Løpsrapport: Endurancelife CTS Dorset halvmaraton

IMG_20141206_131536

Første blogginnlegg i 2015 er den forsinkede løpsrapporten fra det siste løpet i 2014, CTS Dorset halvmaraton 6.12.14. Mitt nyttårsforsett for 2015 bør nok være å oppdatere bloggen noe oftere…

Etter å ha vært med på Endurancelifes halvmaraton og 10km i Exmoor i 2011, det arrangementet som fikk både meg og søsteren min til å bli hektet på løping generelt og terrengløping spesielt, har vi hatt en avtale om å være med på minst ett Endurancelife-arrangement hvert kalenderår. I år ble det Dorset CTS, helt på tampen av året. Alle løpene til Endurancelife står på bucketlisten min, men Dorset har vært et av løpene helt på toppen av listen. Mest på grunn av det fantastiske landskapet med særegne klippeformasjoner, og selvsagt fordi denne løypen har rykte på seg for å være den aller tøffeste i Coastal Trail serien.

Alle CTS-løp har fire distanser: 10 km, halv- og helmaraton, og ultra. Ultradistansen var i 2014 forlenget fra 33 til 45 miles, men vi følte begge at vi hadde løpt mange nok ultraløp allerede i 2014. Maraton? I følge Endurancelifes nettside er gjennomsnittstiden på maratondistansen i denne løypa ca 6 timer (5.50 or menn og 6.09 for kvinner), en glimrende løype for ny personverste med andre ord. Gjennomsnittstiden på halve distansen var 3 timer, noe vi ble enige om at var nok med tanke på (manglende) treningsgrunnlag og årstid. Halvmaratoløypen gikk også forbi de store attraksjonene i området, Durdle Door og Lulworth Cove.

Tradisjonen tro innlosjerte vi oss på en pub i nærheten av startstedet, og fylte karbohydratlagrene med å spise veganske kaker i Bournemouth.

Soya latte med pepperkakesmak og veganske mince pies på Café Nero
Soya latte med pepperkakesmak og veganske mince pies på Café Nero
Gulrot og sjokoladekake på Mad Cucumber Vegan Lounge. Hvorfor velge når man kan spsie begge?
Gulrot og sjokoladekake på Mad Cucumber Vegan Lounge i Bournemouth. Hvorfor velge når man kan spise begge?

Halvmaratonløpet begynte kl 09.30 nede ved Lulworth Cove, med registrering en time før. Briefingen innehold det vanlige spørsmålet: «hvor lang er en halvmaraton?».  Latteren dette spørsmålet ble møtt med tydet på at alle hadde vært med på et Endurancelife-løp før. Korrekt svar denne dagen var 26 km, pluss/minus 1 km. Vi ble også advart mot å ta snarveier, ettersom sløyfe nummer to gikk langs et av hærens øvingsfelt for tanks. Selve stien hadde blitt sveipet for eksplosiver, på utsiden kunne man risikere å tråkke på blindgjengere.

Nordmenn og engelskmenn hadde som vanlig litt forskjellig oppfatning om hvor mye klær man trenger i desember.
Nordmenn og engelskmenn hadde som vanlig litt forskjellig oppfatning om hvor mye klær man trenger i desember.

Det var en kald og klar morgen. Jeg stirret som vanlig med vantro på shortskledde engelskmenn i startområdet, selv hadde jeg fire lag med klær på, og det var med stor motvilje at jeg fjernet to av lagene før starten. Løypen startet på bunnen av en lang bakke, og det varte ikke lenge før jeg innså at shorts og t-skjorte kanskje ikke hadde vært et dumt antrekk allikevel. Jeg hadde havnet langt bak i feltet i starten, så i stedet for å stoppe for å ta av meg prioriterte jeg å bruke krefter på å tråkle meg fremover i feltet. Jeg var så opptatt av å passere løpere at jeg nesten ikke registrerte at vi løp forbi Durdle Door, en bueformet klippe ute i sjøen. Det ble et kort stopp like ovenfor stien for å beundre dette geologiske fenomenet.

Durdle Door passeres etter et par kilometer.
Durdle Door passeres etter et par kilometer.

Den første sløyfen bestod av tre bratte opp- og nedstigninger, før vi løp langs en åsrygg og ned til startområdet igjen. Oppe på åsryggen så jeg hvor mange løpere jeg hadde foran meg. Etter å ha kikket på pulsklokka og vurdert dagsformen kom jeg fram til at en plassering høyt oppe på resultatlista var urealistisk. Jeg minnet også meg selv på at naturopplevelsen var hovedgrunnen til å være med på dette løpet. Til tross for at jeg etter dette prøvde å holde et rolig tempo, stoppet flere ganger for å ta bilder, og pratet med løperne rundt meg i stedet for å løpe fra dem, så var det et av de hardeste løpene jeg noengang har vært med på. Sløyfe nummer to tok oss ned på rullesteinsstranda i Lulworth Cove. Vi løp stranda til endes, ca 1 km, før vi tok oss opp en leirete og bratt skråning. Etter et par relativt flate kilometer brøt helvete løs, for å sitere ordrett fra briefingen. Ekstremt bratt opp, og like ekstremt bratt ned igjen.

Lulworth Cove (bakken i bakgrunnen er den vi løp opp i starten av løpet)
Lulworth Cove (bakken i bakgrunnen er den vi løp opp i starten av løpet)
Hvis du tror England er flatt tar du feil. Totalt ble det 1200m stigning p denne halvmaratonen.
Hvis du tror England er flatt tar du feil. Totalt ble det 1200m stigning på denne halvmaratonen.
Yay! Slutten av løypa nærmer seg!
Yay! Slutten av løypa nærmer seg!
Innspurten: ned bakken, langs stranda og så oppoverbakke til mål.
Innspurten: ned bakken, langs stranda for andre gang, og så oppoverbakke til mål.

Ved ca 16 km var det en drikkestasjon, og et par kilometer senere et sjekkpunkt, hvor vi snudde og løp tilbake mot mål. Mellom disse punktene fulgte vi en grusvei som burde ha vært lettløpt, men det føltes mest ut som innspurten på en ultramaraton.  Etter ca 25 km stod jeg på toppen av en bakke og så ned på en strand. Lettelsen var stor når jeg skjønte at vi bare skulle løpe tilbake langs stranden og så rett til mål. Det var enda godt at Enduracelife ikke hadde lagt inn noen overraskelser i siste del av løypa, for det å løpe ned en bratt stigning, følge en rullesteinsstrand for så å avslutte med en ca 400m lang slak stigning til mål var ille nok. Det ble ny personverste på halvmaraton med over en times margin, og en måned etter løpet har jeg fortsatt ikke sjekket resultatlisten for å se hvilken plassering jeg fikk. Sara kom i mål ca et kvarter etter, også hun med ny personverste på distansen.

Når vi gikk ut for å spise om kvelden, mange timer etter at vi hadde kommet i mål, fikk vi med oss målgangen til flere av ultraløperne. Det er ingen gatelys i Lulworth, og bratte åssider og skyer skygget for månen. Alt vi kunne se var hodelyktene idet løperne kom ned bakken mot mål. Tilfeldigvis klarte vi å time det helt perfekt, vi hadde stått i målområdet i ca 5 minutter når Noel fra Vegan Runners kom i mål. All respekt til ultraløperne. Jeg var totalt utmattet etter å ha løpt i tre timer, ultraløperne brukte ca 10 timer på løpet sitt, de siste timene i totalt mørke langs klippekanten og opp og ned stupbratte bakker.

Slik så det ut når ultraløperne var på vei til mål (hvis du skal til Lulworth: husk refleks og lommelykt, det blir møkrt om kvelden!)
Slik så det ut når ultraløperne var på vei til mål (hvis du skal til Lulworth: husk refleks og lommelykt, det blir mørkt om kvelden!)

Som vanlig gleder jeg meg allerede til neste gang jeg skal løpe med Endurancelife. Løpene deres anbefales, men skal du være med på CTS Dorset bør du nok ha litt erfaring slik at du har overskudd til å nyte omgivelsene.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s