Wings For Life Stavanger – en flott treningstur langs Jærstrendene

!000 deltakere stod på startstreken i Norge (foto: Oddgeir Tørresdal)
1000 deltakere stod på startstreken i Norge (foto: Oddgeir Tørresdal)

Den 16. april fikk jeg følgende epost fra arrangøren av Wings For Life-løpet:

Vi kontakter deg fordi vi ser på deg som en svært relevant deltaker til vårt kommende løpeevent i Stavanger: Wings for Life World Run. Løpet er globalt og foregår nøyaktig samtidig 35 steder i verden, på tvers av kontinenter og tidssoner. Istedenfor en fastsatt distanse er løypa 100 km lang, og en halvtime etter start begynner en bil å kjøre. Den vil gradvis øke hastigheten, og når den tar deg igjen er du ute av løpet.

Dette løpet stod ikke på listen over mine planlagte løp i år, men når arrangøren kontaktet meg hadde jeg allerede meldt meg på. Dermed stod jeg på startstreken søndag 3.5. kl 13, og lurte på hvor langt og lenge jeg skulle løpe.

Ved påmelding til dette løpet blir en bedt om å oppgi forventet distanse. Arrangøren har laget en kalkulator man kan bruke for å sjekke hvilken hastighet man må løpe i for å nå målet sitt. Jeg valgte en måldistanse som jeg selv ikke syntes at var så veldig ambisiøs. Etterpå glemte jeg umiddelbart tallet jeg hadde oppgitt, det eneste jeg husket var at jeg skulle løpe i et tempo som tilsvarte ganske behagelige 4:30/km. Dagen før løpet kom en ny epost:

Jeg jobber med å lage en artikkel til wingsforlifeworldrun.com, og intervjuer i den anledning deltagere i kvinne- og herreklassen som har satt forholdsvis høye personlige mål, og som er potensielle vinnere for morgendagen. Har du tid til å svare på et par spørsmål om bakgrunnen din, og mål for løpet? 

Siden jeg ikke så eposten før fem minutter før jeg gikk hjemmefra hadde jeg ikke tid til å svare, men jeg lurte veldig på hvilket mål jeg hadde satt meg. Var det ikke 30 km? Var det så ambisiøst?

Jeg bestemte meg på startstreken for å holde meg til planen om 4,5 min/km og spare krefter til Holmekollstafetten førstkommende helg. En annen grunn til å ta det rolig var at jeg fikk en strekk i et leddbånd i høyre kne fredag kveld. Søndag morgen var imidlertid kneet mye bedre, og siden symptomene ble verre av å være i ro og bedre av bevegelse måtte jo en 30 kilometers løpetur være ideelt?

(Foto: Oddgeir Tørresdal)
(Foto: Oddgeir Tørresdal)

De første par kilometerne på Madla var kjent territorium, men så svingte løypa ned til Hafrsfjord og utover til Kvernevik og Tananger. Jeg har flere ganger tenkt å løpe rundt Hafrsfjord som en treningstur, nå fikk jeg endelig utforsket denne delen av byen (og nabokommunen Sola). Løypa var åpenbart designet for å la deltakerne oppleve så mye av kystlinja som mulig, men deltakere utenbys fra som så for seg at å løpe på Jæren ville bety en lett og flat løype ble nok litt overrasket. Løypeprofilen så nemlig slik ut:

Wingsforlife_løypeprofil
Løypeprofilen (skjermdump fra arrangørens nettside)

På Jæren må man også regne med vind, og under løpet kunne denne kategoriseres som «sterk» og «motvind».Selv om bakkene og vinden gjorde løypen mer slitsom en forventet hadde vinden også sine fordeler. Det var sol og knallblå himmel, og uten vinden hadde det kanskje blitt ubehagelig varmt.

Været gjorde omgivelsene ekstra vakre, og overalt langs veien var det knallgrønt gress og gule blomster. Fra villastrøk og åkere langs Hafrsfjorden tok løypen oss til Jærstrendene, forbi sandynene på Sola, klippene mellom Ræge og Ølberg, og kombinasjonen av svaberg og hvit sand på Hellestø. Et par steder svingte løypa innover i landet, slik at fjellene øst for Gandsfjorden plutselig sørget for en dramatisk kontrast til det tilsynelatende flate Jærlandskapet. Jeg skulle ønske jeg hadde naturbilder fra selve løpet, men må nøye meg med å gjenbruke noen bilder fra tidligere treningsturer og løp i området.

Solastranden
Solastranden
Mellom Rægestranden og Ølbergstranden
Mellom Rægestranden og Ølbergstranden
Strand nr 4: Vigdel
Strand nr 4: Vigdel

Ved Solastranden stod Einar fra Spirit stod med stoppeklokka og ropte at halvmaraton ble passert på 1.32.50. Jeg tror den første persen min på halvmaraton fra 2011 var 1.32.20, og det slo meg at det som da var mitt konkurransetempo på halvmaraton nå er et behagelig treningstempo.

Gruppen jeg hadde løpt med nesten fra start hadde ved Sola blitt redusert til et trekløver. Det var ikke så mye prating underveis, men et tema var at det var merkelig å løpe uten å vite hvor lenge eller hvor langt vi skulle løpe. Dette gjorde det også vanskelig å beregne hvor mye og hva slags drikke jeg skulle ta på drikkestasjonene, og hvorvidt jeg burde spise eller om det holdt med cola/sportsdrikk hver 5. kilometer. Når Sindre fra Tempo Triatlonklubb aksellererte og dro i fra rett etter Ølberg angret jeg på at jeg ikke hadde fulgt hans eksempel og forsynt meg med bananene som ble tilbudt. Da hadde jeg kanskje hatt litt mer krefter til å kjempe mot vinden når jeg etter neste drikkestasjon plutselig ble løpende alene.Skjønt, helt alene var jeg ikke. Jeg kunne hele tiden se løpere foran meg, og begynte å ta igjen flere og flere som hadde gått tomme for krefter (inkludert Heidi Weng).

Etter 30 km begynte jeg å lure på hvor bilen som jaktet på meg ble av. Like etter fikk jeg beskjed om at bilen var 4 km bak, og at det bare var ca 100 løpere igjen i løypa. Jeg husket ikke hvilket tempo bilen skulle kjøre i, men jeg hørte musikk og tuting bak meg og regnet med at det ikke ville være lenge før jeg ble tatt igjen. Jeg visste jeg lå på 3. plass blant kvinnene, jeg hadde alle GTI-jentene og kollegaer fra Arena bak meg, hadde løpt den distansen jeg så for meg før start og var i grunnen fornøyd. Kilometerskilt etter kilometerskilt ble imidlertid passert uten at jeg så noe til Aksel Lund Svindal i catcher-bilen, og skjønte at jeg kom til å løpe en god stund til.

Ved 40 km var bilen 500 meter bak, og samtidig ble jeg gjort oppmerksom på at 2. kvinne lå rett foran. Jeg kunne se henne, men hadde jeg sjanse til å ta henne igjen? Hun snudde seg, så meg, og satte opp tempoet, så svaret var nei. Når jeg hadde passert 41 km hadde bilen ennå ikke kjørt forbi, og det slo det meg at det ville være ergerlig å bli tatt igjen så nær maratondistansen. Det virket som samme tanke slo de som satt i bilen, for de begynte å pushe meg via høytaleren: «Kom igjen, du skal bort til neste skilt, du har nesten løpt 42 km, ikke gi deg. Øk tempoet nå, ved neste kryss har du løpt maraton. Du SKAL løpe maraton, du må bare gi på litt mer, så klarer du det.» Vel, det ble bare nesten. Jeg ble tatt igjen ved 42,12 km, etter 3 timer og 9 minutters løping. Pulsklokken min viste at gjennomsnittshastigheten var nøyaktig 4:30 per km.

Like etter at jeg stoppet kom Einar kjørende, så jeg hoppet inn i bilen hans i stedet for å finne arrangørens buss tilbake til Stavanger. Dermed hadde jeg orkesterplass når Therese fra Sola Håndball (som var med på Spirit-laget i Holmenkollstafetten i 2013) ble tatt igjen etter ca 43 km som kvinne nummer 2, og når Elise fra Spirit ga seg etter 45 km. På grunn av skade tok hun det rolig på slutten og var fornøyd med å bli beste kvinnelige løper i Norge (i fjor ble hun beste kvinne på verdensbasis). Jeg regner med at Einar også var strålende fornøyd med at det var Spirit-løpere på 1., 2., og 3. plass blant kvinnene.

Thereses prestasjon var kanskje den mest imponerende. For det første tok hun ikke til seg noe næring eller væske under løpet, for det andre trener hun til vanlig kun håndball, ikke løping, og for det tredje ha hun egentlig løpeforbud pga slitasje i fettposen i den ene hælen. Når hun klarer å løpe både så langt og så fort med skade, og uten forberedelser, lurer jeg veldig på hva hun kunne klart skadefri med mer løpsspesifikk trening?

Alt i alt var jeg strålende fornøyd, både med egen prestasjon og med arrangementet. I følge resultatlistene ble jeg 3. kvinne i Norge, nr 15 totalt i Norge av ca 1000 deltakere, og kvinne nr 28 totalt i verden, og nr 5 i verden i min alderskategori (kvinner).  Jeg slo målsetningen min, både den jeg faktisk oppga og den jeg innbilte meg at jeg oppga ved påmelding. Dette løpet har kanskje også gitt meg et nytt mål for neste år – maraton på under 3 timer. Jeg har tenkt på det før, og det at jeg løp maratondistanse på 3.09 uten å anstrenge meg veldig mye gjør at dette nå virker ganske realistisk å oppnå.

Nå håper jeg bare at musklene mine rekker å restituere seg tidsnok til 2. etappe i Holmenkollstafetten på lørdag. Jeg håper også at jeg ikke har støttet dyreforsøk ved å delta i dette arrangementet. (100 % av startkontingenten går til forskning på ryggmargsskader, og de 100 000 deltakerne fordelt på 33 land samlet tilsammen inn 35,2 millioner kr.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s