Lysefjorden Inn Ultramaraton 2015: terrengløping med innslag av isbading og buldring

IMG_20150514_131454

Lysefjorden Inn har vært den store snakkisen i løpemiljøet siden i fjor, og nå var dagen endelig her. Til tross for søvnmangel, litt krevende logistikk for å komme seg til Lauvvik, og pøsregn var det bare blide ansikter å se ved utdelingen av startnummer på ferjekaia. Mye av æren for det hadde nok de frivillige som tok i mot oss med strålende smil og bemerkninger om at det var kjekt å se at løpere fra i fjor kom tilbake.

Etter en kort ferjetur over fjorden brukte jeg mesteparten av tiden før start i dokø, og hørte derfor bare deler av Willy Steinskogs grundige briefing. At sikkerhet var i fokus i år fikk jeg allikevel med meg. På grunn av en kald vår med sein snøsmelting var det strekninger med snø, veldig vått i terrenget, og mye vann i bekker og elver. Dette hadde vi også blitt gjort oppmerksomme på i informasjon som ble sendt ut før løpet. Om dette var grunnen til at 30 av de 180 påmeldte ikke stilte til start vites ikke, men det kan godt være at noen ble skremt av de ekstra utfordringene. Dessverre var frafallet ekstra stort blant kvinnene, av 20 (en lav kvinneandel i utgangspunktet – 11 %) stilte bare 11 til start.

Værmeldingen sa at det var fare for regn fram til kl 12, men jeg valgte likevel å starte i trøye med løse ermer, noe som etterhvert har blitt løpsuniformen min. Kanskje er det denne uniformeringen som gjør at så mange kjenner meg igjen, jeg fikk i hvert fall mange kommentarer om Ecotrail og spørsmål om hvilket resultat jeg siktet på. Jeg var rimelig trygg på at jeg kunne slå resultatet mitt fra i fjor, da var jeg tross alt skadet og deltok mest for opplevelsen og det sosiale. Usikkerhetsmomentene var hvor mye snøen og vannet ville sinke tempoet, og hvorvidt jeg var helt restituert etter å ha løpt 80 km for to uker siden. A-målet mitt for dagen var derfor primært å prøve å løpe under 9 timer. Jeg regnet med at jeg kunne nå dette målet bare ved å kutte ned på pausene i forhold til i fjor. B-målet var å slå tiden min fra i fjor (9.20), og helst også løyperekorden (9.17) uansett margin, mens C-målet var å fullføre uten skader.

Fem-seks minutter etter skjema tutet ordføreren i Forsand kommune oss i gang. Regnet hadde begynt å gi seg, og vi hadde god sikt innover Lysefjorden mens vi løp slakt oppover på asfalten. Etter ca sju kilometer med mer eller mindre sammenhengende stigning, og et par tunneller, begynte det første terrengpartiet fra Botneheia via Preikestolhytta til Songesand. Det var ikke mulig å ta feil av hvor vi skulle ta av fra veien, en liten bataljon av funksjonærer i selvlysende jakker fra sponsoren løpeshop.no vinket oss oppover i skogen.

Stigningen oppover mot Prekestolhytta begynner. Her i følge med Kjetil og Dag fra Bergen. (foto: arrangøren)
Stigningen oppover mot Prekestolhytta begynner. Her i følge med Kjetil og Dag fra Bergen. (foto: arrangøren)
Skovalget falt på New Balance Fresh Foam 980 Trail.
Skovalget falt på New Balance Fresh Foam 980 Trail.
Ikke den mest aggressive sålen, skoene var best på siste halvdel av løpet (asfalt, grus, myr, lynghei)
Ikke den mest aggressive sålen, skoene var best på siste halvdel av løpet (asfalt, grus, myr, lynghei)

Skovalget ble tatt lenge før løpet, New Balance Fresh Foam 980 Trail. På en treningstur på stien mot Preikestolen for tre uker siden var jeg fornøyd med grepet i terreng, og siden disse skoene er svært gode på asfalt kunne jeg dermed bruke de samme skoene fra start til mål. På startstreken var jeg likevel i tvil om jeg hadde valgt riktig, terrenget var enda våtere og sleipere enn for noen uker siden.  Jeg hadde ikke løpt mange skrittene før det første glepptaket kom. Det å låne et begrep fra vinteridrett virker i grunnen passende, til tider føltes det mer som skøyting enn løping over de glatte trerøttene og svabergene. Jeg er ganske sikker på at det er kloremerker etter neglene mine på hvert eneste tre langs stien mellom Botne og Bakken. Heldigvis falt jeg bare to ganger, og begge gangene landet jeg mykt. Først fall var i en myr, andre gangen skled jeg rett og slett sidelengs uti et vann. I tillegg hadde jeg problemer med at jeg tråkket ut av skoene i de myrete partiene. Jeg hadde skiftet ut de vanlige lissene med Nathan Lock Laces, men fikk ikke strammet dem nok. Gamasjer hadde nok vært en god ide slik forholdene var i år, de hadde både hjulpet med å holde skoene på føttene, og hindre at søle og rusk fant veien ned i skoene.

Passering Prekestolhytta (foto:arrangøren)
Passering Prekestolhytta (foto:arrangøren)

Jeg kom meg velberget fram til Preikestolhytta og begynte på stigningen opp mot Preikestolen etter ca halvannen time. Heldigvis rakk jeg fram før det store rushet av turister begynte, så jeg ble ikke hindret i nevneverdig grad, tvert i mot gikk de fleste til siden og heiet entusiatisk. En svensk familie og amerikansk jentegjeng jublet over at det kom en kvinne løpende sammen med gutta. Jeg visste at jeg lå først i kvinneklassen, men hørte den svenske familien kommentere at «der kommer det en jente til», så jeg var overbevist om at det ikke var snakk om store marginer. Allikevel valgte jeg å la gutta rundt meg løpe fra meg og forbi meg når vi svingte av mot Bakken og igjen skulle løpe nedover blant steiner og røtter. I fjor syntes jeg det å ligge midt i en kolonne av løpere hjalp meg til å holde et jevnt tempo uten for mange gåpauser. I år ble jeg bare stresset. Jeg merket at jeg var i ferd med å gå i samme fella som på Ecotrail, hvor jeg gikk for hardt ut og måtte betale for deg resten av løpet. Når jeg ble alene kom jeg inn i en jevn rytme, pulsen gikk ned, jeg fikk i meg mat, og begynte å nyte dagen. Kort sagt, endelig kom jeg i flytsonen.

foto: arrangøren
Det var flere slike motivasjonsposter i fjor. Jeg savnet dem! (foto: arrangøren)

Etter å ha sluppet oss ned skulle vi opp to bratte stigninger, først i ur og deretter på svaberg. Belønningen var praktfull utsikt over fjorden på toppen av svabergene, for første gang på et par timer. Solen kom også fram. Det neste partiet var som en berg- og dalbane gjennom skog og over fjell. Når jeg kom til stedet hvor en må ta seg fram ved hjelp av kjettinger i fjellsiden visste jeg Bratteli var like i nærheten, og derfra var det ikke langt til den gamle gården Bakken. På tunet hørte jeg plutselig musikk, men hvor kom den fra? Brønnen? Så fikk jeg øye på en saksofonist inne i skogen. Kanskje ga musikken  meg et lite endorfinrush, eller kanskje var det et effekten av neven med salt lakris jeg nettopp hadde spist, når jeg kom ned til den fryktede to kilometer lange steinrøysa ved fjorden synes jeg ikke den var så ille. Jeg fant til og med noen partier der det gikk an å løpe noen meter.

Bakken. (foto: arrangøren)
Bakken. (foto: arrangøren)

Vel framme på matstasjonen på Songesand kai forsynte jeg meg med banan og cola,  og blandet mer sportsdrikk. Mellom matstasjonen på Songesand og den neste på Helmikstøl var det sju kilometer med oppoverbakke på asfalt, og planen var å veksle mellom å gå og løpe her. Pulsen holdt seg imidlertid ganske jevn, og beina kjentes fine ut, dermed endte jeg med å løpe nesten hele strekningen og tok igjen mange av de som hadde løpt fra meg i terrenget. Fra Ole Lindberg i FiveFingersko fikk jeg kommentaren «jeg visste at du ville ta oss igjen når det gikk oppover igjen».

Akkurat når jeg begynte å lure på om jeg hadde løpt for langt innover dalen fikk jeg øye på Helmikstøl på høyre side,  på toppen av en enda brattere bakke. På stølen ventet en hjertelig velkomst og nok et glass cola, og jeg fikk endelig svar på hvordan jeg lå an i forhold til fjoråret og målet mitt for dagen: I fjor ankom jeg Helmiksstøl etter klokka 14, mens i år sa klokka 13.24.

Fra Helmikstøl fulgte vi en traktorvei innover Daladalen, og selvsagt gikk det fortsatt oppover. I fjor fikk jeg en skikkelig nedtur her, jeg trodde at jeg skulle kunne sette opp farten i dette partiet, men endte i stedet med å gå inn nesten hele dalen (og den er lang!). Godfølelsen jeg hadde hatt i bakken opp fra fjorden fortsatte imidlertid, og jeg måtte kun gå i to ekstra bratte partier. Ved maratonpassering lå jeg over en time foran tiden min fra i fjor.

Traktorveien fulgte en elv noen kilometer, deretter fylte elva både elveleiet og traktorveien, og vi løp med vann til anklene. Så måtte vi krysse elva – vann til over knærne. Verre skulle det bli. Etter å ha vekslet mellom å løpe gjennom elver/bekker, myr og flekker med råtten snø stod vi ved en flomstor elv. Vi kunne se kilden- et islagt vann. Elva var bred, den var dyp, og det var stri strøm, men det var bare en ting å gjøre… Jeg kastet meg uti. Siden strømmen var så stri tok jeg ikke sjansen på å gå oppå steinene hvor en normalt kan krysse tørrskodd, men gikk heller ovenfor, slik at steinene hindret at jeg ble dratt avgårde av strømmen. På det dypeste hadde jeg vann til litt over livet,  på motsatt bredde ventet knedyp snø. Vi prøvde å finne de positive sidene – det var i hvert fall ingen fare for overoppheting, og isvann motvirket hovne ankler og føtter. Jeg skriver vi, for jeg fortsatte å ta igjen løpere, og takket være denne Kondisreportasjen har jeg klart å identifisere de fleste jeg løp sammen med. (Bl.a. Marius, som også løper for Spirit. Kanskje vi kan få til noe fellestreninger/erfaringsutveksling for klubbens ultraløpere?) Hannu Larsen, som gjorde det svært bra i fjor men slet med forkjølelse i år, var den jeg hadde følge med lengst, frem til rett etter isbadingen.

Tørrskodd over i fjor, isbading i år (foto: arrangøren)
Tørrskodd over i fjor, isbading i år (foto: arrangøren)
...og på andre siden av elva ventet dette partiet (foto: arrangøren)
…og på andre siden av elva ventet dette partiet (foto: arrangøren)

Det tok en stund før muskler og ledd var blitt varme nok til å gjenoppta løpingen, det rolige tempoet ga anledning til å få i seg enda en energibar. Så var det bare å krysse Fyljesdalen og komme ta fatt på det siste stykket på asfalt. Bare og bare… For å komme seg opp fra Fyljesdalen må man opp en svært bratt stigning, av Olav Engen fra Kondis døpt Mørdarbakken. Jeg tror det navnet vil bli sittende. Leggene sved, lårene sved, hjertet jobbet på høygir med å skaffe nok oksygen til musklene. Synet av matstasjonen høyt over oss var imidlertid motiverende, særlig fordi jeg hadde gått tom for drikke.

Oppholdet på matstasjonen ble ganske kort, bare akkurat så lang tid det tok å fylle vannflasken og forsyne seg nok en gang med banan og cola. Jeg tok meg ikke engang tid til å blande energidrikk, det fikk jeg heller fikse hvis behov senere. Hele tiden kikket jeg smånervøst ned i dalen, det å bli tatt igjen fordi jeg bruker for lang tid på en matstasjon hadde jeg ikke lyst til å oppleve i dette løpet også. Siden jeg lå først blant kvinnene fikk jeg ingen sekunderinger, men når jeg bare så mannfolk komme oppover bakken følte jeg meg ganske trygg på at dette skulle gå. Av de andre kvinnene var det Christina Linde jeg regnet som den mest sannsynlige utfordreren, hun var den eneste av de andre kvinnene som hadde løpt langt framme i feltet etter start. Hun hadde imidlertid fortalt meg at hun hadde en meniskskade og derfor slet i nedoverbakker, så lenge hun lå bak meg når jeg kom opp på veien følte jeg meg trygg.

I fjor ankom vi siste matstasjon etter ca åtte timer, og brukte 1t 20 min på de siste 15 kilometrene ned til Lysebotn. I år forlot jeg siste matstasjon etter ca 6t 36 min. Jeg innså at jeg ville klare målet om under 9 timer og løyperekord med god margin, kanskje under 8 timer også? Jeg trengte bare å holde samme tempo som i fjor. Etter et par kilometer var jeg ikke like optimistisk, beina var tunge og tempoet mye lavere enn planlagt. Kanskje det var nå jeg ville oppdage at to uker mellom ultraløp er for knapt, og komme krypende til mål full av kramper? Heldigvis, etter at de tre siste stigningene var unnagjort og nedoverbakkene begynte løsnet det, og tempoet gikk ned til 4 min/km. Så var det bare et par kilometer med forholdsvis flat vei nede i dalbunnen. Motvind og ferister gjorde at tempoet gikk litt ned, men i mål viste klokka 7t 50 min (og 58 sekunder). Både løyperekorden for kvinner og fjorårets tid ble slått med halvannen time, og jeg slo det fleste mannfolka også (20. plass totalt).

Ny løyperekord på 7.50.58, til tross for utfordringene i løypa (foto:arrangøren)
Ny løyperekord på 7.50.58, til tross for utfordringene i løypa (foto:arrangøren)

I mål intervjuet Olav Engen fra Kondis meg om dagens løp, fjorårets løp, og planlagte løp. Willy Steinskog, løpets primus motor, kom bort og gratulerte, jeg forsynte meg med kaffe og boller som var satt fram til løperne, og snakket med løperne som hadde kommet i mål rett før og etter meg. Mennenes premieutdeling ble gjennomført. Tom Erik Halvorsen fra GTI vant herreklassen, ikke helt overraskende med tanke på resultatene han har fra Ultrabirken og 7nutsløpet.

Herrenes seierspall. 1. plass: Tom Erik Halvorsen, 2. plass: John Duncan, 3. plass: Bjørn Magne Svines
Herrenes seierspall. 1. plass: Tom Erik Halvorsen, 2. plass: John Duncan, 3. plass: Bjørn Magne Svines

Etter hvert begynte det å småregne, og jeg frøs og lurte på hvor de andre kvinnene ble av. Når jeg stod i dusjen hørte jeg at kvinne nummer to ble annonsert over høytaleranlegget, det var Christina som løp på samme tid som oss i fjor, 9.20 (det ser ut til at denne tiden senere ble korrigert til 9.21 på resultatlistene). Sara kom i mål på 9.45, men så ut til å være fornøyd med det.

Sara i mål
Sara i mål
Seierspallen i dameklassen. Meg i midten, Christina til  venstre, Sara til høyre. Sjekkene vi holder er gavekort til Løpeshop.no, en av løpets sponsorer. (foto: arrangør)
Seierspallen i dameklassen. Meg i midten, Christina til venstre, Sara til høyre. Sjekkene vi holder er gavekort til Løpeshop.no, en av løpets sponsorer. (foto: arrangør)

I år som i fjor vartet kokken på Turisthytta opp med en fantastisk 3-retters vegansk middag. Praten ved middagsbordet dreide seg selvsagt om løpet, og særlig den siste elva som ble krysset. Her ble det nesten litt konkurranse om hvem som hadde vært under vann med flest kroppsdeler. Jeg tror Erik fra Haugesund Triatlonklubb vant, bare sjekk dramaet han beskriver i løpsrapporten sin (link under).

Festen ble avsluttet med fyrverkeri, men siden de fleste løperne hadde valgt å overnatte i Lysebotn ble det mer sosialt samvær ved frokosten søndag og på ferjeturen tilbake til Lauvvik. Når ferja passerte steinrøysa mellom Bakken og Songesand ble denne studert nøye, hvor var det egentlig vi hadde løpt? Hvordan var det mulig å komme seg fram her? Om vi ikke allerede hadde skjønt hvor stor prestasjon det er å i det hele tatt fullføre denne løypa så skjønte vi det nå.

Retur med båt betyr at en får ppleve Kjerag og Prekestolen fra fjorden
Retur med båt betyr at en får oppleve Kjerag og Prekestolen fra fjorden

Resultater Lysefjorden Inn 2015

Løpsrapport fra Lysefjorden Inn 2014

Flere løpsrapporter fra Lysefjorden Inn 2015:

Erik fra Haugesund Triatlonklubb

Fjellgeitene (Dag og Kjetil)

3 thoughts on “Lysefjorden Inn Ultramaraton 2015: terrengløping med innslag av isbading og buldring

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s