Transgrancanaria 2016

image

(Spoiler alert) Det heter på engelsk at «good things come in threes». La oss håpe at det samme gjelder for bad things, eller i hvert fall dårlige resultater på ultraløp.

image

image

Maspalomas, fredag 4.3.:

Etter å ha levert drop bagen og finisherbagen  om morgenen var det bare å chille resten av dagen. Kaffe i solskinnet utenfor Expoen, etterfulgt av lunsj på Café del Mar, og så ensiste sjekk av løpssekken og værmeldingen. Jeg hadde vært bekymret for varme, men med en værmelding som sa 13-14 grader ved start, temperaturer på 0-5 grader mesteparten av natten, og fare for regn på dagen lørdag begynte jeg å lure på om jeg skulle bytte ut shortsen med en lang tights. Det endte med at jeg pakket en supertrøye i tillegg til jakke og løse ermer. Etter å ha løst den lille antrekkskrisen kunne jeg fortsette å slappe av på sofaen frem til pastamiddag i halv sjutiden, og så var det taxi tilbake til Expoen for å bli med bussen til start. Kl 23.00 skulle jeg ta fatt på 125 km med løpingog 8000 høydemeter mellom nordenden (Agaete) og  sørenden (Maspalomas) av Gran Canaria.

 
image

Puerto de las Nieves (Agaete)-Tamadaba (9,8 km, 1219 moh)

Halvannen time før start var den første bussen med løpere, som jeg befant meg i, framme i Puerto de las Nieves. Bussen hadde gått litt før tiden, kanskje det var derfor det ikke var noen skilter eller vakter som viste vei fra parkeringsplassen til startområdet på kaia? Eller kanskje de tenkte at Puerto de las Nieves er et så lite sted at det er umulig å ikke finne fram? Det var heller ingen toaletter, telt hvor løperne som ankom tidlig kunne søke ly for vinden, eller andre fasiliteter. Jeg hang gatene i over en time til jeg begynte å bli skikkelig kald og stiv, før jeg skjønte at det de smarte løperne gjorde var å gå inn på en av barene og kjøpe kaffe. For en euro fikk man toppet opp koffeinnivået, og man kunne bruke toalettet og henge inne i de varme lokalene i en times tid uten alt for dårlig samvittighet.
Når barene plutselig tømtes for folk med løpesekker fulgte jeg strømmen til start, og snek meg inn i boksen for løpere med ambisjoner om å løpe under 20 timer, selv om jeg hadde oppgitt en annet forventet tid på påmeldingsskjemaet. Så begynte nedtellingen, og det var på med pulsklokke og hodelykt. I gatene ut fra Puerto de las Nieves prøvde jeg å passere flest mulig løpere, slik jeg hadde fått beskjed om av trener Sondre Amdahl.

I første stigning ble jeg minnet på at det er vanlig å løpe med staver i løp nedover i Europa, og hvor mye dette irriterte meg når jeg var i Pyreneene i fjor. Staver på løp ser ut til å brukes mer som et våpen enn som hjelpemiddel. Om dette er med hensikt eller skyldes dårlig teknikk er ikke godt å si. Det var bare en ting å gjøre for å unnslippe dette irritasjonsmomentet- løpe fra så mange som mulig. Jeg benyttet jeg partiene med grusvei til å passere løpere enda flere løpere, og når de  rundt meg begynte å gå fortsatte jeg å løpe. Først etter 3 km tok jeg den første gåpausen. Jeg følte ikke at jeg trengte den før heller, intensiteten kjentes behagelig ut og jeg pustet roligere enn de rundt meg. Pulsen lot jeg være å sjekke, med vilje.
Bakken var lenger enn jeg husket den fra treningsturen. Jeg trodde det skulle flate litt ut etter ca 7 km, men det gikk jevnt og trutt oppover helt til drikkestasjonen. Jeg hadde håpet å være der etter 1,5 timer, klokka viste 1.34. Kroppen kjentes fin ut og alt gikk etter planen foreløpig.

Det dårlige inntrykket av organiseringen rundt løpet i starten ble langt på vei rettet opp på drikkestasjonene. På første stasjon ble jeg stående og fomle med de uvante Salomonflaskene. En frivillig ilte straks til, løsnet korkene, fylte flaskene i og stappet dem til og med tilbake i lommene på sekken. Dette viste seg å være standard service på alle stasjonene.

Tamadaba-Tirma  (18,8 km, 545 moh)

Fra toppen av Tamadaba er det 5 km sammenhengende bratt nedoverbakke, med krappe svinger. Stien her kan bare såvidt skimtes i dagslys, så når det  ar mørkt og tett tåke var det en utfordring å holde rett kurs. Nedoverbakker er vanligvis min svakhet, men jeg synes faktisk det er lettere å løpe nedover i mørke enn i dagslys. I mørket må man bare reagere på underlaget, mens i dagslys har jeg en tendens til å tenke for mye på hvor jeg skal sette foten. Jeg tenker også vanligvis for mye på knuste kneskåler og albueskjell, brukne kragebein, utslåtte tenner og andre ubehagelige konsekvenser av å falle.
Jeg skled en del på hælene og var nedi med baken en gang, men bremset bare når det var nødvendig for å klare en sving og løp fra de fleste rundt meg. Det var langt flere lysende hodelykter bak meg enn foran.
På slutten av bakken begynte jeg å bli sliten både i beina og hodet, men to gels og noen slurker sportsdrikk senere var problemet med beina løst. Når jeg plutselig stod med vann til anklene kom jeg på at det var en bekk som skulle krysses i enden av bakken. Mine nye New Balance Hierro er tydeligvis ganske tette, så når jeg kom løpende inn på neste drikkestasjon et par kilometer senere kunne man fremdeles høre føttene mine skvisje på flere meters avstand. Jeg er vant til å bli våt på beina under trening og løp, sådette plaget meg ikke. Den eneste bekymringen min var at det var yr i luften. Jeg hadde brukt mye tid på å bestemme meg for hvilken hodelykt jeg skulle bruke, Silva Trail Runner 2 eller Led Lenser SE05. Silva har lenger batteri tid, men Led Lenseren har flere lumen, lenger rekkevidde og er noen gram lettere. Batterihuset er imidlertid ikke helt tett, hvis det regner kommer det derfor lett fuktighet inni og den kortslutter. I følge yr.no skulle det være tørt hele natten, og jeg tok sjansen på å ta den kraftigere men ikke vanntette lykten. Hadde jeg og yr tabbet oss litt ut?

Tirma-Artenara. (33,2 km, 1229 moh)

Spørsmålet over fikk jeg svar på først mye senere, men jeg tabbet meg definitivt ut på vei ut fra drikkestasjon nummer to. Etter et kort stykke på en gårdsvei skulle vi ta av til venstre og løpe opp en lang stigning. Idet jeg var på vei ut av drikkestasjonen kom jeg i snakk med en fransk løper, og både han og jeg ble tydeligvis så distrahert av praten at ingen av oss så skiltet som sa at vi skulle ta av fra veien. Jeg hadde følelsen at vi løp for lenge på veien, men tenkte at jeg bare hadde glemt dette partiet fra treningsturen. Etter en stund ble jeg mer og mer urolig når jeg ikke hadde sett hodelykter foran oss eller merkebånd på lenge. Vi snudde. Det var langt tilbake til stiskillet. I alt ble det nesten 4 bonuskilometer. Hvor mye ville dette koste senere i løpet? Og når skal jeg lære at jeg må snu med en gang jeg begynner å lure på om jeg har løpt feil? Det er bedre å løpe hundre meter tilbake og eventuelt få bekreftet at en er på rett vei enn flere kilometer for mye.
Oppover skråningen havnet jeg derfor bak alle løperne jeg hadde passert tidligere, pluss flere til. Alle hadde selvsagt staver. Jeg løp forbi når jeg kunne, på de smale partiene med stup på den ene siden og fjellvegg på den andre var det bare å smøre seg med tålmodighet, selv om det for meg unaturlig seine tempoet gjorde at legg- og lårmuskulatur brant. Heldigvis var det noen små nedoverbakker innimellom hvor beina fikk en pause. Når vi kom opp på toppen var det også et langt nesten flatt parti, og noen gode nedoverbakker. Mens de fleste rundt meg fortsatte å gå på de flate partiene for å få igjen pusten løp jeg. Mellom Tirma og Artenara var det ca 1000m stigning, før vi skulle slippe oss noen hundre høydemeter ned til Artenara. I nedover bakkene kjørte jeg på, i et tempo som så ut til å imponere de rundt meg. De som klarte å holde følge kom i hvert fall bort og klappet meg på skulderen nede i Artenara.

Artenara-Fontanales (42,5 km, 989 moh)

Noe av det jeg husker best fra dette strekket er hundeglam og hanegal. Morgenen nærmet seg, og på de høyeste punktene kunne vi se at himmele mm begynte å bli rødlig mot øst.
Løypa fulgte det vanlige mønsteret, bratt opp og bratt ned, men nå var det nesten like mye betong og asfalt som terreng. Jeg begynte å kjenne litt murring i vastus medialis, muskelen like over kneet, i oppoverbakkene, men nedoverbakkene gikk fremdeles strålende.

I en av de siste nedoverbakkene før Fontanales fikk jeg svaret på om jeg hadde valgt riktig hodelykt. Det var fremdeles litt yr i luften, og hodelykten gikk plutselig i svart. Ingen grunn til panikk, dette hadde jeg opplevd på trening, dessuten hadde løpere rundt meg fungerende lykter, og vi løp på relativt jevnt betongunderlag. I tillegg var det kun en time til soloppgang, og jeg hadde en Petzl E+ i reserve i frontlomma på sekken. Med andre ord ‘keep calm and carry on’.
Nede i Fontanales var det hundrevis av løpere i gatene. Jeg ble litt forvirret, men så husket jeg at det var herfra starten på TGC 83 km gikk. Klokka var ca kvart på seks når jeg passerte, litt over en time før start på advanced. I det jeg kom ut av drikkestasjonen traff jeg Johannes, en av de andre som var emed på treningsturen med Sondre i februar, og tok meg tid til å slå av en prat. Jeg fortalte at jeg begynte å bli litt sliten i beina før jeg løp videre.

Fontanales-Valleseco (50 km, 977 moh)-Teror (56,2 km, 589 moh)-Talayon (62,6 km, 1241 moh)

På treningsturen for en måned siden slet jeg på dag 2 når vi løp dette partiet. Pulsen var høy, og jeg sakket etter de andre og var til slutt så sliten at jeg valgte å droppe de siste kilometerne. Jeg husket i ettertid ikke terrenget eller stigningene her som spesielt krevende, og konkluderte derfor med at jeg var trøtt fra dagen før og slet med varmen. Jeg hadde rett angående terrenget, det var en del løping på vei, både grus og asfalt, men bakkene her var tydeligvis så grusomme at hjernen min hadde fortrengt dem som en forsvarsmekanisme. Når man ser på listen med drikkestasjoner her ser det ut som om man bare skal løpe nedover fram til Teror, i virkeligheten var det et fjell imellom hver landsby og drikkestasjon. Der hvor det var asfalt eller sement hadde veien en tendens til å gå i en rett linje oppover, den kanariske tankegangen er visst at så lenge underlaget et noenlunde jevnt trenger man ikke å legge inn svinger i bakkene.

Det var på dette partiet at løpet ble ødelagt for min del. Dirringen i vastus medialis gikk over i kramper, hele framsiden av låret stivnet, jeg begynte å kompensere med hamstrings og hoftebøyere, og til slutt var alle musklene så gåene at jeg begynte å gå mer og mer på de få flate partie, og det gikk saktere og saktere i nedoverbakker også. På et eller annet tidspunkt kom jeg på at det kanskje kunne hjelpe å ta salttablettene jeg hadde meg meg, og det gjorde det, men da var det allerede for sent. Andre småplager dukket også opp, jeg begynte å få gnagsår på ankelknokene der skoene tydeligvis klemte, jeg klarte ikke å spise nok slik at jeg ble kvalm, og feilløpingen i begynnelsen begynte å irritere meg mer og mer. Jeg ble frustrert over at skiltene som viste distanse til mål alltid sa at det var lenger igjen enn det jeg trodde, og jeg var overbevist om at tiden jeg hadde tapt i begynnelsen betydde at jeg var sjanseløs til å få et godt resultat. Jeg sjekket mobilen av og til for å se om det var noen meldinger fra noen hjemme i Norge som fortalte meg hvordan jeg lå an, men det var det ikke. På drikkestasjonene var det heller ingen informasjon å få om plassering, de kunne ikke en gang si hvem som ledet løpet blant herrene.

Det slo meg at dette ikke var gøy, det var bare vondt og ikke verdt å bruke så mye tid og penger på som det jeg gjør. Jeg begynte å forhandle med meg selv og love meg selv belønninger hvis jeg bare holdt ut litt til. Tanker om å ikke fullføre begynte også å dukke opp, hvis jeg kom ned til Ayagaures etter kl 1730 og det ville bli mørkt mørkt før jeg kom i mål hadde for eksempel den kortsluttede hodelykten som unnskyldning.

 

Talayon -Tejeda (71,5 km, 1050 moh)

På dette strekket gikk det litt lettere igjen. Jeg kjente meg igjen og visste at det bare var ganske slake motbakker til  Cruz de Tejeda, og så ned til Tejeda. Oppe på dette fjellet gikk det tydeligvis et værskille, for når jeg passerte Cruz de Tjeda og skulle begynne nedstigningen på andre var dalen og fjellene foran meg badet i sol, mens det fortsatt var tett tåke og regn bak meg.

Fra Cruz de Tejeda til Tejeda er det nedoverbakke hele veien, for det meste på en god og lettløpt sti. Det gikk sakte, nedoverbakker begynte også å bli slitsomt, og jeg begynte å dunke borti steiner med tærne og bekymre meg for å falle. Tejeda er blant de fineste stedene langs løypa, men i stedet for å få en boost utsikten og omgivelsene begynte jeg å tenke at jeg kanskje skulle droppe ut på Tejeda. Det ville jo være et fint sted å nyte dagen.

image
Roque Nublo- bilde fra treningstur i februar

Tejeda-Garanon (via Roque Nublo) (81,7 km, 1672 moh)

Når jeg endelig fant drikkestasjonen i Tejeda, som lå noen hundre meter lenger nede enn forventet, var det av med regnjakke og på med solkrem. Jeg tok meg god tid mens jeg bestemte meg for om jeg ville fortsette. Johannes dukket opp mens jeg somlet, og så ut til å være i god form. Til slutt forlot jeg stasjonen og begynte å gå nedover veien. Det tok lang tid før jeg orket å løpe. Selv om jeg i Tejeda hadde drukket en kopp te, cola, og spist et par appelsinbåter følte jeg meg tørst igjen nærmest umiddelbart når jeg begynte å løpe, og til og med armene verket.

En franskmann tok meg igjen i det jeg begynt stigningen på stien opp mot Roque Nublo, og skjønte at jeg slet. Han ba meg ta følge med ham, og forsikret meg om at hvis jeg bare holdt meg i bevegelse og tok det rolig ville det gå bra. Jeg orket ikke, jeg stoppet og lot ham gå i fra meg.

Jeg tenkte at jeg burde ta fram mobilen og ta noen bilder – det ville både gi meg en unnskyldning til en pause og noen minner fra løypa, men jeg orket det heller. Løperne jeg hadde hatt rundt meg mer eller mindre hele veine siden Fontanales gikk forbi meg en etter en.

image

Garanon – Tunte (94,2 km, 887 moh)

I gymsalen til campingplassen El Garanon kunne vi hente drop bagene og fikk tilbud om varm mat i tillegg til den vanlige oppdekkingen (cola, sportsdrikk, vann, kaffe, frukt, potetgull, brød, ost, kjøttbiter). Jeg satte gnagsårplaster på anklene mine, skiftet sokker og inspiserte tåneglene (de så ikke alt for ille ut, men siden jeg hadde lakket dem lilla før løpet var det litt vanskelig å anslå tilstanden), og tok meg litt pasta mens jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre. Bryte eller fortsette? Jeg satt lenge og stirret i gulvet mens jeg prøvde å bestemme meg. Nok en gang fikk jeg demonstrert hvor fantastiske de frivillige var når en av dem kom bort for å prate, bare fordi han skjønte at jeg ikke hadde det bra.

En amerikansk Team Altra løper dukket opp, og også hun slet. Til slutt bestemte vi oss begge for å fortsette, og endte med å ta følge ut av drikkestasjonen. Det hadde da gått ca 13,5 timer siden start. Vi gikk opp en laaang bakke mens vi bitchet om alt som plaget oss: vonde bein, kramper, vond rygg, jetlag, kvalme. Vi ble passert av løper etter løper, men så lenge de hadde grønne startnummer (83 kilometeren) plaget det oss ikke. Når blå startnummer, 125 km,  begynte å dukke opp ble humøret vårt litt dårligere.

Nedover igjen klarte jeg å løpe litt, så lenge stien var relativt jevn, og mistet den nye løpebuddyen min. I begynnelsen av de bratte hårnålssvingene nedover fjellsiden dunket hardt borti en stein, og kjente at jeg plutselig hadde en løs tånegl som beveget seg rundt inni den ene sokken. Jeg fant det tryggest å gå ned resten av stigningen. Selv når steinete og ujevne hårnålsstier gikk over i noe som lignet mer på en vei med slakere svinger fortsatte jeg å gå. Margrethe, en annen løper som blir coachet av Sondre og som deltok på 83 km, kom forbi på dette punktet. Hun prøvde å oppmuntre meg til å løpe og ta følge med henne, men jeg tror jeg bare hadde bestemt meg for at det var slutt. Min amerikanske venn kom også løpende forbi, beina hennes hadde tydeligvis begynt å fungere igjen.

På det aller siste stykket med sti før Tunte begynte jeg å løpe litt igjen, men det var mest fordi jeg ville komme meg ned til Tunte så fort som mulig. Når jeg kom inn på drikkestasjonen gadd jeg ikke engang å ta meg noe å spise og drikke, jeg bare leverte inn startnummeret. Etter 17 timer og 94 km offisielt, 100 km i følge Suuntoen, var det slutt.

Etter treningsturen lurte jeg litt på om det var en fordel å være mentalt forberedt på hvor tøff løypa var, eller om det hadde vært bedre å være lykkelig uvitende. Når jeg kom ned til Tunte tror jeg kanskje at det at jeg kjente resten av løypa var en ulempe. Jeg hadde klart å komme meg til mål hvis jeg hadde prøvd. Jeg kunne gått resten av veien og likevel klart maksimumstiden med god margin, men jeg orket bare ikke tanken på de kjedelige grusveiene, eller elveleiet med rullesteiner på slutten. Målet med dette løpet var også å få et godt resultat, når jeg ikke hadde sjansen til det så jeg ingen grunn til å pine meg igjennom de siste kilometrene. Fire dager senere kom jeg på at jeg gikk glipp av ganske mange UTMB-poeng ved å ikke fullføre, men siden jeg på dette tidspunktet hadde bestemt meg for å aldri mer løpe et eneste ultraløp tror det ikke det hadde hatt noen betydning om jeg hadde blitt minnet på dette når jeg var i Tunte.

 

Etter løpet

En slektning av hun som drev det lokale bakeriet kjørte meg og tre andre drop outs ned til Maspalomas i en privatbil for 30 euro. Vel framme ved Expomeloneras vrengte magen min seg og alt av bananer, appelsiner,cola og sportsdrikk som jeg hadde inntatt siden Fontanales kom opp igjen. Heldigvis rakk jeg såvidt å komme meg ut av bilen. Inne på Expoen traff jeg igjen Johannes, som hadde gjort det kjempebra på 83 km (nr 28). Vi fikk oss litt mat på pastapartyet, og fikk med oss at Didrik hadde vunnet, mens Sondre også hadde vært nødt til å bryte.

Hjemme i leiligheten i Playa del Ingles sjekket jeg sosiale media og fikk med meg at mange hadde fulgt med meg. Kristian, som går på timene mine hos Aker, hadde postet resultatene fra forskjellige punkter i løypa, og jeg så til min store overraskelse at jeg hadde ligget ganske bra an. Jeg lå ganske langt framme på 2. drikkestasjon, men raste så nedover på lista når jeg løp feil. Innen Teror hadde jeg imidlertid løpt meg opp på resultatlista igjen, og lå på 12. plass blant kvinnene. Hadde jeg visst dette under løpet hadde jeg kanskje klart å motivere meg til å fortsette.

 

Så, hva gikk galt? Jeg skulle ikke reise hjem før mandag, og siden det var dårlig vær på søndag hadde jeg dermed plenty av tid til å sitte i leiligheten og fundere. Treningen har jo gått kjempebra i vinter, jeg droppet kanskje 2-3 treningsøkter i oktober pga av at det var travelt på jobben, men siden det har jeg fullført all trening nesten uten avvik fra planen. Bortsett fra en dag med omgangssyke/matforgiftning har jeg heller ikke hatt noen skader eller sykdom i vinter, og jeg ble trent av en løpet med flere topplasseringer fra dette løpet og god kjennskap til løypa. Det som pleier å være min svakhet, nedoverbakker, gikk også veldig bra fram til krampene ødela. Det var heller ikke varmt, temperaturen var som en litt kjølig norsk sommerdag. Alt burde dermed ha ligget til rette for et godt resultat.

En grunn til at det gikk galt kan kanskje være manglende styrketrening i vinter, slik at beina mine ikke var sterke nok til å tåle alle oppoverbakkene. Hvert år de siste 3-4 årene har jeg sverget på at jeg skulle trene mer styrke, men det har bare blitt med sporadiske økter. I forbindelse med TGC laget jeg et styrketreningsprogram til med selv med løpsspesifikke beinøvelser, men jeg gjennomførte programmet kun en gang. Når styrketrening ikke står i treningsplanen blir det heller ikke utført.En annen faktor kan være at selv om jeg har satt rekorder i månedlig treningsmengde i kilometer så har jeg heller ikke løpt veldig lange langturer. Med unntak av treningsturen på Gran Canaria har de lengste treningsturene vært 25-30km og opptil 4-5 timers varighet. Kanskje for kort som forberedelse til et løp som er 100 km+ og 18-20 timers varighet? Eller kanskje var det for lite bakketrening? Til tross for at dette løpet bestod nesten bare av bakker tror jeg det bare var 2 økter med bakkeintervaller totalt på treningsplanen, mens jeg vanligvis har pleid å kjøre en ukentlig økt. Jeg skal snakke med Sondre i morgen, kanskje vi finner ut av ting da?

Så, hva gjør jeg nå? Planen var egentlig å løpe Hornindal Rundt hvis det ikke gikk bra på TGC, men jeg vet ikke om jeg er motivert nok til å fortsette med ultraløp akkurat nå. Planen min for i år, før det ble snakk om VM,  var egentlig å prøve å løpe maraton på under 3 timer. Følg med, kanskje jeg snart bytter spesialdistanse og endrer navn på bloggen til MaratonMari?

 

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s