Lysefjorden Inn Recce, del 1

Recce-forberedelser på Tau-ferja
Recce-forberedelser på Tau-ferja

Denne helgen var det kun to uker igjen til Lysefjorden Inn ultramaraton. På tide å trene litt terrengløping!

Opprinnelig var vi en hel gjeng som skulle på en recce-tur i Lysefjorden-området for å sjekke ut løypa til Lysefjorden Inn, men til slutt var det bare Sara og jeg igjen. Vi bestemte oss for å løpe den første delen av løypa som går i terrenget, hvor vi aldri har gått eller løpt før, samt seksjonen mellom Prekestolhytta og Bakken.

Løpet starter på Oanes og følger veien mot Jørpeland i 12 km. Ved Botneheia tar en av fra veien og følger stien til Prekestolhytta. Vi tok Tau-ferja fra Stavanger, og videre buss til Prekestolhytta, og løp dermed denne seksjonen av løpet som en out and back tur fra Prekestolhytta.

Mellom Prekestolhytta og Botneheia løp vi feil flere ganger, og endte med å bruke mye tid på å studere kartet og lure på hvor vi var. Det som skapte problemer for oss er at det er mange flere merkede stier i dette området enn det som står på kartet. (Lysefjord 1:50 000 turkart, kjøpt hos Turistforeningen for en måned siden.) Vi fant for eksempel et stiskille hvor det var skiltet til Gydalsvatnet. Stien til Botneheia går forbi dette vannet (som på kartet heter Gloppavatnet), og i følge kartet var det kun denne ene merkede stien til dette vannet. Vi endte imidlertid opp i motsatt ende av der vi skulle vært. Ved å følge en umerket sti langs vannet og så rote rundt i terrenget fant vi riktig sti.

Sara på toppen av Rishaugen, etter at vi fulgte en rødmerket sti som ikke er på kartet.
Sara på toppen av Rishaugen

Når vi var nesten framme ved veien oppdaget vi at vi var på villspor – igjen. Vi stod på toppen av en nut (Rishaugen) og kunne se veien og parkeringsplassen hvor stien skulle ende opp, men den stien vi fulgte hadde kurs rett mot Jørpeland. Denne står som en umerket sti på kartet, men i virkeligheten er den rødmerket.

Starten av Lysefjorden Inn går på vei. Her, ved Botneheia, begynner man å løpe i terrenget.
Starten av Lysefjorden Inn går på vei. Her, ved Botneheia, begynner man å løpe i terrenget.

Nede ved veien hadde vi løpt ca 12 km, og brukt 2 timer og 40 minutter (ikke medregnet et par lengre stopp for å studere kartet). Før vi snudde og løp tilbake nullstilte jeg klokka for å få et realistisk inntrykk av avstand og tidsbruk med tanke på løpet.

2 km med oppoverbakke fra veien, mye gåing må påregnes.
2 km med oppoverbakke fra veien, mye gåing må påregnes.

Fra Botneheia er det ca to kilometer med stigning. Første del er bratt og med mye steiner og røtter, og man må regne med å gå opp her. Lenger oppe er det flatere og partier med svaberg og dermed jevnere underlag, men sannsynligvis ender man med å gå her også for å få igjen pusten.

Etter det første bratte stykket opp løper man gjennom et myrete parti, men her var det nå ganske tørt. Fordelen med mye fint og tørt vær denne våren og forsommeren er at myrområdene har delvis tørket ut, ulempen er at det samtidig er lite vann i bekkene her, og dermed vanskelig å få fylt opp drikkeflasken.

Ulvaskogen
Ulvaskogen

Det var blå himmel og full sommer på recce-en vår, vi håper nesten på dårligere vær under selve løpet. Heldigvis løper man et godt stykke på skogssti, hvor trærne gir skygge, men samtidig også gjør det vanskelig å løpe på grunn av røtter som lager snublefeller og nedblåste trær som må hoppes over og krypes under.

Tilbake ved korrekt ende av Gydalsvatnet (eller Gloppavatnet som det står på kartet) følger stien en bekk. Skal man fylle vannflaska må man gå noen meter av stien og gjøre dette oppe ved vannet, når stien krysser bekken lenger nede har bekken blitt til en myr.

Denne delen av løypa er en av de mest løpevennlige, ikke veldig bratt og med sand og grus som underlag. Etter den nevnte myren får man imidlertid igjen kombinasjonen av skogssti, mye stein og bratt stigning. Her kommer også den eneste utfordringen med hensyn til navigasjon når man løper/går i denne retningen.

Når man løper fra Botneheia til Prekestolhytta er det lett å navigere – det er bare å konsekvent følge skiltene til Prekestolhytta (motsatt vei bør en konsekvent følge skiltene til Botneheia). Når vi var på vei rundt Gryteknuten kom vi imidlertid til et stiskille som ikke stod på kartet. En merket sti svingte til høyre og gikk nedover i terrenget, stien til venstre fortsatte bratt opp gjennom skogen. Vi fulgte stien til venstre videre oppover, og det viste seg å være et korrekt valg. Ikke lenge etter var vi ved det siste stiskillet, hvor en sti svinger oppom Stemmetjørna og Vatnerinane, og en annen går direkte til Prekestolhytta. Den siste kilometeren til hytta er det ganske greit å løpe, og for det meste myr og svaberg som underlag.

Norske terrengultraløp er lite løpevennlige
Norske terrengultraløp er lite løpevennlige

Oppsummering: Fra Botnheia til Prekestolhytta er det i følge Suunto-en min 5,9 km, og vi brukte 1t 28 min. Gjennomnittstempoet var 4km/t. Terrenget er vanskelig å løpe i, og med mindre man er en svært uredd og teknisk dyktig terrengløper vil man nok ende opp med å gå store deler av denne seksjonen. Man bør passe på å ha med seg nok drikke her, for hvis det er tørt i terrenget er det lite vann tilgjengelig i løypa.

Vel framme på Prekesolhytta er det fantastiske toalettfasiliteter på parkeringsplassen, og det er en vannpost hvor man kan fylle drikkeblærer og flasker utenfor toalettbygget. Det er i grunnen merkelig at arrangøren ikke opplyser om dette i løpsinformasjonen. Det burde også være ganske enkelt å organisere en drikke- og matstasjon her, men under løpet får man heller stikke innom kiosken hvis man trenger noe.

Når man er på recce-tur har man den luksusen at man kan sitte en time i sola ved Prekestolhytta
Når man er på recce-tur har man den luksusen at man kan sitte en time i sola ved Prekestolhytta

Vår recce var med returen til Prekestolhytta slutt, og vi kunne nyte utvalget av veganske varer i kiosken (juice, brus, smoothies, potetgull med havsalt og kaffe, samt strikkelue og hansker i akryl) og sola mens vi ventet på bussen tilbake til Tau.

Vi hadde før turen snakket om vi nok kom til å ha god tid, og at vi kunne utforske noen av de andre stiene i området eller ta en topptur eller to for å få mer trening. Nå ble det jo til at vi tok alle disse avstikkerne litt ufrivillig på turen ut, men vi fikk i hvert fall bekreftet at det er mange gode tur- og treningsmuligheter i området. I turistsesongen er det også svært lett å komme seg hit fra Stavanger, det går busser fra Tide i skytteltrafikk mellom Tau og Prekestolhytta hele dagen. Siste buss ned til ferja går kl 19. Bussen koster 150 kr, og billetter forhåndsbetales på nettet. Dette betyr at det er nesten lettere og raskere for meg å komme meg opp til Prekestolen fra Stavanger sentrum enn til steder som Dale/Lifjell.

Advertisements

2 thoughts on “Lysefjorden Inn Recce, del 1

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s