Holmenkollstafetten 2015 – tempotrening og speedshopping i hovedstaden

IMG_20150509_150834

Siden mitt store mål for sesongen er i august tillot jeg meg å ta en helg fri fra langturer og ultraforberedelser, og reiste til Oslo for å løpe kort og fort i stedet.

I fjor måtte jeg stå over Holmenkollstafetten pga at den kom for tett opptil Thames Path 100 (og en ubeleilig kneskade). Når Einar i Spirit spurte om jeg ville være med på laget i år sa jeg ja med en gang. Planen var egentlig å være med laget hele helgen. Kanskje kunne jeg, i tillegg til å bli kjent med de andre løperne i klubben, rekruttere et crew til NDW100?

Dessverre endte jeg opp med å ankomme Oslo sent fredag kveld, og måtte dra igjen tidlig lørdag kveld, men fra kl 09.00 frem til 15.30 lørdag fulgte jeg lydig skjemaet Einar hadde satt opp. Frokost 09.00 (av en eller annen grunn var det bare meg fra damelaget som møtte opp, men jeg hadde det koselig sammen med gutta), skifte til Spiritdrakt kl 10.30 og lagmøte kl 11.00.

Spiritdrakten ble komplementert med veganske strømper
Spiritdrakten ble komplementert med veganske strømper

Kl 11.45 var det avmarsj til Bislett, lagbilder kl 12.10, og deretter henging fram til det var på tide å varme opp. Sko var et selvsagt samtaletema, men jeg pratet også om ultraløping til den store gullmedaljen. Løperne som skulle ha de midterste etappene reiste ut til vekslingspunktene sine, mens vi som skulle ha de første og siste etappene ble igjen på Bislett.

I år skulle jeg løpe etappe nummer 2, 1130m, fra gressmatta inne på stadion og opp bakken til St Hanshaugen. Jeg fikk noen gode tips av Sara, som løp etappen i 2013, men som alltid når jeg skal løpe kort var jeg veldig i tvil om hvordan jeg skulle disponere kreftene. Trener Tor rådet meg til å ta det forholdsvis rolig i starten, det var når bakken flatet ut at hardkjøret virkelig skulle begynne.

Strategien og målet for laget var i hvert fall klart. De 16 beste lagene blir værende i eliteklassen, og med 17 lag som stilte til start måtte vi dermed ha minst ett lag bak oss. I tillegg er det selvsagt alltid stas å slå de andre lagene fra Stavanger, særlig GTI. Jeg ble litt skuffet når jeg oppdaget at GTI-damene ikke var kvalifisert til eliteklassen i år, Spirit slo dem og sikret den siste eliteplassen i fjor. Målet var jo likevel at vi i Spirit skulle slå dem på tid, men det hadde vært ekstra kjekt å være i samme startfelt.

Klokka to var vi i gang, elitedamene var første klasse ut. Nina klarte jobben på førsteetappen svært bra, hun lå på 8. plass når hun vekslet med meg, og forbedret både tid og plassering fra i fjor.  På vei over gressmatta ble jeg tatt igjen av Vidar, men motstod fristelsen til å øke tempoet for tidlig. Jeg la meg heller i rygg på utsiden av stadion, og lot Vidarløperen gi meg drahjelp frem mot de fremste lagene. I oppoverbakken ved St. Hanshaugen hørte jeg at de andre pustet tyngre enn meg, og jeg passerte to av lagene. Når bakken flatet ut viste det seg at jeg var nærmere vekslingen enn jeg trodde, til tross prøveløping av etappen under oppvarmingen. Innspurten ble derfor satt i gang litt sent, men jeg klarte å komme meg forbi Vidarløperen. Vekslingen kom litt brått på Julie som stod og ventet også, hun forventet ikke at Spirit skulle være så langt fremme, men jeg fikk overlevert pinnen uten uhell. Etterpå var jeg småirritert, jeg kunne gitt på enda mer. Denne følelsen varte imidlertid ikke lenge, plutselig begynte lungene å brenne. Man får aldri den følelsen etter innspurten på et ultraløp…

Jeg ble stående ute ved andre veksling en stund. Først pratet jeg med Alex på Spirits herrelag, deretter ble jeg stående for å få med meg dame senior klassen og GTI-damene. Det var også kjekt å oppleve folkelivet ute i løypa, og smådramaene som alltid oppstår i stafetter, som når Skjalg-damene begynte å småkrangle om hvem som skulle løpe 3. etappe. Hun som skulle løpe ropte at hun hadde fått en strekk, men når løperen på etappe nummer 2 nektet å løpe videre måtte hun med strekken bare halte avgårde.

Etter å ha konstatert at GTI-damene lå godt an til opprykk til eliteklassen jogget jeg ned til Bislett igjen, akkurat i tide til herrenes start og mer drama når to lag løp for tidlig inn på innerbanen før veksling til 2. etappe. Spirit-gutta vekslet heldigvis uten kluss.

HK2015_herre

Deretter var det bare å vente på innspurten i de ulike klassene. Spirit-gjengen på tribunen vokste etter hvert som løpere som var ferdige med sine etapper kom tilbake igjen. Når Vidar-damene kom inn på stadion i suveren ledelse begynte jeg å lure på om jeg bare hadde innbilt meg at jeg hadde ligget i rygg og så passert dem på min etappe? Minutter senere kom Tjalve, og så sluttet vi å legge merke til hvem lagene var, vi bare telte plasseringer. Elleve, tolv, tretten, fjorten… Vi begynte å bli nervøse, men så kom en løper i oransje drakt. Både gutta og jentene jublet vilt for 15. plassen, målet om fortsatt deltakelse i eliteklassen var nådd.

Julie biter negler mens vi ser på guttas innspurt
Julie biter negler mens vi ser på guttas innspurt

Ville herrene også klare sine mål? A)  å komme blant de fire beste for å sikre opprykk. B) slå Haugesund (som hadde vært store i kjeften før løpet). Ryktene sa at gutta lå på fjerde plass ute i løypa. Jeg kom meg endelig inn på resultatsiden på nettet, som konstant kræsjet pga for stor pågang, og fikk opp at gutta uoffiselt lå på 1. plass i sin klasse. Det stemte, Spirit lå i ledelsen gjennom maratonporten. Dessverre stivnet Kristoffer inne på stadion, og Spirit ble slått av Vollan med 4 sekunder, men opprykk var sikret og lokale rivaler slått.

Jeg tror vi vant lag-NM i heiing og jubling også. Til tross for at mange av oss aldri hadde møttes før hadde jeg definitivt følelsen av å være på et sammensveiset lag. Dessverre måtte jeg reise tilbake til Stavanger allerede kl 18, så når de andre gikk tilbake til hotellet for å gjøre seg klare til middag på byen løp jeg til flytoget via The North Face-butikken. Som en belønning for god innsats brukte jeg der nesten 3500 kr på fem minutter . Det var selvsagt kun totalt nyttige ting som en sports-bh med lomme til nøkler, og ny vanntett løpejakke, som havnet i handleposen.

På flytoget sjekket jeg resultatene igjen, og Spiritdamene var da på 14. plass, mens BUL hadde fått DNF. Når jeg sjekket min etappe fikk jeg vite at jeg hade avansert fra nummer 8 til nummer 6 i løet av etappen. Jeg løp de 1130 meterne i oppoverbakke på 4.03, 6. beste tid på etappen, og samme tid som løperen fra vinnerlaget Vidar (og nesten halvminuttet bedre enn GTI i seniorklassen). Forhåpentligvis får jeg fornyet tillit på denne etappen neste år også. Selvsagt sammenlignet jeg også Spirit mot GTIs førstelag. Spirit-damene fullførte på 1.08.09 og 14. plass, både bedre tid og plassering enn i fjor, til tross for at vi manglet viktige løpere som Elise Molvik. GTI tok 4. plassen i kvinner senior på 1.09.07. Mission accomplished! Nå gleder vi oss til å få kjempe mot GTI i eliten neste år.

Resultatliste

Reportasje på Spirits hjemmeside

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s