Rallarvegsløpet 2014

Så glad er man etter første smertefrie løpetur på nesten 4 mnd
Så glad er man etter første smertefrie løpetur på nesten 4 mnd

 

Før årets Rallarvegsløp var det en del som bekymret seg over rapporter om at store deler av Rallarvegen var dekket av snø. Det skulle vise seg å være varme, ikke snø, som preget løpet.

I år returnerte Rallarvegsløpet til sitt opprinnelige konsept, løperne samlet seg på Finse, og tok toget ned til Flåm lørdag formiddag. Middagen skulle bli servert først kl 21 på grunn av den sene ankomsten til de som kom østfra, men det var først nærmere 2130 at skrubbsultne Rallarvegsløpere fikk mat på bordet. Vår erfaring med Finse i fjor var god, de hadde ingen problemer med å servere veganmat, og hadde forstått konseptet med vegetabilske proteinkilder. I år fikk vi imidlertid demonstrert at kokkene kan lite om sportsernæring: Både ris, pasta, og poteter glimret med sitt fravær, det var visst meningen at vi skulle fylle glykogenlagrene med brødet som ble servert med forretten. Uten karbohydrater var det også vanskelig å fylle magen, jeg var like sulten etter som før middagen. Ved midnatt, etter en forsinket løpsbriefing, satt derfor jeg og Sara i hver vår seng på firemannsrommet og slukte medbrakte polarbrød og energibarer.

Ved frokosten holdt man seg heldigvis til det tradisjonelle buffet-konseptet. Ettersom toget ned til Myrdal ikke gikk før 11.39 og løpet dermed ikke kunne starte før 13.30, ble det en rolig morgen på Finse. På Flåmsbana var det egentlig reservert en vogn til oss, men det hadde ikke turistene forstått, og de fikk dermed oppleve 70 passivt aggressive løpere stuet sammen i en allerede full vogn. Ved ankomst i Flåm var det kun 15 minutter til start, oppvarmingen ble dermed å spurte til toalettene for å komme før alle turistene i køen. Deretter søkte vi skygge, det var ca 30 varmegrader i sola ved starten.

I fjor hadde jeg følge med andre løpere i ca 30 km, i år ble jeg løpende alene mer eller mindre fra start til mål. I fjor gikk de første 10 km lett unna, i år gikk tiden veldig sakte. Jeg prøvde å finne en jevn rytme og et behagelig tempo, men selv i et rolig tempo steg pulsen jevnt og trutt. Når vi var halvveis oppover i Flåmsdalen var pulsen kommet opp i rød sone og jeg hadde saltstriper nedover på tightsen. Jeg prøvde å drikke jevnlig, men siden jeg hadde valgt å deponere drikkesekken på Vatnahalsen hadde jeg bare 0,7l sportsdrikk med meg, og måtte derfor rasjonere. Jeg fikk heller ikke spist så mye som planlagt de første timene, svette og solkrem gjorde at jeg ikke fikk åpnet emballasjen produktene jeg hadde i baklomma. Til slutt måtte jeg stoppe og bruke tennene, før jeg løp videre med en hel pakke shot blocks i munnen på en gang.

Jeg så faktisk fram til hårnålssvingene før Vatnahalsen, jeg så for meg at jeg ville klare å få pulsen litt ned ved å gå opp denne stigningen. I første sving tok jeg igjen en del andre løpere som alle hadde nok med å puste og pese, ingen følte for å prate eller være sosiale. Teorien min om at pulsen kom til å synke når jeg gikk i bakkene viste seg ikke å stemme, når jeg endelig var oppe på toppen var gjennomsnittspulsen 155, og der ble den liggende. Dette er omtrent den samme pulsen jeg pleier å ha når jeg løper for å perse på en halvmaraton, men når jeg løper en HM er jeg ferdig etter halvannen time. Nå hadde jeg hatt tilsvarende puls i to timer, og skulle løpe videre i minst 3 til. Til sammenligning var pulsen min på samme sted i løypa i fjor på 130-tallet, og da hadde jeg løpt i hurtigere tempo. I fjor startet vi imidlertid kl 10 om morgenen, alle løperne overnattet i Flåm den første natta, slik at vi kom oss ut av dalen og opp på fjellet før den verste varmen satte inn.

Etter en pause, og påfyll av litt mat og drikke, på Vatnahalsen føltes kroppen ganske grei ut når jeg begynte å løpe igjen. Oppe i høyden var temperaturen heldigvis noe lavere, og det ville være ganske jevnlig tilgang til bekker med kaldt vann. Det var også sterk motvind, som kanskje hadde en viss nedkjølende effekt, men ikke nok til å kompensere for det ekstra energiforbruket. Jeg hadde ikke løpt mer enn ca en kilometer før pulsen spratt til værs igjen, og jeg følte meg totalt utmattet. Jeg tok en liten gåpause, og så løp jeg igjen. Den opprinnelige planen var å holde et relativt godt tempo når det var flatt, og å hente meg inn ved å gå opp bakkene. Ny taktikk ble å løpe i 10 minutter og gå i ett minutt, men allerede på løpebolk nummer to føltes 10 minutter som en evighet, og jeg måtte stoppe etter seks. Jeg gikk et ganske langt stykke mens jeg spiste en god del, i håp om å få opp energinivået. Hver gang jeg spiste fikk jeg imidlertid sting, som hemmet pustingen og dermed løpingen. Hele time nummer tre og fire slet jeg med å løpe mer enn noen få minutter om gangen. Til slutt fant jeg en lite foss ved siden av stien, og stod under den til både klær og hår var helt gjennomvått. Jeg følte meg mye bedre etterpå, og gjentok prosedyren ved å legge meg ned i en bekk neste gang utmattelsen meldte seg.

De fleste problemene mine denne dagen kan nok spores tilbake til varmen, antakeligvis i kombinasjon med et manglende treningsgrunnlag siden april og en overvurdering av min egen form. Jeg prøvde å ta det rolig opp Flåmsdalen, men tok det ikke rolig nok. Dermed ble både pulsen og kjernetemperaturen for høy, jeg lå i rød sone og tæret på glykogenlagre og bygget opp oksygengjeld. På grunn av den høye intensiteten begynte kroppen også å skru av blodforsyningen til mage, tarmer og andre organer ikke direkte involvert i løpingen, slik at næringen jeg fikk i meg ikke ble fordøyd skikkelig og jeg fikk sting.

Når det var ca 15 kilometer igjen hadde jeg endelig klart å stabilisere pulsen i en mer passende sone, og kroppen føltes mer normal ut igjen. Jeg hadde heller ikke hatt antydning til knesmerter på noe tidspunkt, så jeg bestemte meg for å glede meg over at kneet var ok, prøve å nyte naturen, og glede meg til cola-en som jeg visste ventet på Fagernut, og å komme i mål. Temperaturen var mer behagelig, antakeligvis både fordi jeg nærmet meg det høyeste punktet, og fordi det var blitt ganske sent på dagen. Jeg klarte å holde et noenlunde jevnt og rolig tempo, klarte å løpe når det var flatt og kun gå på snøflekkene (vi var forespeilet 23 av disse, men under løpet var det kun 9 små flekker igjen) og i oppoverbakkene (som jeg ikke synes det var nok av), og jeg begynte å ta igjen løpere.

I år som i fjor viste det seg at cola ikke smaker så godt som forventet, men det at den var der hadde en enorm effekt på motivasjonen min. Det ble noen få gåpauser til de siste 10 kilometrene, noen ganger mest for å holde andre løpere med selskap. Det tok 5 timer og 49 minutter å komme seg fra Flåm til Finse i år, dårligere enn i fjor, men det var også som forventet. I fjor hadde jeg jo trent på forhånd.

Siden det var sen start var det kun tid til å spise en solo-is og dusje før middagen ble servert. Heldigvis var det buffet-middag denne kvelden, og det var rikelig med karbohydrater. Til gjengjeld ble det lite protein, kjøkkenet hadde visst brukt opp all tofu-en kvelden før.

Siden mange løpere fortsatt var ute i løypa ble kvelden mindre sosial enn i fjor, mange valgte nok også å legge se tidlig for å få maksimalt med restitusjonstid før søndagens etappe. Hotellet viste nok en gang dårlig evne til å tilpasse seg gjestenes behov, og holdt oss våkne med 80-tallsaften i diskoteket, helt til Sara fikk nok og gikk ned og klaget.

Søndag morgen var kroppen relativt fin, helt til etter at jeg hadde tvunget i meg en porsjon havregrøt til frokost. Mens jeg pakket og gjorde meg klar ble jeg plutselig kjempekvalm, noe som vedvarte til løpsstart. På det første steget jeg tok kjentes det også ut som om noen stakk en kniv i muskelfestet på venstre hamstring, og etter første slurk av vannflaska fikk jeg sting. Det tok ca en time før kroppen kjentes noenlunde normal ut, og det å løpe i 11,5 km/t ble noenlunde behagelig. Jeg tok igjen to løpere som hadde løpt forbi meg noen kilometer før. I likhet med dagen før var det motvind, så jeg benyttet anledningen til å ligge bak dem og hvile litt. Noen kilometer senere plukket vi opp enda en løper som satt ved veien og pleide et par blødende tånegler, og denne lille kvartetten holdt seg til mål.

Jeg klarte målet mitt for dagen, som var å løpe hele strekningen. Kneet mitt kjentes også bra ut, så det virker som om jeg endelig er noenlunde skadefri. Tiden på de 27 kilometrene ble 2.20, antakeligvis også litt dårligere enn i fjor. Resultatlister her.

54+27km med løping unnagjort på mindre enn et døgn, fjelltur neste
54+27km med løping unnagjort på mindre enn et døgn, fjelltur neste

Sara og jeg hadde avtalt å gå tre dager i fjellet etter løpet, med avmarsj fra Haugastøl et par timer etter målgang.  Underveis på søndagen håpet jeg egentlig at Sara ville legge ned veto når hun kom i mål. Det fristet definitivt ikke med mer fysisk aktivitet akkurat der og da, og jeg var også innom taken på å legge ultraløping på hylla. Sara var imidlertid sliten, men fortsatt innstilt på fjelltur.  Etter et fjellbad og en vegansk pizza på turiststasjonen satte vi dermed ikke kursen mot togstasjonen, slik de andre løperne gjorde, men tok på oss sekkene gikk til Krækkja, fire timer unna.

 

 

For mer detaljerte skildringer av løype og flere bilder, se løpsrapporten fra 2013.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s