Løpsrapport fra Rogalands tøffeste løp – Lysefjorden Inn ultramaraton 21.06.2014

lysefjordeninn_logobilde

Dagens første utfordring, foruten å komme seg opp av senga kl 05.30, var å komme seg til Lauvvik kl 07.30 en lørdag morgen. Siden den eneste bussen ut dit på lørdager går kl 13 ble det taxi, med en taxisjåfør som ikke visste hvor Lauvvik var, og som var utslitt etter å ha jobbet hele natten. «Du må prate, ellers jeg sovne». Jeg var bekymret noen lange øyeblikk når sjåføren tok av seg setebeltet og begynte å kle av seg mens vi kjørte på motorveien, men vi kom oss helskinnet fram i god tid før ferja til Oanes gikk.

lysefjordeninn_lauvvik_raceday

Framme på Oanes hadde vi ca et kvarter til å gå på toalettet, levere bagasje,og gjøre oss klare, før ordføreren i Forsand ga oss en kort peptalk og sendte oss avgårde. Noen av de 80 løperne som startet spurtet avgårde, de fleste valgte å starte i et ganske rolig tempo. Det første stykket langs bilveien hadde flott utsikt over fjorden, nesten ingen trafikk, men overraskende mange entusiastiske tilskuere. Framme ved Botneheia kunne jeg konstatere at de fleste hadde trosset arrangørens råd om å veksle mellom asfalt- og terrengsko, og brukte bare terrengsko. For oss var det bare å hoppe over autovernet og begynne den første stigningen oppover svabergene. De som fulgte rådet brukte en del ekstra tid på skoskifte, og måtte også løpe med større sekk for å frakte skoene.

Lysefjordeninn_oanes_raceday

Stort sett hele veien mellom Botneheia og Prekestolhytta løp vi sammen med fem-seks andre løpere. Når jeg sier vi, så mener jeg Noel fra Vegan Runners UK og Sara. Før løpet hadde jeg bestemt meg for å løpe sammen med dem, og bare ta dette løpet som en sosial begivenhet/treningstur (noe jeg også hadde fått streng beskjed om både av sjefen og pappa, på grunn av kneskaden). Å løpe midt i en lang rekke av løpere hadde en gunstig effekt. Det ble til at du bare kopierte det løperen foran deg gjorde, selv om du egentlig ville ha en gåpause så løp du hvis personen foran gjorde det. Dermed kom vi fram til Prekestolhytta etter bare halvannen time, mye, mye raskere enn på recce-turen. Turen hadde såvidt begynt, men krevde likevel noen offer. Kneet mitt verket skikkelig på vei ned skråningen ved Refsavatnet, Angelina fra GTI falt på svaberget og blødde kraftig fra et sår på kinnet, og løper nr 73 ba oss si fra om at han droppet ut.

Etter et stopp ved vannposten på parkeringsplassen bar det videre sammen med turistene opp stien mot Prekestolen. Heldigvis var det tidlig, så det var ikke alt for mye kø i trappene oppover fjellet. Ved stiskillet til Bakken stoppet vi og hadde dagens andre snackpause. Stort sett stoppet vi 5 min hver time for å spise, en taktikk Sara og jeg hadde blitt enige om under treningsturene våre. Løypa er så krevende at det å spise mens man er i bevegelse er vanskelig. Mellom Prekestolen og Songesand er løypa svært krevende, og det er lange stykker med ur, bratt stigning, og skrenter man skal ta seg ned hvor det er umulig å løpe. Vi var litt spente på hvordan vår britiske gjest ville takle disse utfordringene, men han var sporty innstilt og klaget ikke (selv ikke når han hang og dinglet i kjettingen i fjellveggen like før Bratteli). Dessuten så er utsikten over fjorden og naturen på dette partiet så flott at alle strabasene blir verdt det. Det vestlandske fjordlandskapet viste seg også fra sin beste side, med nydelig vær og perfekt temperatur til å løpe i.

lysefjordenin_hengjande2_raceday

lysefjordeninn_kjetting_raceday

På Bratteli var det et uoffisielt sjekkpunkt – hyttefolket satt på terrassene sine og hadde stålkontroll på alle løperne. Vi var nr 45, 46 og 47 i løpet fikk vi beskjed om, og jeg og Sara dame nummer 2 og 3, 6 min bak teten.

lysefjordeninn_nedfrabakken_raceday

Etter å ha kjempet oss gjennom steinrøysa nede ved fjorden etter Bakken møtte vi Willy, løpets RD, på et svaberg ved fjorden. Han var blid og smilende, og ga alle løperne et par oppmuntrende ord på veien. Vi var nesten ferdige med den tøffeste delen av løypa, nesten halvveis, og nesten framme ved den første matstasjonen.

lysefjordenin_songesand_raceday

På  Songesand var det entusiastiske medlemmer av Fjellsportgruppa i STF som vartet oss opp. Jeg forsynte meg med banan og energidrikk, og ble stående og prate med Charlotte, som jeg kjenner fra et par DNT-turer, mens Sara strevde med å få fylt opp drikkeblæra i sekken. Jeg hadde fylt 1l vann på drikkeblæra i sekken in før vi dro hjemmefra, men drakk for det meste bare vann og Torq energidrikk fra flaska i lomma på sekken foran. Kanskje det er like greit å bare kutte ut drikkeblære i fremtiden? Jeg drikker mer om gangen fra flaska, har bedre kontroll med væskeinntaket og hvor mye jeg har igjen, og det er mye lettere å refylle flaska både i bekker og på drikkestasjoner.

I Songesand hadde man heist flagget til topps for oss, tror jeg, og oppover i dalen var det tydelig at vi var dagens underholdning for flere av beboerne. Asfalten fikk kneet mitt å verke igjen, med stråling ned til ankelen. Det kjentes ut som om jeg fikk elektriske støt i beinet for hvert skritt, heldigvis hadde de to andre ikke noe særlig imot å ta noen gåpauser innimellom i oppoverbakkene.

Vi ankom Helmiksstølen kl 14.04. Her skulle det i følge løpsinfoen vi hadde fått på forhånd kanskje være en drikke- og matstasjon organisert av en lokal bonde. Jeg hadde halvveis sett for meg smaksprøver på et lokal brennevin, men det var cola, spekeskinke, og frukt på menyen. Jeg hadde ikke fått drukket noe kaffe hele dagen, så jeg var takknemlig over å få et glass koffeinholdig drikke. Sara og jeg lå fremdeles på 2. og 3. plass, men vi fikk nå beskjed om at vi var ca 14 minutter bak lederen.

lysefjordeninn_daladalen_raceday

Fra Helmiksstølen bar det oppover Daladalen på traktorvei. Jeg hadde sett for meg at det skulle være lett å løpe her, det var j en slags vei. I praksis var dette et av de mest slitsomme partiene – ganske løst og veldig ujevnt underlag, og mange snikete oppoverbakker som sugde energien fra beina. De fleste løperne jeg snakket med etter løpet sa at de hadde opplevd en liten downperiode her, vi kjente nok på at det tøffe terrenget etterfulgt av lange partier med jevn stigning hadde kostet en del krefter. Heldigvis roet kneet seg ned igjen, slik at jeg slapp å kjempe mot både knesmerter og trøtthet. Jeg prøvde å trykke i meg så mye mat som mulig mens vi trasket oppover for å få opp energien. En ny favoritt er barnemat, fruktris fra Ella’s Kitchen. Jeg får jo alltid lyst på frukt, og disse posene smaker ganske friskt og godt.

Ved DNT-hytta i Songedalen var det nok en liten matstasjon, og vi begynte å føle oss litt bortskjemte. Oppvartningen var over all forventning, i følge informasjonen sendt ut før løpet skulle det bare være matstasjon i Songesand, og her var det tatt et lite værforbehold. Lysefjorden Inn er gratis, men det hadde ikke gjort oss noe å betale litt for deltakelsen tatt i betraktningen oppvartningen og støtten vi fikk underveis. Rallarvegsløpet koster jo 400 kr. Her får man riktignok en T-skjorte, men ute i løypa må man klare seg selv. Og hadde løpet kostet noen hundrelapper kunne man kanskje satt opp en buss fra Stavanger sentrum via Sandnes til Lauvvik, noe som hadde vært mer miljøvennlig enn at 100 løpere kjører hver sin bil (og mye billigere enn å betale 1200 kr per vei for en taxi).

lysefjordeninn_fyljesdalen_raceday

Vi fortsatte innover Daladalen, som var forferdelig lang. På slutten av dalen begynte vi å se en lang rekke av løpere foran oss, bare at ingen av dem løp. Vi tok dem igjen, men så var det på tide med et snakcstopp igjen. Hva Noel spiste så jeg ikke,men det fikk tydeligvis fart å beina hans, for etter stoppet satte han avgårde i et forrykende tempo, og vi plukket løper etter løper og spurtet nærmest ned dalsiden og gjennom Fyljesdalen. Morderbakken i enden av Fyljesdalen var det ingen som hadde sjanse til å løpe opp, den kjentes godt i leggmusklene.

Oppe på anleggsveien som skulle ta oss ned til Lysebotn igjen var den siste matstasjonen. Nok en gang tok vi oss god tid til å spise og prate med de frivillige. De hadde ikke mobildekning, og var derfor takknemlige over all informasjon vi kunne gi de om løpere som hadde brutt etc. Vi hadde brukt 7t og 58min på å komme oss til dette punktet, og lå dermed godt an til å klare målsettingen vår om å bruke under 10 timer til Lysebotn.

I følge min klokke hadde vi 17 km igjen før vi var i mål, i følge jentene på matstasjonen var det 15 km, 3 stigninger, og masse nedoverbakker. Det viste seg at de hadde rett. Vi tok noen gåpauser i noen av bakkene, men prøvde ellers å holde et jevnt tempo. Vi løp greit i fra et par løpere som hadde startet samtidig med oss fra matstasjonen, og med 8 km igjen tok vi igjen enda et par. Det viste seg at den ene løperen vi da tok igjen hadde løpt det meste av løpet alene, og han var superglad for å få selskap de siste kilometerne (jeg var også den eneste som hadde en klokke som fortsatt virket, så jeg var ekstra populær siden jeg visste hvor langt det var igjen og hvor lang tid vi hadde brukt). Anleggsveien var slik jeg husket den fra den gangen Sara og jeg gikk fra hytte til hytte i området. Svingete, og du får til stadighet et glimt av Lysebotn og tror at du er snart framme, bare for å oppdage at det er langt igjen ennå. Endelig nede ved Lyse ble det ropt fra en bil at det var 2,7km igjen. Jeg økte tempoet litt, og oppdaget at jeg var alene. Jeg sakket ned igjen og lot de andre ta meg igjen, og vi ble enige om å krysse målstreken sammen. Vi hadde tross alt hatt følge i 60+ km. Som sagt, så gjort,og det ble dermed delt 44. plass på alle veganerne, og delt 2. plass i kvinneklassen for meg og Sara på tiden 9.20.02. (Godt under vinnertiden blant damene fra i fjor, som var på 10.46).

lysefjordeninn_lysebotn_premier_dntbilde

At det skulle bli delt 2. plass hadde tydeligvis ingen regnet med, så på premieseremonien, 5 minutter etter at vi hadde kommet i mål, fikk Sara medaljen for 3.plass og jeg for 2. plass. Vi fikk også hvert vårt gavekort a 300 og 500 kr til Magneten Sport på Ålgård, med beskjed om å dele søsterlig. Vinneren av dameklassen, Marianne Nessa, var bare 3 minutter foran oss, vi hadde med andre ord løpt det siste partiet raskere enn de fleste. Vi tenkte nok begge «tenk om jeg hadde løpt for å konkurrere i dag…» (jeg tenkte i tillegg «tenk om jeg hadde hatt skikkelig treningsgrunnlag og ikke hadde hatt et vondt kne»), men vi var strålende fornøyde. Vi klarte målsettingen vår, som primært var å komme seg i mål, sekundært å bruke under 10 timer. Alt annet var ren bonus.

De fleste løperne hadde bestilt overnatting på turisthytta i Lysebotn, så i likhet med Rallarvegsløpet ble det en sosial happening i tillegg til å være et ultraløp. Etter en god 3-retters vegansk middag (som mange av kjøttspiserne misunte oss, ikke minst når de så at vår dessert var 3 ganger så stor som deres), trakk vi opp i peisestua hvor vi pratet og så på en film Willy hadde laget fra løpet. Det var fremdeles løpere ute i løypa, og deres ankomst ble varslet ved at en frivillig ringte en bjelle. Filmen ble dermed ofte satt på pause slik at vi kunne gå ut og heie de siste løperne over målstreken. Raskeste mann brukte 6 timer og 20 minutter, de to siste krysset målstreken etter 15 timer.

Det ble en heller søvnløs natt på 8-mannsrom, med en pratsom amerikaner på naborommet, før de fleste satte de fleste kursen hjem mot Sandnes og Stavanger med turistferja. Noel ville gjerne oppleve de selvbetjente hyttene oppe i heia, så han og jeg tok bussen opp til Øygardstøyl og gikk inn til Langavatn via Kjerag, mandag til Blåfjellenden, og tirsdag til Hunnedalen, hvor vi tok bussen tilbake til Stavanger. Å kombinere ultraløp og fjelltur gikk overraskende greit. Sara og jeg snakket om det i forbindelse med Rallarvegen i fjor, det vil si, jeg foreslo det, og Sara avfeide det. I år skjer det sannsynligvis.

(OBS, OBS! Jeg har innført en ny regel; alle som vil være med meg på fjelltur i fremtiden må ha med lesestoff, og det er obligatorisk med 1 times lesing/stilletid hver kveld.)

Lysefjorden Inn var et utrolig flott arrangement, i en utrolig flottløype. Willy håper at dette løpet skal ta helt av, og at det skal komme dobbelt så mange løpere neste år, noe som jeg vil si at virker realistisk, i hvert fall hvis man får på plass litt engelsk informasjon på nettsiden og kanskje organiserer transport til Lauvvik. Man bør kanskje også ta litt betalt for deltakelsen, om ikke annet så for at folk skal føle seg litt mer forpliktet til å stille på startstreken. Mitt inntrykk var at det var mange som trakk seg i siste liten og mye utskifting av navn på startlisten.

En av løperne som kom i mål mens jeg fremdeles hang i målområdet kom bort til Willy og sa at han hadde løpt alt som var av ultraløp i Norge, pluss MdS og flere av de tøffeste løpene i utlandet også, men dette var utvilsomt det hardeste. Norges tøffeste ultramaraton? Tøffere enn Telemarks Tøffaste? Hmm, det er vel bare en måte å finne ut det på? (Kondis er for øvrig ikke enig, men de går med på at Lysefjorden Inn gir de fineste naturopplevelsen)

Bilder: Sara Nustad Mauland, Noel Grimley, Thor Hesselberg, Kristoffer Mæle Thuestad.

Advertisements

2 thoughts on “Løpsrapport fra Rogalands tøffeste løp – Lysefjorden Inn ultramaraton 21.06.2014

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s