Thames Trot (50 miles) løpsrapport

Muddy hell! Det kommer ikke så godt fram på bildet, men løperne kommer her på "fast" land igjen etter å ha løpt med vann til lårene.
Muddy hell! Det kommer ikke så godt fram på bildet, men løperne kommer her på «fast» land igjen etter å ha løpt med vann til lårene.

Fredag 31.1., på et hotellrom i Oxford, pakket jeg løpssekken og bagen som skulle vente på meg i målområdet etter årets andre løp. Det var litt mindre enn 12 timer til jeg skulle løpe den lengste distansen jeg noen gang har løpt, 50 miles, eller 80 km.

Årets andre løp var Thames Trot, arrangert av Go Beyond Ultra. Dette løpet skulle gå langs Themsen fra Oxford til Henley-On-Thames, altså samme løype men motsatt retning av Thames Path 100 i mai. Noen uker før løpet sendte arrangøren ut en epost – deler av løypa stod under vann på grunn av flom, men de håpet at det ville trekke seg tilbake. Morgenen før løpet prøvde jeg å ta meg en treningstur langs Themsen og konstaterte at den første delen av løypa var fullstendig uframkommelig. Arrangøren hadde vært ute og sett det samme som meg, i innboksen samme formiddag lå det nytt løypekart og instrukser fra arrangøren. Der vannet var over knehøyde ville løypa bli lagt om. I løpet av ettermiddagen kom det mer nedbør og elva fortsatte å stige, så mens jeg pakket og la fram antrekket satt sikkert organisatorene på et annet rom  på hotellet med kart og tusj og tegnet opp plan C, D og E.

Terreng eller asfaltsko?
De rosa skoene eller de rosa skoene?

Siden alt var pakket og klart kvelden før var det eneste jeg trengte å gjøre om morgenen å bestemme meg for asfalt- eller terrengsko før jeg ruslet bort til Prince of Wales, puben hvor starten gikk. Mens vi hentet startnummer, tidtakingschip, fikk utdelt reviderte løypekart, og leverte bagasjen, jobbet arrangøren ennå på spreng med å fastsette den endelige ruta. Starten ble utsatt i 15 minutter mens arrangøren kjørte ut løypevakter i starttraseen.

Utrolig mange løp i UK starter og/eller slutter e en pub. I dette tilfellet Prince of Wales i Iffley, Oxford
Utrolig mange løp i UK starter og/eller slutter ved en pub. I dette tilfellet Prince of Wales, Oxford
TT selfie før start
Selfie før start

Løpet skulle være et terrengløp, men på grunn av ruteomleggingen løp vi hovedsakelig på asfalt langs trafikkerte veier. I tillegg var løypa litt kort, «bare» 45 miles (72km). De første 10 miles-ene gikk alt veldig lett, det var en nydelig solfylt vinterdag, tempoet var behagelig, og jeg fikk i meg det jeg skulle av mat. Etter 7 miles passerte vi gjennom en liten by, og fikk dagens første glimt av Themsen. Etter 8 miles passerte vi det første sjekkpunktet. Første 10 miles ble tilbakelagt på 1.31, nøyaktig det tempoet jeg hadde planlagt å holde.

Til forskjell fra meg hadde de fleste andre løperne valgt asfaltsko, og jeg misunte dem litt, i hvert fall frem til vi hadde løpt 10,1 miles og underlaget for første gang skiftet fra asfalt til terreng. Når jeg skriver terreng mener jeg søle. Knedyp søle, som noen steder lå gjemt under lårdypt vann. Som avveksling fikk vi slake oppoverbakker på vått gress. I tillegg hadde vi overraskende sterk motvind, det kan umulig bare ha vært den milde brisen som var meldt?

Taktikken min var å hele tiden ha løpere foran meg, fortrinnsvis løpere som var kyndige med kart og kompass ettersom løpet krevde en del navigering. Om de hadde deltatt før viste seg å være uviktig, en deltaker som hadde vært med fire ganger før hadde ennå til gode å løpe samme løypa to ganger, omlegginger pga flom har visst blitt en tradisjon for dette løpet. De første miles-ene hadde jeg tilsynelatede en uendelig rekke av løpere foran meg. Som vanlig tok jeg igjen og løp forbi løper etter løper uten egentlig å prøve, helt til jeg ved ca 15 miles kun hadde en løper foran meg. Hun kikket på kartet sitt og så usikker ut. Vi stoppet. Heldigvis ble vi raskt tatt igjen av andre løpere, og en navigasjonskomite ble dannet og løp foran med meg og andre kartukyndige bak.

Marmite rice cakes - et overraskende hyggelig bekjentskap
Marmite rice cakes – et overraskende hyggelig bekjentskap

Ved CP2 fant jeg fram en pose med riskaker med Marmite-smak jeg hadde stappet i sekken på impuls. Jeg har aldri smakt dem før, men de er definitivt en ny favoritt. Det var herlig med noe salt etter søte shot bloks og energibarer, og riskakene ga også litt metthetsfølelse. Jeg ble løpende med posen i hånda og tok et par-tre riskaker og litt energidrikk hver gang jeg følte sult eller behov for energi.

Etter all løpingen i myk gjørme var det nesten en lettelse å være tilbake på asfalt, beina kjentes slitne og tunge ut, men etter å ha passert CP2 erfarte vi at veiene heller ikke var flomfrie. Den idylliske landeveien vi løp på var også oversvømt. Først nådde vannet til anklene, deretter knær, lår, og til slutt dro vi oss fram langs et piggtrådgjerde ved siden av veien for å unngå å falle i vannet. Etter flere hundre meters vassing i iskaldt sølevann var føttene helt numne og beina enda tyngre enn før. Det siste var ikke bare en subjektiv følelse, å løpe med klissvåte sko og sokker er som å løpe med ankelvekter.

CP 3 dukket opp ved ca halvløpt distanse. På forhånd hadde jeg gledet meg til dette sjekkpunktet. En uke før løpet tok jeg kontakt med arrangøren og påpekte at ingen av matvarene på sjekkpunktene var veganske, og epostutvekslingen endte med at de lovet meg at alle veganere ville få en banan ved dette sjekkpunktet. Jeg tok meg god tid, fylte vannflasken, pakket vekk riskakene og spiste en halv clif bar. En mile etter gikk det opp for meg at jeg hadde helt glemt å få bananen min, men da var det ikke tale om å snu.

The Lady in Pink ved CP4
The Lady in Pink ved CP4
Selfie ved CP4. Barry M Lash Vegas maskara sitter fortsatt godt etter 30 miles. Andrew i bakgrunnen.
Selfie ved CP4. Barry M Lash Vegas maskara sitter fortsatt godt etter 30 miles. Andrew i bakgrunnen.

Etter CP3 fikk vi et kort men naturskjønt stykke på sti, men var snart tilbake på vei igjen. Nederst i en bakke lå CP4 hvor jeg fylte vannflasken nok en gang og konstaterte at salt potetgull også fungerer godt som løpsproviant. Mellom CP3 og 4 hadde jeg fått heng på en løper som jeg ga navnet «Lady in Pink». På CP4 møtte jeg også igjen Andrew, som jeg hadde pratet med før løpet startet. Vi dannet er trekløver og forlot sjekkpunktet med kurs for Reading. Vi hadde da løpt over 30 miles og fotskaden min som har plaget meg det siste halvåret gjorde seg til kjenne igjen, men jeg konsentrerte meg om å holde følge med den blå og rosa ryggen foran meg og glemme alt annet.  I Reading kom vi ned på Thames Path igjen, og løp dagens lengste stykke i ett langs Themsen. Rettere sagt i Themsen. Når vannet nådde over knehøyde vasset vi. Beina stivnet, skoene ble tunge av vann, og når vi endelig nådde fast grunn igjen måtte vi gå musklene varme igjen. Andrew og jeg begynte å snakke om hva vi hadde lyst til å spise og drikke i mål. Jeg fantaserte som vanlig om frukt – vannmelon og appelsiner.

All vassingen i iskaldt vann så ut til å ha en positiv effekt på foten min, både smertene  og følelsen av å ha en stein i skoen forsvant. Venstre kne og høyre hofte sa imidlertid fra om at de var slitne og overbelastet, og jeg var sulten men orket ikke noe annet en energidrikk. Andrew og jeg var enige om at vi var glade for at vi bare skulle løpe 45 og ikke 50 miles.

Siste CP dukket opp, 5 miles igjen. Trodde vi. Løypevakten mente at det var 8 miles. Han rettet det til 8km, men tvilen var plantet  hodet mitt. Jeg holdt på å begynne å grine. Sjekkpunktet lå i bunnen av en bakke, og for meg og Andrew var det ikke snakk om å løpe opp. Plutselig kom damen i rosa, som vi ikke hadde sett siden Reading, løpende forbi oss med forbløffende mye energi. Jeg og min nye venn vekslet mellom å løpe og gå, helt til jeg, akkurat som i Birken, bestemte meg for å løpe resten av veien for å bli ferdig så fort som mulig.

Til tross for at vi burde ha bare 2 miles, 3km, igjen var omgivelsene fortsatt urovekkende landlige. Vi løp gjennom en allé, på en hemmelig sti mellom to gjerder, over et jorde og gjennom en skog. Til stadighet tok vi igjen og ble fraløpt av løpere foran oss som hadde stoppet og dannet navigasjonskomiteer – praktisk for oss, vi trengte bare å dilte etter. Endelig kom vi il utkanten av Henley, 44 miles tilbakelagt, forhåpentligvis 1 igjen. Heldigvis er britiske byer kompakte, etter 45,1 mile var det slutt på lidelsene. Løpere rundt oss begynte å spurte, Andrew og jeg subbet over mål i klassisk ultraløperstil etter å ha løpt i 7t og 47 min. (Det ble forresten 7. plass i kvinneklassen, nr 58 av 234 som fullførte.) Vi fikk medaljene våre, gratulerte hverandre, og satte oss stivt ned for å analysere løpet og få i oss litt varm drikke.

The Angel, Henley-on-Thames
The Angel, Henley-on-Thames

Når jeg litt senere subbet bort til jernbanestasjonen for å ta toget tilbake til Oxford viste det seg at jeg hadde fått feil togtider, og jeg hadde en time å slå ihjel. I en engelsk by er det da bare en ting å gjøre: pub. Alexis, en annen feilinformert løper, ble med. Vi fant to lenestoler ved peisen og oppdaget at vi begge er påmeldt TP100 i mai. Alexis snakket entusiastisk om TP100 og andre planlagte løp, og jeg merket at det smittet over på meg. Underveis i TT hadde jeg egentlig bestemt meg for å trekke meg fra TP for å hvile foten og bli skadefri, og heller fokusere på et godt resultat i Suleskar Maraton, men når vi skiltes på togstasjonen i Twyford var avskjedshilsenen «vi sees i Richmond 3. mai». Og siden Alexis spanderte på drinkene i Henley er det vel min tur til å spandere når vi kommer i mål i Oxford?

I ettertid når jeg analyserer løpet er det flere positive enn negative erfaringer.

Positive erfaringer:

  • Ny personlig distanse-rekord.
  • Ingen akutte skader, og kroppen fungerte overraskende godt dagen etter.
  • Ingen mageproblemer.
  • Klarte å spise mer enn i andre løp, om enn mindre enn planlagt. Første ultra uten kvalme og negative tanker om å gi opp.
  • Både sko, bekledning og utstyr fungerte bortimot optimalt.
  • Ingen gnagsår.

Negative erfaringer:

  • Lite løping på selve Thames Path, ble dermed ikke trygg på TP100 løypa slik jeg håpet (men har blitt forsikret om at navigeringen i TP100 er enklere)
  • Når jeg vet hvor vondt og slitsom det er å løpe 45 miles frister det ikke like mye å løpe 100 (på den annen side merker jeg at jeg for hver dag blir mer og mer klar til neste utfordring).

Andrew’s løpsrapport (hvor jeg blir beskrevet som en menneskelig metronom)finner du her: http://www.shutupandrun.co.uk/blog/view-post-number-96-thames-trot-50

Resultater og splitter fra løpet: http://gobeyondultra.co.uk/downloads/Provisional_TT2014_Results_with_Splits.pdf

3 thoughts on “Thames Trot (50 miles) løpsrapport

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s