Suleskar maraton med kneskade

Suleskaret maraton stod på listen over løp jeg hadde lyst men ikke anledning til å være med på i år. Først fordi jeg trodde to tøffe løp som Thames Path 100 og Suleskar maraton i løpet av tre uker ville være for stor belastning på kroppen, og siden på grunn av kneskaden som oppstod under 100km NM i april. Jeg begynte imidlertid å tenke at det kanskje ville være en gode idé å løpe, for så å bestille fysioterapeut-time rett etter helgen. Kanskje det da ville være mulig å finne ut hvor knesmertene kommer fra, og hvordan de skal behandles? Når arrangøren la ut bildet under ble fristelsen for stor, jeg meldte meg på samme kveld.

Med 6-8 meter høye brøytekanter er Suleskar maraton et av de mest eksotiske løpene en kan være med på. Foto: Suleskar Maraton
Med 6-8 meter høye brøytekanter er Suleskar maraton et av de mest eksotiske løpene en kan være med på. Foto: Suleskar Maraton

Løpet i år ble alt jeg hadde drømt om at det skulle være: 6-8 meter høye brøytekanter, og masse jenter på startstreken (8 kvinnelige deltakere, mot 3 i fjor). Været var også strålende, og oppladningen før løpet perfekt. Ruth, som jeg traff i forbindelse med Rallarvegen i fjor, hadde lånt en hytte på Sinnes og invitert en gjeng sprekinger, inkludert meg. Vi dro opp fredag ettermiddag, og kunne dermed sove et par timer ekstra lørdag morgen, dusje, ta oss god tid med frokosten, og rekke en kopp kaffe før vi dro.

Slik så det ut fra bussvinduet oppe på fjellet
Slik så det ut fra bussvinduet oppe på fjellet
...og nede i Setesdal var det grønt og frodig
…mens nede i Setesdal var det grønt og frodig

Jeg sa i fjor at jeg ønsket flere jenter å løpe sammen med, og kanskje hadde jeg lyktes litt for godt med rekrutteringen? Når jeg så Elise Hay Opsahl fra GTI og Cecilie Klungtveit fra Sandnes visste jeg at sjansen min for å vinne for andre gang var sterkt redusert i år, uavhengig av vondt kne.

Ved starten tror jeg de fleste var glad for at jeg hadde beordret alle i garderoben til å løpe i kortermet og bruke rikelig med solkrem. Nede i dalen var det varmt, og den første stigningen er lang og bratt og får kroppstemperaturen til å øke betydelig.

I den tre kilometer lange oppoverbakken fra start lå Cecilie, Elise og jeg  i hælene på hverandre. Når veien flatet litt ut ble jeg imidlertid hengende litt etter. Først noen få meter, men så ble avstanden større. Jeg rykket litt nærmere i det neste partiet med stigning, og når vi kom opp til snøen oppe på fjellet, etter ca 10km, hadde jeg fremdeles kontakt. På dette punktet stod min onkel Knut og hans kjæreste Trude og heiet med stor innlevelse. De var på hyttetur, og hadde blitt varslet pr sms om min snarlige forbiløping. Det var utrolig hyggelig med en entusiastisk heiagjeng, og i et par minutter glemte jeg at kneet hadde begynt å murre, at beina kjentes blytunge, og at pulsen var langt inne i rød sone.

Cecilie og Elise økte tempoet nok en gang oppe på flaten, og jeg ble løpende resten av løpet alene langt bak dem, med bare sporadisk selskap fra en og annen stafettløper. Det var en fin tur, tross tunge bein og smerter. I de partiene hvor det var mulig å finne en jevn rytme føltes det nesten mer som meditasjon enn løping. Det eneste man så var høye brøytekanter og snødekt landskap, og det eneste man hørte var stillhet og sin egen pust.

Det var bare to stafettlag i år, og dermed mindre liv enn i fjor langs løypa, men det var like mange drikkestasjoner med like god service. Jeg gjorde korte stopp på drikkestasjonene i begynnelsen. I den lange, krevende stigningen opp til halvmaraton begynte musklene i beina å knyte seg, og jeg var nødt til å veksle mellom jogging og powerwalking for å unngå krampe. På drikkestasjonen tok jeg derfor en clif shot, i håp om at ekstra karbohydrat og koffein ville gi bein og hjerne et lite kick. Lengre stopp gjorde imidlertid at kneet stivnet og var veldig smertefullt når jeg begynte å løpe igjen, og det tok ca en halv kilometer før det roet seg. Utover i løpet følte jeg meg mer og mer dehydrert, og det oppstod dermed et lite dilemma:  lengre stopp på drikkestasjonene for å få i meg nok væske, eller nøye seg med et par slurker for å unngå at kneet stivnet? Jeg valgte det første, og måtte dermed løpe meg i gang igjen for hvert stopp.

Ved passering halvmaraton var det mange kjente fjes og liv. Lisa, som jeg traff i Egersund, Alison, som jeg kjenner fra friskkarusellen og Aberdeen, Jan Åge, Gunnar fra Spirit, John Nicholaysen fra GTI, og et par som kjente meg igjen herfra, heiet når jeg løp forbi. I fjor klarte jeg å holde de fleste halvmaratonfolka bak meg til den siste nedstigningen. I år gikk det ikke mange kilometrene før Jan Åge, John, Gunnar og flere andre suste forbi. De beste kvinnelige løperen på distansen tok meg igjen når det var ca 13 kilometer igjen. Vi snakket sammen da jeg hadde kommet i mål, og hun bemerket at jeg løp lett og ledig. For meg kjentes det ut som det var sirup på bakken, og jeg var også nødt til å gå litt i en slak oppoverbakke for å unngå krampe. Det samme skjedde i den siste stigningen, før nedoverbakken til mål begynte. På toppen ble jeg stående på drikkestasjonen, og helte i meg glass etter glass med cola, før jeg kastet meg utfor nedoverbakkene. Jeg prøvde å slå av bremsene og bare la tyngdekraften gjøre jobben. Som vanlig var hovedmotivasjonen for å løpe fort å bli ferdig fortest mulig. Merkelig nok kjentes knærne helt fine ut, men tærne fikk hard medfart. I svingen mot Ådneram med 200 meter igjen fikk jeg krampe i leggmusklene, deretter fulgte bakside lår og adduktorene i høyre bein. Når jeg kom i mål var det bare å kaste seg på bakken og tøye for harde livet. Klokken viste 3.39, 7 minutter dårligere tid enn i fjor, men det var vel omtrent som forventet med manglende treningsgrunnlag og kneskade. Det ble tredjeplass bak Cecilie (3.20) og Elise (3.35), med Ruth på fjerde (3.45).

Det gikk ikke mange minuttene etter målpassering før kramper, smerter og tunge bein var glemt. Da var det bare utrolig hyggelig å småprate med de andre løperne og gjengen fra hytta, heie på dem som kom i mål,  og nyte solskinnet, den avslappede stemningen, og en kald farris.

Solskinn og sommer på Suleskar
Solskinn og sommer på Suleskar

Note to self: før løpet var jeg veldig i tvil om jeg skulle bruke samme sko som i fjor, Saucony Fastwitch, eller en sko med mer støtdemping. Jeg valgte de førsteevnte, men følte underveis at jeg hadde for lite støtdemping og at dette medvirket til tunge bein og leggkamper. Neste år/gang blir det definitivt en mer dempet sko, kanskje Saucony Kinvara?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s