Thames Path 100, 03.05.14

Slitne løpere i idylliske omgivelser.
Slitne løpere i vakre omgivelser.

Å løpe 100 miles er skremmende i seg selv, men når man en uke før løpet ikke klarer å løpe lenger enn 8-9km uten smerter fremstår det kanskje som galskap?

Muligens var det manglende tro på egen gjennomføringsevne som gjorde at jeg klarte å legge igjen halvparten av det obligatoriske utstyret hjemme. Sara, som var med som crew, var like dårlig forberedt. Til tross for at hun skulle være pacer, og løpe med meg om natten, hadde hun verken hodelykt eller treningstøy med seg. Dagen før løpet ble med andre ord en shoppingmaraton.

Løpet startet i Richmond, helt i utkanten av London, og fulgte tow path-en langs Themsen til Oxford, med målgang ved Queens College. Ved ankomst til Richmond Old Town Hall lørdag morgen ble løperne møtt av følgende to sjekkliste:

  1. kit check
  2. start number
  3. drop bags
  4. briefing
  5. run 100 miles (bare i tilfellet vi hadde glemt denne lille detaljen)
Punkt 1-4 på sjekklisten er fullført, bare løpingen gjenstår
Punkt 1-4 på sjekklisten er fullført, bare løpingen gjenstår

På startstreken var stemningen forbausende avslappet. En årsak var kanskje det nydelige været, en annen at de fleste av oss var debutanter på distansen, og dermed ikke visste hva som ventet oss. I stedet for et startskudd begynte alle løperne å telle ned i kor når det var 10 sekunder igjen. Det gikk i et forrykende tempo foran i feltet i starten, det kunne virke som om de fleste ikke bare hadde som mål å fullføre, men å ta løyperekorden i samme slengen.

Idyll langs Themsen ved Richmond
Idyll langs Themsen ved Richmond
På startstreken
På startstreken

Været var perfekt, solskinn og en svak vind.  Det var behagelig å løpe med bare armer, mens løypemannskapet og turgåere kledde seg i jakker og fleecegensere. Brennesler langs stien gjorde at jeg var glad for at jeg kun hadde tatt med meg lange tights. Under tightsen hadde jeg et grundig teipet kne, siden kneskaden jeg pådro meg under NM 100km for en måned siden fortsatt var ganske merkbar. Jeg har den siste måneden gått jevnlig til behandling hos fysioterapeut, uten at han har klart å finne noe konkret som er galt. Fordi ingen av testene framprovoserte smertene mine, og fordi jeg var innstilt på å bryte løpet hvis smertene ble alt for intense, fikk jeg grønt lys til å stille til start. For å ikke la noe være uprøvd ble en McConnell teip lagt på kneet et par dager før løpet.

Hva jeg hadde på meg under tightsen...
Hva jeg hadde på meg under tightsen…

Når jeg ankom det første sjekkpunktet, Walton on Thames, etter 11 miles og ca  1t 40 min løping, tok jeg for meg av buffeten (cola, frukt og potetgull), og tekstet  Sara, som var med som crew: «V CP1. Kne ok, litt ubehag». Kanskje var det teipen som hjalp, kanskje hadde skaden bare blitt bedre av seg selv?

Rett etter at jeg løp videre fra sjekkpunktet ble ubehaget i kneet til smerte. Jeg forsøkte å distrahere meg selv ved å fokusere på omgivelsene. Noen steder stod trærne så tett langs stien at det var som  løpe i en grønn tunnel, men stort sett så vi elven, og løp forbi striglede gressplener, idylliske bungalower, seil- og roklubber, og gjennom små og større byer. Med solskinn, lettskyet himmel og full vår var idyllen komplett.

Sjekkpunkt nr 2 i Egham.  Sara rakk såvidt fram, bare for å konstatere at jeg egentlig ikke trengte henne
Sjekkpunkt nr 2 i Egham. Sara rakk såvidt fram, bare for å konstatere at jeg egentlig ikke trengte henne

Sara møtte meg på cp 2 like ved Egham, etter 22 miles og 3,5t, men på grunn av forsinkede tog var det bare såvidt hun rakk det.  Når hun ankom, småløpende, hadde jeg allerede spist, drukket og hengt litt. Selv om kneet mitt var vondt ble vi enige om at jeg skulle prøve å løpe videre.

Flavien, som har skylden for at jeg meldte meg på dette løpet, i fin sti. Han fullførte på imponerende 21 timer!
Flavien, som har skylden for at jeg meldte meg på dette løpet, i fin sti. Han fullførte på imponerende 21 timer!

Stien varierte mellom hard leire med små rullesteiner i, gress, grus, betong, brostein og asfalt. Mellom sjekkpunkten i Walton on Thames (2) og Dorney  (3) var det mest av de sistenevnte harde underlagene, noe som definitivt irriterte kneet. Jeg sendte sms til crewet (dvs Sara) om at jeg vurderte å trekke meg kl 14.17. Humøret mitt var så dårlig at jeg ikke engang gadd å ta fram mobilen og fotografere når jeg møtte en kvinne som gikk tur med 54 beagler.

Når vi løp gjennom Eton like etter var det varmt. Jeg hadde blandet energidrikken i drikkeblæren for sterk, og fikk derfor ikke i meg nok væske. Plutselig ble halsen helt tett og jeg strevde med å puste, og fikk flere anfall av hyperventilering – antakeligvis utløst av kombinasjonen av dehydrering og stress pga kneet. Etter å ha stoppet og trøstespist litt marsipan møtte jeg  Richard, som også slet. Det å løpe og prate med en annen løper fikk smertene og stressnivået ned. På cp3 i Dorney, etter 30,5 miles, kom en av de andre løperne bort med Love Hearts, og bemerket at til tross for at jeg hadde knesmerter så klarte ikke hun å holde følge med meg. Oppmuntringen hjalp, og jeg bestemte meg for å fortsette til neste sjekkpunkt.  Sara skulle egentlig ikke møte meg igjen før i Henley (51 miles), hvor hun skulle tre inn i rollen som pacer, men jeg  ringte og ba henne komme til cp4 i Cookham.

TP_cp4
Registrering ved sjekkpunkt 4, sammen med Richard

Når jeg løp videre var smertene mindre, eller kanskje bare lettere å holde ut fordi jeg kun skulle løpe 11km til – trodde jeg… Sara fulgte imidlertid instruksene jeg hadde gitt før løpet.

S: Hvor vondt?
M:  5/10, men det har vært opp mot 8-9.
S: Ikke vondt nok til å bryte, du kan fortsette.
M: Jo, men, dette er ikke noe gøy.
S: Man ikke kan forvente at å løpe 100 miles skal være gøy hele tiden.

Jeg fikk en liten boks soyamelk og noen riskaker, og beskjed om å løpe videre.

På sjekkpunkt 4 traff jeg også igjen Andrew, som jeg løp siste del av Thames Trot sammen med. Han gadd ikke mer, og ville bryte han også. Jeg overtalte ham til å fortsette sammen med meg til Henley. Vi forlot sjekkpunktet på stive bein, under er en stilstudie Sara tok.

På stive bein fra CP4
Avmarsj fra CP4

 

Fortsatt ingen tegn til løping
Fortsatt ingen tegn til løping

Sjekkpunkt 5 i Marlow ble nådd i veeeeldig rolig tempo.  Det lå i en treklynge på et jorde, og man fikk følelsen av å være på besøk hos en gjeng på campingtur. Etterpå ble det mye gåing, noe som gjorde at kneet stivnet og ble verre. Jeg begynte også å få smerter i høyre kne i tillegg til det venstre, og det ujevne underlaget fikk det høyre kneet til å svikte et par ganger Som vanlig fikk jeg trang til å sette opp tempoet for å bare bli ferdig fortest mulig. Jeg droppet Andrew og løp siste 5k til Henley solo. Sannelig tok jeg ikke igjen Richard nok en gang, og flere andre løpere også.

I Henley, etter 51 miles (eller 85,6km hvis Suunto-en min er troverdig,) og 9,5 timer, fortalte jeg nok en gang de frivillige at jeg ville bryte, men fikk beskjed om å ta 5-10 minutters betenkningstid. Jeg fant crewet mitt, som i tillegg til Sara bestod av Noel og Chris fra Vegan Runners (UK), og ga dem samme beskjed.  Andrew kom ruslende ca 20 min etter meg til sjekkpunktet, og bestemte seg til slutt for å gi seg han også. Overraskende mange brøt i Henley, med tanke på hvor gode forholdene var og løypens totale mangel på bakker. Noe av grunnen var sikkert at arrangøren markedsførte dette som en 100-miler for begynnere, og dermed hadde tiltrukket seg mange debutanter på distansen, som meg.

Mitt fantastiske crew: Chris, Sara og Noel
Mitt fantastiske crew: Chris, Sara og Noel
Gjensyn med Alexis fra Thames Trot
Gjensyn med Alexis fra Thames Trot i Henley

Etter å ha bekreftet at jeg ville droppe ut ble vi værende en stund på sjekkpunktet. Pacere og sjåfører omstilte seg hurtig og dannet en trøstekomite, og forsikret meg om at å løpe 51 miles med kneskade var en fantastisk prestasjon, og at jeg burde være stolt av meg selv, ga meg kaffe, Marmite-riskaker, varme klær og masse klemmer.  Jeg følte litt dårlig samvittighet over at disse flotte menneskene hadde satt av en hel helg, og reist i timesvis, for å hjelpe meg den siste halvdelen av løpet, bare for å oppleve at jeg brøt akkurat når de skulle i aksjon. På den annen side, en del av jobben til crew-et er vel å ta hånd om løperen sin hvis denne må bryte?

Crewet mitt viste seg å være eksepsjonelt flinke til sistenevnte oppgave  (de glemte derimot å gi meg noe å drikke). Jeg ble foret med kake og plassert i baksetet av Chris’ bil sammen med et berg av mat. Deretter la vi ut på en ekspedisjon til Oxford. Vi spiste kinamat med mock meat på The Pink Giraffe, før vi hentet bagen jeg hadde sendt til mål, samt bilen til Noel (han skulle jo løpe de siste 30 miles-ene med meg). Chris kjørte Sara og meg helt tilbake til b&b-et vi bodde på i Kew, hvor jeg ble gledelig overrasket over at det fremdeles var varmt vann i dusjen klokka to om natta.

Allerede neste dag begynte vi å snakke om hva vi må gjøre annerledes eller bedre neste gang. Det blir definitivt en neste gang.  Bortsett fra litt gangsperr i lårene, og selvsagt vondt i kneet, kjentes kroppen helt fin dagen etter, og alle tåneglene hang fortsatt på. Jeg begynte å angre på at jeg hadde brutt i stedet for å pine meg selv til mål. Fysisk hadde jeg nok klart det, både kropp og utstyr, med unntak av kneet, fungerte bortimot perfekt. Hovedgrunnen til at jeg brøt var at jeg ikke klarte å motivere meg selv til å løpe i 11-12 timer til med konstante smerter, og redselen for at kneet skulle bli alvorlig skadet.

Jeg er glad for at jeg stilte til start, tross skade. Jeg fikk ta del i et fantastisk velorganisert løp i like fantastiske omgivelser, møtte Facebookvennene Noel, Claire, Flavien og Henning IRL, møtte igjen Alexis og Andrew fra Thames Trot, og opplevde nok en gang samholdet løpere imellom når jeg begynte å slite ved cp3. Sist, men ikke minst, oppdaget jeg at 100 milere er gøy, og fikk troen på at jeg kan klare å fullføre et slikt løp. Jeg skal fullføre en 100 miler. Snart. Når åpner påmeldingen for TP100 2015?

 

Her er lenker til noen andre løpsrapporter fra TP100 2014:

Claire Abbey

Henning Lauridsen

Andrew Cooney

 

Advertisements

4 thoughts on “Thames Path 100, 03.05.14

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s