når jeg kom i mål. (Foto: Einar Søndeland)
Jeg husket for en gangs skyld å stoppe Garmin-en når jeg kom i mål. (Foto: Einar Søndeland)

I mål ble jeg stående og prate med Einar fra Spirit Friidrett, og lot meg imponere over 13 år gamle Maria Wiig som kopierte 3. plassen fra i fjor samtidig som hun forbedret seg fra 1.33 til 1.26! Like imponerende som Susanne Wigene sin nye løyperekord på 1.15.

Samuel og Sara dukket opp ikke så veldig mange minutter etter meg. Det var bare oss tre med fra Vegan Runners siden det kun var individuell klasse i år, og ingen heiagjeng med kakao eller kake. Å henge i målområdet var allikevel sosialt og koselig.

Vel hjemme hadde jeg fått en sms fra arrangøren/tidtakingssystemet (også nytt) med litt statistikk fra løpet. Offisiell tid 1.32.06, snittfarten var  4.21 min/km – 13.74 km/t. På de offisielle resultatlistene på nettet kunne man også klikke og få opp mellomtider. Jeg stusset litt på disse tidene, men arrangøren la etterpå ut melding om at distansene for mellomtidene ikke var korrekt. Denne lille bagatellen ødela ikke noe ved opplevelsen, helhetsinntrykket fra løpet var at det var velorganisert og at det meste fungerte som det skulle. Jeg er fristet til å melde meg på neste års løp allerede. Kanskje 2014 blir året jeg klarer å presse tiden under 1.30?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s