Thames Path 100 2014 – rapport fra crewet

Mitt fantastiske crew: Chris, Sara og Noel
Mitt fantastiske crew: Chris, Sara og Noel

Det var ikke bare Mari som prøvde seg på noe nytt under forsøket på å fullføre et 100 mile-løp. Crewet hennes var også grønnskollinger og hadde en bratt læringskurve underveis. Noen av disse punktene har Mari allerede dekket, men her følger min versjon (og en nærmere forklaring på hvorfor og hvordan vi klønet det til).

Blant tingene jeg lærte var:

1)      Start planleggingen tidlig. Ikke vent til 24 timer før løpet. Snakk med løperen, finn ut hva som er forventet og legg en plan for hvilke hjelpestasjoner crewet skal være på, hva slags mat og drikke du skal ha i bakhånd, hva slags spørsmål du skal stille løperen. Skal du være pacer, avklar dette før avreise sånn at du passer på å pakke buff, tights og hodelykt.

 

Not a good look the day before a 100 miler
Not a good look the day before a 100 miler

Allerede når Mari meldte seg på løpet tilbød jeg meg å hjelpe hvis hun trengte det. Imidlertid var det så langt fram i tid. God tid til å planlegge… Helt til løpet plutselig var faretruende nær! Da var imidlertid Mari skadet, og usikker på om hun kunne stille til start. For uforberederlige siste-liten mennesker som meg var dette ikke en ideell situasjon, da kunne jeg utsette planleggingen enda litt til…

 

De siste to dagene før løpet var det hektisk aktivitet inne på Facebook. Det gikk masse meldinger fram og tilbake mellom Mari og oss som skulle være crew. Når jeg først meldte meg som crew, tildelte jeg meg selv rollen som kattepasser hjemme i Stavanger. Når Mari i stedet signaliserte at hun ville ha meg med under løpet, så syns jeg det var greit, men var usikker på hva dette innebar. Jeg kjente ikke området løpet skulle gå i. Siden jeg ikke kjører bil var det klart at jeg ikke kunne være både på alle hjelpestasjoner og i målområdet, siden det ikke går tog midt på natta. Mari ville også måtte velge mellom å bruke meg som crew på hjelpestasjonene, eller ha meg med som pacer underveis. På forhånd hadde vi blitt enige om at det kanskje var viktigere at jeg var til stede i målområdet og kunne ta meg av Mari etter løpet – sørge for at hun fikk i seg mat og drikke, ta meg av logistikk (togbilletter, togtider etc) og sørge for at hun slapp å ta noen beslutninger eller tenke selv de første par timene etter løpet. Jeg var derfor ikke innstilt på at jeg skulle være med og løpe selv. Jeg tok med litt treningstøy, men det var med tanke på å løpe en tur i parken søndag, siden jeg hadde min egen treningsplan jeg skulle følge.  Når Chris og Noel fra Vegan Runners UK bekreftet at de stilte som crew og at de hadde med bil åpnet det seg imidlertid flere muligheter. Etter en del meldinger fram og tilbake ble Noel og jeg enige om å dele på oppgaven som pacer. Og da måtte jeg plutselig ut og shoppe. Jeg hadde tatt med løpetights, men det var luksustights, beregnet på en rask liten løpetur i Londons parker, ikke på 20 miles midt på natta. Drikkeflaske, hodelykt, gels/energibarer, buff og førstehjelpssaker var andre ting som ikke hadde funnet veien opp i sekken min. Jeg og Mari tok en opptelling og laget handleliste over morgenkaffen dagen før løpet, og da måtte vi bare le: Jeg hadde pakket for en storbyferie, ikke for et løp!

 

2)      Vær på sjekkpunktet i tide. Ikke la løperen vente på deg. Bruker du offentlig transport, regn med forsinkelser.

I dette tilfellet skyldes forsinkelsen at toget til Egham, nærmeste togstasjon til første sjekkpunkt hvor crew var tillatt, stoppet i Twickenham på vei ut av London. Og Twickenham er kjent som «Home of English rugby». Var det rugbykamp den lørdagen? -Det var akkurat det det var! Togene var fullstappede av rugbyfans som hadde startet oppvarmingen til kampen på toget. Så fullstappet at jeg ikke kom meg inn på toget før dørene ble lukket. Så der stod jeg, fullasta med mat og drikke og klær og diverse, med panikk i blikket, og kom meg ikke om bord på toget. Heldigvis var det noen snille rugbyfyrer som tvang opp dørene slik at de siste passasjerene kom seg på. De tilbød oss til og med en slurk av ølen sin. Deretter rullet toget ut av stasjonen. Og stoppet etter 50 meter! Fem minutter seinere rullet vi nye 50 meter. Og stoppet. Grunnen var tusenvis av mennesker som skulle av toget i Twickenham. Dette skapte kø av tog som ventet på å komme inn på stasjonen. Jeg kunne seriøst ha kommet raskere fram til fots. Det endte med at jeg heiv meg i en taxi vel framme i Egham og kjørte de to kilometrene til sjekkpunktet, hvor Mari allerede sto og trippet når jeg kom fram. Ikke helt bra – men jeg rakk uansett å se henne før hun løp videre. Til mitt forsvar skal det sies at Mari lå langt foran forventet skjema. På grunn av kneskaden hadde vi snakket om at 24 timer var en mer realistisk tid, og i så fall skulle hun ha vært på sjekkpunktet i Egham minst en time seinere.

Hun fortalte at kneet var ubehagelig, men på en skala fra 1 til 10 var det ikke verre enn 5, altså var hun fint i stand til å fortsette. På forhånd hadde vi snakket om at hvis kneet var for vondt til at å gjennomføre løpet var realistisk, så ville hun antagelig vite det på dett sjekkpunktet, siden hun da allerede hadde løpt ca. 40 kilometer. Jeg var derfor optimistisk med tanke på videre gjennomføring. Før hun løp videre snakket vi litt om når vi skulle sees neste gang. Jeg sa at jeg skulle prøve å komme til sjekkpunkt 4 – det neste sjekkpunktet hvor crew var tillatt, men at jeg var litt usikker på om jeg rakk det før jeg måtte til Henley. Henley var halvveis i løypa, og stedet hvor resten av crewet sulle møte oss.

Etter at Mari hadde forlatt sjekkpunktet, brettet jeg ut teppe og satte meg ned og hadde piknik. Det var jo viktig at crewet tok vare på seg selv, også, og det var en nydelig dag med sol og blå himmel, så jeg satte meg ned for å se på løpet og elva, og for å få sett de andre to fra Vegan Runners som jeg visste var med. Flavien fra Franrike dukket opp ti minutter etter at Mari hadde løpt videre, han var i godt humør og brukte relativt kort tid på sjekkpunktet før han løp videre. Claire Abbey dukket først opp nesten en time seinere. Hun også virket pigg, det så ut som om hun holdt seg til sin plan for løpet. Jeg heiet henne inn på sjekkpunktet, og deretter ruslet jeg opp mot stasjonen for å ta toget videre.

3)      Ha med mye kontanter, ikke regn med at drosjene tar kredittkort.

På vei mot togstasjonen i Egham fikk jeg en telefon fra Mari. Hun hadde sterke smerter i kneet og trodde hun måtte bryte. Jeg tilbød meg å komme i drosje til neste sjekkpunkt for å hente henne, men etter å ha snakket i noen minutter fant vi ut at hun skulle fortsette helt til Cookham, sjekkpunkt 4 og det neste sjekkpunktet med crew access, og at jeg skulle møte henne der. På togstasjonen sjekket jeg rutetabellen. Cookham stod ikke listet opp blant stoppestedene. Jeg visste det gikk tog dit, så jeg bestemte meg for å spørre i luka. Dama i billettluka hadde aldri hørt om stedet, men computer says yes! Men: å komme seg dit ville ta en time og et kvarter. Og da snakker vi en avstand tilsvarende Stavanger – Sandnes. Så jeg bestemte meg for å ta drosje. Drosjesjåføren hadde ikke vært i Cookham på lenge, men visste i hvert fall at stedet fantes, noe som var godt nok for meg. Første stopp på turen var imidlertid minibanken. Drosjen tok ikke kort denne dagen.

 

4)      Skaff deg et kart som dekker hele løypa til løpet før du reiser. Ikke regn med at du kan finne dette i bokhandelen etter at løpet har startet.

Jeg kom på litt for seint at jeg burde hatt et kart over strekningen. Jeg overlevde uten, men et kart hadde definitivt gjort det kjekkere å planlegge og gitt bedre oversikt over avstander. Jeg endte opp med å kaste bort tid etter at løpet hadde startet med å gjennomsøke bokhandlene i Richmond etter kart.

5)      Ikke regn med at det er offentlige toalett eller garderober tilgjengelig når du skulle ha behov for å skifte klær. Ta på deg løpetights og sportsbehå før du drar hjemmefra – selv om det er tolv timer til du skal løpe.

Jeg hadde med klesskift siden jeg ikke orket løpe rundt i en trang sportsbehå hele dagen. Imidlertid var toalettet på togstasjonen i Cookham stengt. De offentlige toalettene i Henley var også stengt. Jeg vrikket meg inn i en sportsbehå inne på et av portaloo’ene som var satt ut i parken i Henley, og skiftet til tights på parkeringsplassen ved siden av toalettene. Ikke ideelt, men det gikk. Jeg ble ikke anmeldt for blotting, i hvert fall, så jeg regner med at jeg fikk kledd på meg før noen rakk å ta anstøt.

6)      Hvis løperen har en mistenkelig tung sekk etter 50 miles betyr det at hun ikke har drukket sportsdrikken sin. Da er det å rette opp væskebalansen førsteprioritet.

Vi i crewet var oppmerksomme på at Mari skulle få i seg mat. Chris hadde trålet butikkene etter riskaker med Marmite, og Noel hadde med seg kake. Men vi tabbet oss ut på dette med drikke. Det at sekken hennes var tung ble kommentert, men ingen av oss koblet at det var fordi Mari ikke hadde drukket sportsdrikken hun hadde med seg. Full skjerping neste gang. Neste gang skal også noen i crewet ha en flaske sportsdrikk klar på hvert sjekkpunkt, og da gjerne sportsdrikk med sukker i tillegg til salt for å være sikker på at løperen får i seg noen kalorier underveis. Når skader og vondter oppstår er det lett å glemme andre fysiske behov og bare fokusere på å kontrollere smerten. Da må crewet passe på resten.

7)      Avklar roller på forhånd. Skal løpers kontakt med crewet være som å delta i 20 spørsmål, eller skal en følge et forhåndsbestemt manus? Skal du være snill eller pushe løperen når hun har lyst til å bryte og har det vondt?

Mari hadde på forhånd sagt at hun ikke ville ha crew som degget for mye med henne, og som ikke ville få panikk over litt blod eller oppkast, men skjønne at en 100-miler kunne medføre en del fysisk ubehag. Helt til kneskaden hennes oppstod hadde jeg derfor vært innstilt på at jeg som crew skulle være ganske streng og tøff. Når Mari under løpet begynte å ytre ønske om å trekke seg var jeg litt i villrede på hvem av oss som skulle ha siste ordet. Ville Mari at jeg skulle ta beslutningen for henne? Hadde hun allerede bestemt seg og ville at jeg skulle bekrefte at hun gjorde det riktige? Skulle jeg presse henne til å springe med smerter, eller skulle jeg passe på at hun ikke presset seg selv for hardt? Hun har en jobb som krever at hun er i god fysisk form – var det min oppgave å sørge for at hun ikke påførte seg selv kroniske skader? Til slutt valgte jeg å holde meg lojalt til den smerteskalaen vi hadde blitt enige om på forhånd. I Cookham var smerten nede på 5 av 10, og hun hadde god løpestil i det hun kom inn på stasjonen.  Vi hadde blitt enige om at grensen gikk ved rundt 7 eller 8. Mari virket i tvil om hva hun ville, og tok seg god tid, noe som tydet på at hun slet med å bestemme seg. Jeg pushet henne derfor til å fortsette, med beskjed om at en 100-miler ikke skulle være morsom, det var meningen at det skulle gjøre litt vondt. Jeg husket hvor skuffet hun var etter NM i Bergen, og bestemte meg for at hun skulle få teste sine grenser litt til før hun trakk seg. Vi avtale imidlertid at jeg skulle bli igjen på sjekkpunktet 15-20 minutter etter at hun hadde løpt videre i tilfelle hun ombestemte seg. Jeg følte meg litt slem, men tenkte at jeg samtidig hadde gitt henne et smutthull hvis det å løpe videre viste seg å være feil.

8)      Legg en plan for hva du gjør hvis løperen din bryter. Hvor kan dere få tak i mat, hvordan kommer dere dere tilbake til hotellet, hva gjør dere med dropbagene hun skulle ha plukket opp ute i løypa?

 

Etter at Mari hadde brutt ble hun proppet full av kake og snacks, vi tok bilder, vi ga henne varme klær, hun fikk tid til å prate med andre løpere. Men når det da var 100 % avklart at hun ville trekke seg og vi hadde hengt på sjekkpunktet en stund måtte vi til slutt flytte på oss. Og da var det ingen som helt hadde tenkt ut en plan. Jeg og Mari hadde ikke booket overnatting i Oxford, men tenkt at vi skulle tilbake igjen til London etter løpet. Imidlertid gikk det ikke noen tog tilbake til London lørdag kveld. Skulle vi reise opp til Oxford og prøve å finne ledig rom et sted? Noel hadde parkert bilen sin der, så Chris skulle uansett kjøre ham opp til Oxford. Samtidig hadde Mari levert inn en bag med klær, skoskift og mat som hun skulle få utlevert i målområdet. Skulle vi erklære denne som tapt eller prøve å få den tilbake? Og vi trengte alle middag. I tillegg hadde alle satt av tid denne helga og reist langt for å hjelpe til – det ville være synd å ikke bruke mer tid sammen. Vi endte derfor med å reise opp til Oxford, sjekke med arrangøren når bager tidligst ville bli utlevert i målområdet (fra sånn ca. halv tolv, trodde de), og deretter finne et sted å spise mens vi ventet. Pink Giraffe ble redningen – et sted Mari hadde hørt om, men ikke funnet sist hun var i Oxford. Takket være Chris’ satnav fant vi det, og kunne innta mock meats og tofu med grønnsaker. Gutta insisterte til og med på å betale for maten vår.  Og etter at vi hadde hentet bagen til mari og sagt ha det til Noel kjørte Chris oss helt tilbake til London. Utrolig snilt – men neste gang skal vi ha en plan B på forhånd. Nå ble Mari bedt om å fortelle oss hva hun ønsket på et tidspunkt da hun ikke burde ha vært nødt til å ta beslutninger.

 

Nå høres det ut som om vi gjorde alt feil – men jeg tror vi også gjorde mye riktig. Bare det å ha noen på sjekkpunktene er viktig under et slikt løp, og vi sørget for at Mari visste at hun hadde noen som støttet henne og kunne fikse ting for henne underveis. Hun ble heller ikke sittende aleine på en togstasjon eller et hotellrom etter løpet, men hadde noen å prate med og noen hun kunne analysere opplevelsen og gjennomføringen med. Og hun hadde noen som kunne hjelpe henne med forberedelsene og som kunne gå gjennom sjekklister og dobbeltsjekke informasjon på forhånd. Og neste gang blir alt mye bedre!

Crewet fikk til slutt lov til å slappe litt av på stranda i Brighton.
Crewet fikk til slutt lov til å slappe litt av på stranda i Brighton.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s