Treningstur til Gran Canaria – lang versjon

For knapt to år siden sverget jeg på at jeg aldri mer skulle ha et A-løp tidlig på våren, jeg hadde fått nok av lange og kalde løpeturer i mørke, motvind og pøsregn. Allikevel har jeg i hele vinter vært på langturer i forhold som dette nesten hver helg:

image

Nei, det er ikke et bilde av en bekk, det er stien mellom Vårlivarden og Bergsagel, hvor jeg løp med vann til knes i fire timer under ekstremværet Synne i desember. På slike løpeturer kunne jeg imidlertid trøste meg med at  siden jeg trener til Transgrancanaria får jeg en sydentur som belønning for strevet. To Sydenturer faktisk, siden jeg også nærmest ble pålagt å være med på treningstur med Sondre Amdahl en måned før løpet.

Helgen før avreise ble jeg litt stressa. Jeg hadde fått en mail med pakkeliste fra Sondre i desember, men ikke lest den skikkelig før. På nettsiden til Sondre stod det at bagasjetransport var inkludert i prisen for turen, men på pakkelisten for løpesekken stod det ting som truse (entall), toalettsaker og tannbørste i tillegg til de mer konvensjonelle tingene som energibarer og solkrem. Konklusjonen var at enten så har Sondre sykt høye krav til hygiene ute i løypa, eller så var det noen detaljer jeg ikke hadde fått med meg. En mail til Sondre og finlesing av informasjonen oppklarte saken:  Bagasjetransporten gjaldt fra startstedet til Maspalomas, hvor turen endte. Alt vi trengte de tre dagene imellom måtte vi bære med oss på ryggen mens vi løp. Dette betydde at det ikke gikk an å ta med mer enn ett par sko, og jeg endte med å bruke en sekk som er to størrrelser for stor, og som jeg vanligvis kun bruker når jeg sykler. Jeg fikk imidlertid plass til alt i sekken, så da kunne jeg finne noe annet å bekymre meg for.
image

…Nemlig det faktum at jeg var den eneste kvinnen i følget, og skulle løpe 40-50 km daglig sammmen med et par av verdens beste mannlige ultraløpere. Riktignok var det lovet rolig treningstempo, men det må innrømmes at det er nivåforskjell mellom meg og de beste mannlige ultraløperne. Deres definisjon av rolig treningtempo er nok ikke den samme som min. Jeg så for meg at jeg ville være sinka som lå bakerst og klaget over at jeg var sliten.

Dag 0: Puerto de las Nieves

Første kveld fikk jeg noen frampek om hvordan turen kom til å bli. Sondre foreslo en liten joggetur for å riste løs i beina etter flyturen, noe alle sa ja til. Alle vil si Didrik Hermansson, favoritten til å vinne løpet, Johannes, som skal løpe 83 km, Geir, som bare var med for treningens skyld, og meg. Et kvarter etter ankomst stod derfor hele gjengen i treningstøy utenfor hotellet. Jeg så for meg noen lette kilometer langs strandpromenaden, men Sondre og Didrik satte i stedet kursen oppover fjellsiden. Vi skulle visst bli kjent med TGC-løypa med en gang. En kilometer ble passert, så to og tre. Ingen gjorde mine til å snu.  Jeg var bekymret for at denne «lette» kveldsturen ville gi meg seriøst tunge bein dagen etter, men jeg ville ikke feige ut heller.  Dermed hadde jeg 10 km og 500+ høydemeter i beina allerede dagen før den egentlige treningsturen begynte.

image

Dag 2:Puerto de las Nieves- Cruz de Tejeda

puertodelasnieves

Heldigvis, neste morgen når vi stod på kaia i Puerto de las Nieves, hvor starten på TGC 125 km går, kjentes beina ganske fine ut. Planen for dagen var å løpe 40 km, med lunsjpause etter 30.

En 7 kg tungsekk på ryggen og solskinn var uvant, svetten begynte å sile etter kort tid. Stien var imidlertid fin, steinlagt først, og så vekslet den mellom grusvei og hardpakket jord og sand. Sondre mente at jeg burde prøve å gå litt hardt ut her i begynnelsen under løpet, for å ikke havne for langt bak i feltet og bruke masse krefter på å passere løpere. Jeg forsikret ham om at jeg har for vane å gå ganske hardt ut, men tenkte i mitt stille sinn at jeg nok bør prøve bryte denne vanen under TGC. Løypa minnet meg om Vignec Vertical i fjor, men på TGC har man fortsatt 120 km igjen med løping når man kommer opp på toppen av den første stigningen.
image

image

Landskapet kunne også minne litt om Pyreneene, både på fransk og spansk side, med stupbratte og frodige fjellsider, spisse fjelltopper, men også grus, sand og skog. Her hadde man i tillegg idylliske hvite hus nede ved sjøen, og når vi hadde kommet opp i høyden utsikt til Tenerife og Teide.

På toppen av den første stigningen, etter ca 7 km, fulgte vi en fantastisk myk og lettløpt sti mellom høye trær, og fikk hentet oss litt inn. Det trengte vi, for når vi skulle ned på andre siden av fjellet var det stupbratt, og det var slutt på luksusutgaven av stien, nå var den mer som et sauetråkk. Jeg pleier å være feig i nedoverstigninger, men forsøkte å gi jernet her. Kanskje gjorde jeg en litt for god jobb, jeg kom i hvert fall litt for raskt inn i den ene svingen og endte med å skli sideveis utfor. Det å falle i dette partiet høre visst med, i følge de som har løpt her før. Heldigvis fikk jeg bare et skrubbsår på armen og et blåmerke på baken, foruten en gyldig grunn til å ta en liten pust i bakken før det bar nedover igjen. Når vi kom ned i dalbunnen etter nesten fem kilometers sammenhengende nedoverbakke begynte neste stigning nesten umiddelbart. Først måtte vi imidlertid klatre over noen store kampesteiner og kjempe oss gjennom kratt og busker. Stien vi fulgte brukes visst bare til TGC, og hadde grodd nesten helt igjen i løpet av vinteren.

image

image

image

I de neste stigningene begynte Geir å slite skikkelig på grunn av forkjølelsen sin.Han hadde hatt problemer med pusten hele dagen, men nå sakket han mer og mer etter, og begynte å få en litt uheldig ansiktsfarge. Han innrømmet også at han var så sliten at han begynte å se uklart. Jeg synes også det var blytungt, til tross for at jeg  var helt frisk, og antakeligvis i mitt livs form etter en svært god treningsperiode. Det var ingen bebyggelse i nærheten, ingen vei, og ikke mobilsignal, så blir man syk eller skadet i denne delen av løypa må man bare bite tennene sammen og tvinge seg selv til å fortsette. Sondre mente at det bare var en kilometer eller to til neste vei, og planen var å stoppe en bil slik at Geir kunne få skyss  til Artenara, der vi skulle spise lunsj etter 30 km. Det viste seg at det var nærmere syv kilometer igjen til veien, men heldigvis var terrenget noe lettere. Bare et par hundre meter før veien sa  det imidlertid stopp for meg, jeg var nødt til å spise en halv pose (vegansk) gelegodteri før jeg klarte å fortsette. Kanskje ikke så rart, vi hadde vært ute i over seks timer, det var enda lenger siden frokost, og jeg hadde bare klart å få i meg et par gels, vann, og en halvliter sportsdrikk.

Grunnen til at vi først spiste lunsj etter 30 km var ikke at det første partiet var lettløpt og raskt, men simpelten at det var første mulighet. For min del kom kanskje lunsjen i seneste laget? Når vi skulle løpe de siste  10 kilometrene til Cruz de Tejeda ble jeg ihvertfall umiddelbart kvalm. Dermed ble jeg hengende etter de andre, og de siste kilometrene så jeg kun på bakken rett foran meg og kilometertallet på Suuntoen. Humøret ble betydelig bedre da jeg kom inn på hotellrommet mitt, og fikk se senga, sofaen og utsikten:

wp-1456616880810.jpeg

Under middagen en time senere kunne jeg også konstatere at å ha en reiseleder som selv er (nesten) veganer, og som i tillegg kan språket og kjenner lokal matkultur, gjør det å være veganer på tur til en veldig avslappet opplevelse. En fireretters vegansk middag kom på bordet uten noe som helst form for dramatikk, en ganske uvanlig opplevelse.

 

Dag 2: Cruz de Tejeda- Cruz de Tejeda, via Teror.
image

Dag 2 skulle vi løpe en loop med start og slutt i Cruz de Tejeda, ca 42 km tilsammen. Vi skulle tilbringe enda en natt på det samme hotellet, dermed kunne vi løpe med lettere sekker. Geir bestemte seg for å løpe en tur på egenhånd, mens vi andre sprang tilbake til Artenara på samme sti vi hadde fulgt ettermiddagen før, og fulgte TGC-løypa derfra. Jeg var litt bekymret for hvordan dag 2 ville gå, men beina kjentes utrolig fine ut med tanke på hvor mange og lange nedoverbakker vi hadde løpt dagen før og hvor sliten jeg var på slutten av dagen. Til forskjell fra ettermiddagen før var jeg  i stand til å nyte utsikten nedover i dalen og synet av Tenerife og Teide ute i havet.

Etter ca 14 km var det en innlagt pitstop på en lokal kaffebar/pub/konditori. Jeg tror Sondre sin plan var å kjøpe et par flasker vann og så løpe videre, men vi andre benyttet sjansen til å kjøpe espressoer og ferskpresset appelsinjuice, og så leke turister på fortauskafe i syden.

Kontrasten mellom dag 1 og dag 2 var stor. På dag 1 var vi ute i «det ville vesten», med tørt og karrig terreng, bratte fjellsider, og 99 % sti. På dag 2 løp vi stort sett gjennom eller i nærheten av bebyggelse, og flere lange strekninger av stien var dekket av betong. I hagene blomstret mandeltrær, og appelsintrærne var fulle av moden frukt. Allikevel, midt i en landsby var stien fullstendig overgrodd og nesten umulig å se. Hvis det ikke hadde vært for at en vennlig eldre kvinne hjalp oss er det ikke sikkert at vi hadde funnet den i det hele tatt. (Den lille terrieren hennes var ikke like vennlig, den løp etter oss og bet oss i leggene.)

På dag 1  var et av samtalemnene hva vi ville ha til lunsj, hvis vi kunne få hva som helst. Konklusjonen ble smoothies. På dag 2 gikk ønsket i oppfyllelse etter 28 km, kafeen Sondre valgte til lunsjen vår hadde en egen smoothiemeny. Min ble en mango madness, sammen med vegetarsamosaer.

image

Selv om beina var overraskende fine og terrenget langt lettere enn dagen før merket jeg at jeg ikke var helt restituert. På begynnelsen av dagen merket jeg at pulsen ble veldig høy i alle stigninger, selv når vi tok det helt rolig, og etter en stund holdt den seg høy selv på flatere partier og i nedoverbakker, og jeg sakket mer og mer etter de andre. På slutten av dagen fortalte jeg de andre at jeg hadde hatt tilnærmet halvmaratonpuls de  fem og en halv timene vi hadde løpt. Didrik konkluderte umiddelbart med at jeg i såfall ikke løper halvmaraton fort nok, noe som kanskje er sant.

Når vi kom tilbake til hotellet etter 38 km valgte jeg å stoppe. Dag 3 ventet den lengste etappen, og jeg tenkte at det var viktigere å få restituert seg skikkelig enn å tyne 3-4 ekstra kilometer ut av beina. Mens Sondre og Didrik løp videre satt jeg derfor og slappet av på balkongen utenfor rommet mitt, og i hang i hotellbaren og drakk flere smoothies. Jeg måtte også shoppet litt. Mine kjære New Balance Fresh Foam sko revnet mer og mer i siden for hver dag, og det å følge med på de stadig større hullene ble en del av underholdningen vår underveis.
image

 

Jeg hadde håpet at jeg kunne bruke disse skoene under selve løpet, men allerede på dag 2 innså jeg at det ikke var realistisk, og bestilte derfor et nytt par på sportsshoes.com. Min bekymring for at disse skoene har blitt tatt ut av produksjon viste seg å være ubegrunnet, de har bare fått ny design og et nytt navn. Nå heter de Hierro, og er oppkalt etter kanariøyen El Hierro. Jeg velger å tolke det som at dette må være den pefekte skoen for TGC.
image

Dag 3: Cruz de Tejeda -Maspalomas

Dag 3, siste del av TGC-løypa, bød på både noen av de fineste og verste partiene på turen. Dette var også den lengste etappen, ca 50 km.

Fra hotellet skulle vi slippe oss ned i dalen, og så skulle vi opp på fjelltoppene vi hadde hatt som utsikt det siste døgnet, Roque Nublo og Pico de las Nieves. Etter disse fjelltoppene var det verste av stigning unnagjort, men vi skulle selvsagt ha en del høydemeter etter lunsj også, før det bar ned til havet og fyret i Maspalomas.

Hadde vi vært på en normal sydenferie ville vi nok ha konkludert med at vi var heldige med været, 25 grader og sol alle dagene. Siden vi var på Gran Canaria for å løpe var vi kanskje litt uheldige, men på dag 3 fikk vi i hvert fall noen skyer på himmelen og litt lavere temperatur de første timene. Det hjalp også at vi var på ca 1000 meters høyde når vi begynte. Beina var for tredje dag på rad overraskende fine, det som plaget meg mest var et gnagsår på ryggen som heldigvis lot seg fikse med litt tape, en vannblemme under den ene foten, og en viss bekymring for at jeg ville ende opp med å løpe på flip flop-sandaler på slutten av dagen.

Stien opp til Roque Nublo kunne minne litt om stien til Prekestolen, flere steder var det laget til trappetrinn i fjellsiden, og det var litt køtendenser enkelte steder. Oppe på toppen var det en herlig avkjølende vind, og nydelig utsikt.
image

image

På parkeringsplassen på andre siden av fjellet var det en kiosk vi benyttet oss av. Sondre ga meg samtidig streng beskjed om å ikke falle for fristelsen til å kjøpe en cola her under løpet, dette blir ansett som å ta imot hjelp utenfor de offisielle drikkestasjonene, noe som vil føre til diskvalifisering.  Noen av drikkestasjonene på løpet ligger så langt unna hverandre at man kan risikere å gå tom for drikke, så det var nyttig å bli gjort oppmerksom denne regelen.

Mens nedstigningen fra Roque Nublo foregikk på en jevn og bred sti, laget for å svelge unna hele busslaster med turister om gangen, bød nedstigningen fra de andre toppene på litt flere utfordringer. Stien var smal og gikk i hårnålsvinger nedover de stupbratte fjellsidene, tråkket man utenfor stien her tråkket man i løse luften. Her falt jeg tilbake til gamle dårlige vaner og ble feig og fraløpt av de andre. Som vanlig begynte jeg å tenke på hvilke skader jeg risikerte å få hvis jeg falt, hvorvidt de ville kreve kirurgisk behandling, og hvor lang rekonvalenstid jeg måtte regne med.Det som fungerte best for meg i nedoverbakkene var å ha en av de andre rett foran meg, slik at jeg kunne prøve å matche deres tempo og rytme. Jeg håper at jeg har noen andre løpere rundt meg når jeg kommer til disse fjellene under løpet. På plussiden så holdt beina fint, til tross for feig nedoverløping og den enorme mengden høyde- og nedovermeter i beina.

image

image

Når vi stoppet for lunsj i Tunte, smoothies igjen, var vi ca halvveis på etappen, og de største utfordringene vi hadde foran oss var å takle stigende temperatur og å unngå å gå tom for drikke.

Etter lunsj løp vi stort sett på grusvei til vi kom til demningen i Ayagaures. Her stoppet vi for en rådslagning. Geir var bedre av forkjølelsen sin, men hadde vært uheldig og sparket hardt borti en stein, og kanskje brukket en tå. Ayagaures var siste sjanse til å avbryte, det var nå ingen veier eller bebyggelse før vi kom ned til Maspalomas. Geir bestemte seg for å pine seg igjennom de siste 18 km sammen med oss andre. Et par kilometer senere ombestemte han seg, og gikk tilbake for å finne en taxi, foten var for vond til å fortsette. Antakeligvis var det en klok beslutning, for nå var vi fremme ved det som for meg var turens verste opplevelse: et tørt elveleie med rullesteiner som vi skulle følge 7-8 km nedover mot havet. Sondre og Didrik hadde diskutert dette elveleiet flere ganger i løpet av turen. Selv om løypa i år er to kilometer kortere enn i fjor mener Sondre at alle vil bruke lenger tid i år fordi denne seksjonen av løypa er så krevende.

Jeg har prøvd å løpe på rullesteinsstrand på Jæren og gitt opp, nå hadde jeg ikke noe valg. For hvert steg her må man konsentrere seg 100 %, og steinene begynte ofte å bevege seg under foten. Man også må løfte føttene for å unngå å snuble i steinene, ultraløpssubbing går dermed ikke. Høyt siv og busker langs elvebredden gjorde det også vanskelig å se hvor en skulle løpe flere steder.  I tillegg var det varmt, elven gikk nede i en canyon, så det var ingen bevegelse i luften. Selvsagt gikk jeg tom for vann her, heldigvis hadde Johannes noen desiliter igjen som han delte med meg. Under løpet må jeg passe på å få med meg mye væske fra Ayagaures for å unngå at dette skjer igjen.

Når vi, det vil si Sondre og jeg – de to andre hadde løpt i fra oss , endelig kom til utkanten av Maspalomas var jeg både sliten og lei. Heldigvis fireslo Sondre en avstikker til en kiosk hvor vi fikk tak i litt sukkerholdig drikke. De siste kilometrene ned mot stranda og fyret etter det gikk faktisk ganske fort unna. Kanskje var det sukkeret, kanskje var det lettelsen over å snart være ferdig?

maspalomas

Under og umiddelbart etter denne turen angret jeg nesten på at jeg hadde blitt med på treningsturen, kanskje det hadde vært bedre å være lykkelig uvitende om alle de bratte stigningene, temperaturen, og rullesteinene i slutten av løypa? TGC-løypa var mye tøffere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg tenkte også at når jeg sleit så mye med å komme meg igjennom etapper på 40 og 50 km så skal jeg være glad om jeg bare klarer å fullføre TGC. Når jeg har fått turen litt på avstand er jeg imidlertid svært glad for at jeg ble med. Som vanlig etter tøffe løp og turer så er det de positive tingene jeg husker best, utsikten, de fine stiene, lavaformasjonene, appelsintrærne. I tillegg har jeg fått satt inntrykkene litt i perspektiv. På treningsturen løp vi bare på dagtid, det vil si at vi løp hele løypa på den varmeste tiden på døgnet. Løpet begynner klokken 11 om kvelden, så under de to tøffe stigningene i begynnelsen vil det være kjøligere. Beina holdt også godt, til tross for at det å løpe i nedoverbakker sies å ha gangsperrgaranti var jeg ikke støl i det hele tatt under eller etter turen. Det å gå rett på jobb dagen etter og ha timer på treningssenteret var ikke noe problem.

Å kjenne løypa vet jeg jo at er nyttig, jeg erfarte på NDW i fjor at jeg kunne løpe fortere og slappe mer av i den kjente delen av løypa. Antakeligvis er det også nyttig å være forberedt på de tøffe partiene, som elveleiet på slutten. Taktikken min vil være å komme meg til denne seksjonen mens det ennå er dagslys på lørdagen, jeg har ikke lyst til å løpe der i mørket selv om det kanskje vil være mer behagelig temperaturmessig.

Det ble dessverre ikke anledning til å teste ut utstyr på denne turen, bortsett fra det ene antrekket jeg løp med hver dag, og skoene. Jeg fikk bekreftet at skoene jeg hadde tenkt å bruke fungerte i dette terrenget, selv om paret jeg hadde med ikke overlevde turen, og jeg fikk også en viss idé om hva det optimale antrekket vil være.

Det var helt fantastisk å være på tur med en gjeng ultraløpere, og bare tenke på, snakke om og drive med løping 24 timer i døgnet i noen dager. Organiseringen av turen var kjempebra, som nevnt lenger oppe var det herlig å bare kunne sette seg ned ved middagsbordet om kvelden og få servert et fire retters vegansk måltid. Med tanke på standarden på både hotellrom og måltider synes jeg også at prisen på 5000 kroner for turen var rimelig.

Nå gleder jeg meg både til løpet og til å treffe igjen gruppa. Forhåpentligvis kommer vi oss alle til mål. Jeg krysser fingrene for at Didrik og Sondre kaprer to av pallplassene i herreklassen.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s