Ecotrail Oslo 80 km 23.5.15 – sightseeing ultra-style

Like etter staten på  80 km fra Vaterlandsparken. (Foto fra sporten.com. De skriver på facebook
Like etter staten på 80 km fra Vaterlandsparken. (Foto fra sporten.com. De skriver på facebook: «Tag Your friends or yourself and spread the great photos from the race» så da gjør jeg det)

Hvordan skal man få sett alt Oslo har å by på av attraksjoner på en dag? Ganske enkelt, man tar på seg joggeskoene og løper.

Løypekartet for Ecotrail Olo 80 km (www. ecotrailoslo.com)
Løypekartet for Ecotrail Olo 80 km (www. ecotrailoslo.com)

Det å finne ut hva slags joggesko man trengte til denne ultra-sightseeingen var imidlertid ikke så lett. Ecotrail-konseptet går ut på å bringe terreng- og ultraløping til storbyer. I et slikt urbant terrengløp blir løypa nødvendigvis en god blanding av asfalt, grus og teknisk terreng. I Oslo var det mest av de førstenevnte, men nok terreng til at flere som hadde prøveløpt løypa anbefalte sko med grep fremfor demping. Blant løperne var det ikke noe konsensus, man kunne se hele spekteret av både terreng- og asfaltsko. Jeg kikket misunnelig på en løper med et par splitter nye Fresh Foam Trail. Selv hadde jeg valgt Inov-8 Roclite 268, g var slettes ikke sikker på at dette var det riktige valget.

Mens vi stod i Vaterlandparken ved Oslo Plaza fikk vi den vanlige pep-talken av arrangøren:  «ja, nå skal dere ut å løpe 80 kilometer. Hvordan føles det? Haha, just kidding! Det er bare 78,8 km. God tur!». Starten hadde blitt flyttet fra Operaen av hensyn til trafikken og løpernes sikkerhet, og løypa var derfor muligens litt kortere enn 80 km.

På startstreken stod 283 løpere, hvorav 42 kvinner. Selv om ikke alle de 350+ påmeldte løperne dukket opp var Ecotrail Oslo 80 km allerede i sin første utgave det største ultraløpet som noen gang er blitt arrangert i Norge. Klokken 10 begynte vi å løpe oppover langs Akerselva, i strålende solskinn.

Slik var løypen merket. Løperen heter René Thomas Hansen (fra Kondis.no)
Slik var løypen merket. Løperen heter René Thomas Hansen (fra Kondis.no)

Ved Maridalsvannet gikk asfalten over i grusvei, og kontinuerlig slak oppoverbakke gikk over i berg-og-dalbanelignende landskap. Omgivelsene var vakre, og flere løpere begynte å selfies. Jeg vurderte å finne fram FairPhone-en min, men kamerafunksjonen på den er tungvint, så jeg lot den ligge i sekken og håpet at tvillingsøster Sara ville ta bilder under 45 kilometeren. Det viste seg at Sara også lot FP-en ligge i sekken, derfor er det lite bilder fra løypa i denne løpsrapporten.

Etter den første matstasjonen ved Gamle Maridalsveien, etter ca 15 km, tok jeg igjen et par andre kvinnelige løpere. Den ene følger visst denne bloggen, for hun erklærte at hun stod på venteliste til NDW100 – «det løpet som du skal løpe». Gjennom løpet fikk jeg bekreftet gang på gang at den grønne og svarte «Vegan Runners»-trøyen gjør meg veldig lett gjenkjennelig, for jeg fikk mange spørsmål om jeg var «en av de vegansøstrene som løper så mye», eller «hun som tok meg igjen ved under Wings for Life».

Etter matstasjonen begynte det første partiet med skikkelig teknisk sti, som endte med en lang nedoverbakke. Nedoverbakke på sti er fortsatt et område med forbedringspotensiale, jeg ble fraløpt av løperne jeg hadde rundt meg her. Jeg tok igjen gruppen nede på grusvei igjen, men derfor var jeg sliten når vi kom til Holmenkollen etter 35 km, og angret på at jeg hadde matchet tempoet til de rundt meg i stedet for å løpe i mitt eget tempo. På den annen side var det vanskelig å finne merkene både de siste kilometrene før Holmenkollen og inne på selve skianlegget, så jeg hadde nok brukt mye tid på navigering hvis jeg hadde løpt her alene. Gruppa jeg løp med ankom startområdet til 45 kilometeren etter 3 timer og 18 minutter, og jeg fikk vite at jeg var første kvinne (jeg hadde visst løpt fra de andre inne i skogen). Etter å ha informert arrangøren om den dårlige merkinga og forsynt oss fra buffeten løp vi videre mot Tryvann. Skjønt, løp og løp, det gikk bratt opp, så jeg beveget meg oppover i ultrastil.

Oppe på Tryvann var det et yrende folkeliv og nydelig utsikt over Oslo. Nedover fra Tryvann vil jeg påstå at det var ca 5 km sammenhengende nedoverbakke. Jeg kjente at tærene mine ble ømmere og ømmere, og at tibialis anterior begynte å hovne opp, akkurat som i siste nedoverbakke på Suleskar Maraton. Når vi løp på det tekniske stipartiet var jeg kjempeglad for å ha fulgt rådene om sko med godt grep, i nedoverbakkene på grus ønsket jeg at jeg hadde hørt på de som anbefalte asfaltsko i stedet.

Det fine været betydde også at det var varmt, og mengden sportsdrikk minket kjapt. Når jeg var nesten tom for væske og veldig tørst dukket heldigvis en ekstra drikkestasjon opp ved Sørkedalen Landhandel. Jeg forsynte meg med cola og blandet mer sportsdrikk, og mens jeg løp videre stappet jeg munnen full av salt lakris og gelegodteri. Jeg hadde også med marispanbrød og energibarer, men disse ble liggende i sekken. Bananbiter på de tre matstasjonene fikk bort sultfølelse. Selv om jeg fikk i meg mindre kalorier enn planlagt var det allikevel nok til å unngå å bli kvalm og uvel.

Fra Sørkedalen var det under en mil til den siste matstasjonen, men dette partiet bestod flere utfordringer som gjorde at det gikk treigt. Først kom oppoverbakken fra helvete: flere kilometer med slak og svingete stigning. I begynnelsen av bakken pratet jeg med en av de mannlige eliteløperne som hadde blitt uvel og derfor gått over til plan B: fullføre under makstiden på 15 timer. Dette er forskjellen på ultraløpere og andre løpere, en maratonløper som føler seg uvel og ikke har sjanse til å få en god tid bryter løpet, ultraløpere fullfører. Etter en lang og hyggelig prat begynte jeg med intervalltrening; løpe fra et merkebånd til det neste, deretter gå til neste merkebånd igjen. Gule merkebånd blant grønt løv i skogen er ikke lette å få øye på så dette var en utfordring for både hjerne og muskler.

Om jeg syntes oppoverbakken var lang og tung så ventet det noe enda verre når jeg kom opp på toppen. «Blåsti» viste seg å være kode for myrterreng. Jeg endte med å gå gjennom myra, akkurat som på Ultrabirken i 2013, det gikk like fort som når jeg forsøkte å løpe og kostet mindre energi. Tilbake på grusvei igjen var det nok en gang vanskelig å se merkene, men jeg fant matstasjonen på Fossum og ankom fra riktig himmelretning (flere løpere løp forbi og måtte snu, det var mellomtid her og derfor måtte man innom).

På Fossum kunne en av de frivillige, som er organisasjonssekretær i Nei til EU, fortelle at Sara var blant de første damene på 45 km, og vi var enige om at hun er landets sprekeste politiker. Kanskje det ble en litt for lang drøs, mens jeg stod og blandet siste porsjon med sportsdrikk dukket kvinne nr 2 på 80 kilometeren opp, Henriette Brynthe. Like etter at jeg hadde løpt videre ble jeg tatt igjen, men uheldigvis hadde jeg da løpt feil. Det endte med samarbeid for å finne riktig vei og samløping nedover den smale og tekniske (men heldigvis tørre) stien langs Lysakerelva. Henriette løp stort sett foran. Jeg slet med å henge med, og begynte å tenke at jeg nok måtte nøye meg med andreplass. Det som ga meg et håp om at seier fortsatt var mulig var at Henriette avslørte at hun ikke hadde klart å spise noe i det hele tatt under løpet, og at hun bare hadde vann i sekken.

De siste ni urbane kilometerne fra Lysaker stasjon var det jeg som lå foran. Om avstanden til Henriette økte eller om jeg hadde henne rett i hælene ante jeg ikke, jeg snudde meg kun en gang på Frogner, og da var hun ca 50 meter bak. Langs Aker Brygge måtte jeg løpe i sikksakk gjennom folkemengden, og det ble flere bråstopp for å unngå kollisjoner. Kanskje arrangøren neste år bør ha et par funksjonærer på sykkel her som kan bane vei for løperne? Med under en kilometer igjen visste jeg fortsatt ikke om jeg hadde en klar ledelse eller om det ville bli spurtoppgjør, jeg satte i gang en skikkelig innspurt for sikkerhets skyld. Det ble seier på kvinnenes 80 km med 8.06, og 3,5 minutters margin ned til Henriette på andre plass. Tiden var langt bedre enn forventet, noe som i hovedsak skyldtes at Henriette pushet meg til å ta ut alt de siste 18 kilometrene. Det at jeg hadde fått i meg næring underveis ga meg også en mental trygghet på at jeg ville ha mer å gå på slutten, slik at jeg turte å prøve å vinne.

Innspurten (foto: sporten.com)
Innspurten (foto: sporten.com)

I månedene før løpet ble det annonsert at vinnerne skulle få disponere hver sin Nissan Leaf leasing-bil i 6 måneder, og få en gratis plass i Ultravasan. Tanken slo meg da at jeg ikke burde prøve å vinne, for jeg har ikke bruk for noen av premiene. Ikke har jeg lappen, og Ultravasan er bare to uker etter NDW100, for knapt med tid til at jeg får restituert meg. Synd, for Sara skal delta i dette løpet for andre gang. Kanskje jeg bare skal være med til Sverige som selskapsdame? Et skikkelig 1. verden-problem: jeg har vunnet en bil i et ultraløp men har ikke lappen. Sporten.com syntes dette var festlig.

Vegan power (foto: sporten.com)
Vegan power (foto: sporten.com)

Siden jeg kom i mål lenge før antatt tid stod Sara i dusjen i stedet for å catre for meg på målstreken (tvillingers påståtte telepatiske egenskaper er visst nettopp det), men hun dukket opp etter at jeg hadde vært på fotoshoot med arrangørens Nissan Leaf. Sara gjorde det også bra, 9.plass blant kvinnene på 45-kilometeren.

Saras innspurt på 45 km. Ok, jg skal innrømme at vi ligner. Sjønner hvorfor Sara fikk så mange gratulasjoner med seieren når vi var i Oslo på søndag (foto: Sporten.com)
Saras innspurt på 45 km. Ok, jeg skal innrømme at vi ligner. Skjønner hvorfor Sara fikk så mange gratulasjoner med seieren når vi var på Oslo Vegetarfestival på søndag (foto: Sporten.com)

Til tross for stort kaloriunderskudd klarte jeg ikke å spise noe særlig lørdag kveld, mest fordi jeg hadde utrolig vondt i tennene på grunn av gelegodteriet og sportsdrikken. Jeg gjorde imidlertid mitt beste for å fylle lagrene igjen under Oslo Vegetarfestival på søndag:

Vegansk vaffel med is på Vegetarfestivalen.
Vegansk vaffel med is på Vegetarfestivalen.

Les  også Kondis.no sin oppsummering av alle distanser og bilder fra løypa her

Les mer om løypen og se bilder på Henning Lauridsen sin blogg.

Intervju med meg på Vegetarbloggen her.

Fullstendige resultater her

9 thoughts on “Ecotrail Oslo 80 km 23.5.15 – sightseeing ultra-style

  1. Bøyer meg i støvet atter en gang!🙂 Kjempegøy å lese om turen din! Hvordan er løypa etter kollen sammenlignet med UltraBirken? Mer myr under Birken?

    1. Hei Tine. Partiet med myr på Birkenløypa er kortere enn på Ecotrail. Såvidt jeg husker var det ca 1 km når det var rundt 14 km igjen. Lykke til på Birken🙂

  2. Tror en del av dere løp forbi meg da jeg var ute og luftet meg på Frognerstranda. Så en del løpere med startnummer på, så skjønte at et eller annet var på gang. Og senere så jeg at du hadde vunnet! Så gratulerer😀

    1. Takk. Virket ikke som om det var så mange i Oslo som hadde fått med seg at det var et stort løp som pågikk – måtte brøyte meg fram gjennom folkemengden på Aker Brygge. Bli med neste år da vel! Trenger ikke å løpe 80 km, går an å løpe 18🙂

  3. Hei Mari.
    Kjempe løp i Oslo på eco-TRAIL😊
    E hadde gleden av å løpe sammen med deg under løpet(en kort stund, e hadde orange trøye). E har et par spørsmål til deg. Hva gjør du spesifik for å trene deg opp før sånne lange løp og hva gjør du for å restituere deg fort etterpå?
    Dette var mitt andre langløp og det kjentes. Lykke til på Lysefjorden inn👍

    1. Hei Espen. Det var kjekt å løpe med deg også, og det var vel mer enn en kort stund? Klarte ikke å holde tempoet ditt i nedoverbakkene på sti, der var du klart bedre enn meg. Løp jeg fra deg i oppoverbakkene etterpå?
      Har fått mange spørsmål om trening og ultraforberedelser denne uken, skal prøve å få skrevet et eget blogginnlegg om det i løpet av helgen.
      Husker at de første ultraløpene mine var et sjokk for kroppen, men det er utrolig hva vi kan venne oss til. Nå synes jeg at det er vanskeligere å restituere seg etter en hard intervalløkt enn etter 80km. Kjente 2. etappe på Holmenkollstafetten mer i lårene enn Ecotrail.

      Mari🙂

      1. E husker ikke hvor du løp fra meg, men sleit en god del med vondt i korsryggen og dette var mitt andre langløp,første i terreng. Så dette må trenes på. Veldig artig løp. Har for det meste løpt 10km og Halvmaraton, men har lyst å utfordre meg selv på andre løp. Tar imot alle råd med takk. Veldig fin blogg. Snakkes😊

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s