Hornindal Rundt – NM ultraterrengløp 9.7.16

Allerede når jeg våknet visste jeg at det kom til å bli en tøff dag i løypa. Jeg våknet nemlig ikke, når jeg stod på startstreken hadde det gått 24 timer uten søvn. Utfordringen jeg stod ovenfor var å tilbakelegge 75 km og 5600 høydemeter i  fjellene i Sogn og Fjordane, i en løype som arrangøren kaller Norges tøffeste. Note to self: neste gang du melder deg på løp så husk å bestille hotellrom. Og hvis du ender opp med å sove i en gymsal så ta med et behagelig liggeunderlag.

Hva søvn har å si for prestasjon fikk jeg svar på nærmest umiddelbart etter at startskuddet gikk. Jeg følte meg helt tom for energi, og klarte ikke å holde følge med løperne rundt meg. Når vi etter noen kilometer på vei skulle følge den trondhjemske postvei opp mot den første fjelltoppen gikk det litt bedre. Jeg klarte å komme meg forbi en del løpere, til tross for mange løpere med høy og bred stavføring, og pustet mye roligere enn de rundt meg. Nedover fra andre kontrollpost, Middagsfjellet/Øyanibba, 840 moh, (det er visst ikke bare i Rogaland at Kartverket er uenig med lokalbefolkningen når det gjelder hva fjell og landemerker heter), gikk det også bra. Mye nedbør hadde gjort bakken svært bløt og gjørmete, så jeg vekslet mellom å skli nedover og hoppe over steiner og røtter, og kom meg ned den 3 km lange nedstigningen og 500 vertikale meter uten uhell. Jeg kjente heller ikke noe til senebetennelsen i leggen som jeg pådro meg under Thames Path i mai, og som gjorde at jeg måtte stå over Lysefjorden Inn i juni og bare hadde fem uker til å trene meg opp til Hornindal.

Mot slutten av nedstigningen kom vi ned på en grusvei. For å komme til neste kontrollpost skulle vi løpe opp en slak stigning. Når jeg ikke lenger fikk assistanse av tyngdekraften kjentes beina ut som gele, og det å komme seg rundt hele løypa virket helt umulig. Heldigvis, dette var den første av fire out and back kontrollposter, når vi kom fram skulle vi bare snu og løpe ned bakken igjen, og beina fikk hentet seg litt inn igjen. Før de neste fire fjelltoppene, Sætrehornet, Storehornet og Gulkoppen, var det et stykke med flat vei og nok en slak oppoverbakke på asfalt. Her tok jeg igjen en tidligere kollega, Arve, som var med for tredje gang. Jeg hadde sjekket resultatet hans fra i fjor og sett at tiden hans hadde vært god nok til andreplass i dameklassen, jeg hadde derfor en vag plan om å legge meg i rygg og bruke ham som fartsholder resten av løypa. Han løp imidlertid fra meg i den slake oppoverbakken, det som normalt er min greie. Jeg lot ham løpe, og konsentrerte meg heller om å spise mest mulig sjokolade med marsipanfyll. Ernæringsplanen min gikk egentlig ut på å spise litt fornuftige ting som flap jacks og energibarer først, og så gå over på snop og gels når det røynet på, men jeg skjønte raskt at det bare vare å hive innpå godsakene med en gang for i det hele tatt ha sjanse til å fortsette.

De neste tre stigningene gikk ganske greit, jeg klarte å holde meg i bevegelse hele tiden og motstå fristelsen til å stoppe, annet enn for å ta på meg regnjakken og redde mobilen fra drukningsdøden når det begynte å pøsregne. På vei opp til toppen av Gulkoppen møtte vi også snø og tåke, men heldigvis var løypa godt merket. Hvite malingflekker dannet det som arrangøren under briefingen treffende beskrev som en stiplet linje oppover fjellet, og på snøflekkene var det godt synlige gule og røde merkebånd.

De mange snøflekkene i fjellsiden gjorde at nedstigningen gikk fort unna, særlig når jeg falt og skled på baken flere hundre meter nedover. Ulempen var at jeg ble gjennomvåt og nedkjølt. Jeg hadde sendt et klesskift med dropbagen til halvveispunktet, nå begynte jeg i tillegg å lengte etter noe varmt å drikke. Jeg hadde jo hatt med meg et termoskrus for å ha på reisen opp, hvorfor hadde jeg ikke fylt dette med te eller kaffe og lagt det i dropbagen? På vei ned fra Gulkoppen skulle vi ta nok en avstikker ned til et kontrollpunkt ved en sæter. Denne sæteren lå antakeligvis ved en vei, for langs stien stod det mange som tydeligvis ventet på løpere, og en av løperne foran meg stoppet for å ta imot en cola fra sitt crew. Igjen ga jeg meg selv et mentalt spark. Jeg hadde jo snakket med trener Sondre før løpet, og fått beskjed om å sende matvarer som jeg visste jeg ville ha lyst på med i dropbagen. De tingene jeg alltid pleier å spise under ultraløp er jo cola, potetgull, bananer og kaffe. Hvorfor hadde jeg ikke lagt noen av disse tingene i drop bagen? Antakeligvis kom jeg ikke på det fordi dette er ting som nesten alltid er tilgjengelig under løp. På Hornindal Rundt må man imidlertid være helt selvforsynt, eller ha med seg et crew som kan møte en langs løypa. På vei opp igjen fra kontrollposten klarte jeg imidlertid å spise nesten en hel pose med gelefigurer, og en GU gel med koffein, noe som fikk meg til å føle meg litt bedre igjen.

Det er mulig at den dårlige dagsformen under løpet hadde litt å gjøre med koffeinmangel i tillegg til søvnmangel. Før Thames Path ga jeg opp koffein åtte dager før løpet, slik at jeg skulle få maks effekt av koffeinet jeg fikk i meg underveis. Før Hornindal var jeg tilbake på det vanlige koffeinkjøret, og var dermed avhengig av å få i meg koffein tilsvarende en sterk kopp kaffe i løpet av dagen bare for å fungere normalt. Siden alle gelsene jeg hadde med meg inneholdt koffein tror jeg at dosen til slutt ble riktig, men det var kanskje et tilfele av too little, too late?

Både på trening og løp tar det noen ganger litt tid før kroppen begynner å fungere, det kjennes tungt ut i begynnelsen, men til slutt kommer man inn i en rytme eller finner flyten. Slik var det aldri på dette løpet, det var tungt hele tiden, men etter hvert begynte det i hvert fall å kjennes ut som om det var fysisk mulig å fullføre. Nedover fra det siste fjellet før halvveispunktet, Muldsvorhornet, traff vi på mer snø, og det regnet ble enda kraftigere, men til tross for at jeg ble enda våtere og kaldere enn det jeg var fra før tror jeg det var her jeg klarte å gjøre en mental omstilling. På vei til Hornindal fikk jeg skyss med en annen løper fra Bergen, Amund Totland. Amund var med på XReid Senja bare en uke før Hornindal, et løp som ble en langt tøffere utfordring enn de fleste var forberedt på. Vi snakket derfor en del om hva man gjør når løp ikke går helt som planlagt, og Amund fortalte om hvordan han på Senja måtte omstille seg og tenke på XReid som en ekspedisjon eller en fjelltur, ikke et løp. Denne samtalen gikk i en loop i hodet mitt hele veien nedover fra fjelltoppen til halvveispunktet, og innen jeg kom fram til Horndøla bru var egentlig alle tanker om at jeg var med på NM, hvor langt nede på resultatlisten jeg var og så videre glemt, og istedet for var målet å få en mental seier ved å komme meg til mål på en ekstremt dårlig dag. Helst før det ble mørkt, siden jeg bare hadde tatt med meg en hodelykt med 25 lumen lysstyrke.

Siden det var tre løp som foregikk i samme løype, halv distanse, Hornindal Rundt Ulta og NM, var det umulig å vite hvem av de mange løperne som skiftet og spiste rundt meg som var mine konkurrenter eller hvordan jeg lå an. Jeg fikk i meg et par rosinboller fra drop bagen og en halv flaske sportsdrikk, fylte lommene i løpesekken med mer sjokolade og gels, og etter å ha fått på meg tørt tøy løp jeg videre, litt mer komfortabel enn noen minutter før.

På vei til neste kontrollpost, den siste av 4 out and back poster, kom Elise fra GTI i motsatt retning. Først trodde jeg at jeg kanskje hadde klart å ta innpå litt i forhold til løperne foran og humøret steg, så lettet tåka og jeg så at sæterveien vi fulgte fortsatte  og fortsatte innover i dalen, og skjønte at Elise var mange kilometer foran meg. Stien gikk slakt oppover, og energien jeg hadde fått fra rosinbollene tok slutt igjen. Jeg orket ikke engang å hilse når løpere passerte i motsatt retning. Tanken på å bare følge veien tilbake til Horndøla bru og mulighet for transport tilbake til målområdet slo meg, men, heldigvis, når jeg kom tilbake til veiskillet og ble beordret av løypevakten om tom å ta til høyre inn i skogen gjorde som jeg fikk beskjed om.

Cirka en time senere stod jeg halvveis oppe i fjellsiden på Sandfjellet, nok en gang tom for energi, og kikket ned på flaggene og bannerne på Horndøla bru. Det eneste som stoppet meg fra å snu var at jeg anså det som umulig å komme seg ned igjen.Det var ingen sti i terrenget her, bare den stiplede linjen opp fjellsiden, og det var så bratt at nå var det nærmest fjellklatring som gjaldt. Denne ruten var enveis til toppen. Et par andre løpere tok meg igjen, og en hyggelig kar prøvde å muntre meg opp ved å telle ned høydemeterne, både til toppen av fjellet og til mål. Nok en marsipansjokolade ble fortært, og så var det bare å klatre videre. Jeg kikket og kikket på suunto-en i håp om at antall kilometer igjen til mål skulle ha minket, men tallene så aldri ut til å endre seg. Første timen av løpet tilbakela jeg ca 8 km, neste time 6 eller 7, og så gikk det ned til ca 5 km pr time. Til Horndøla bru, 38 km, brukte jeg ca 6.20. På vei opp Sandfjellet tok det en frustrerende time å flytte seg en kilometer. Oppe på toppen var det heller ingen belønning i form av fin utsikt, men mer surt vær og tett tåke, og jeg måtte ta det svært rolig nedover på andre siden for å ikke løpe feil, noe som førte til mer frustrasjon siden beina hele dagen fungerte ganske bra i nedoverbakkene. Jeg klarte imidlertid å ta igjen et par løpere her, så det var tydeligvis andre som slet mer enn meg.

På Storesætra spurte jeg han som bemannet kontrollposten om hva vi hadde i vente de siste to milene. Jeg hadde mistet oversikten over antall fjelltopper og høydemeter (ikke det at jeg noengang hadde hatt den), og kartet vi hadde fått av arrangøren med løypebeskrivelse hadde blitt til en klump pappmasje i sekken. Svaret var at vi hadde en fjelltopp igjen, vi skulle nå opp ca 750 høyemeter i løpet av ca 2,5 km til Høgenibba, og så var visst det verste over. Det stemte selvsagt ikke, det var fortsatt 3-4 opp- og nedstigninger igjen etter Høgenibba, men Høgenibba var den siste av de skikkelig lange og bratte stigningene.

Denne stigningen startet i forholdsvis lett skogs- og myrterreng, men så ble det brattere og mer krevende terreng jo høyere vi kom. Jeg hadde hatt følge med, eller løpt rett i nærheten av, Kjetil Iden det meste av dagen. Han tok meg igjen i stigningen mot den aller første fjelltoppen, og ble dermed bekymret for at han hadde gått for hardt ut, men forhåpentligvis beroliget når jeg løp forbi i neste nedoverbakke. Siden fortsatte vi å løpe rett i nærheten av hverandre.Halvveis opp Høgenibba tapte jeg til slutt denne duellen, jeg gikk nok en gang helt tom og måtte stoppe for å spise for å klare å komme meg videre. Kjetil mente at det kom et rush av løpere bak oss, og stakk av. Han hadde rett, det gikk ikke mange minuttene før en gruppe på fem løpere, inkludert fire andre kvinnelige NM-deltakere, passerte meg. Gruppa inkluderte Maria, en annen løper jeg hadde rett i nærheten absolutt hele dagen. Som regel begynte vi på stigningene sammen, så gikk jeg tom og Maria forsvant, for så å bli forbiløpt av meg i neste nedoverbakke eller flate parti. Det samme skjedde her, så snart det begynte å gå ned tok jeg gruppa foran meg igjen, og løp sammen med dem videre.

Det viste seg at jeg ikke var den eneste som hadde en tøff dag. Maria hadde underveis bestemt seg for å legge opp som ultraløper, og Henriette Brynthe, som kom på 2. plass bak meg på Ecotrail i fjor, hadde i likhet med meg vurdert å bryte på begynnelsen av løpet. Ingen av oss brydde oss lenger om plasseringer, vi skulle bare til mål. Det å ta følge med denne gruppa den siste delen av løpet gjorde løpet mye kjekkere, særlig siden Henriette holdt praten i gang. Jeg fulgte mønsteret som hadde blitt etablert, gruppa løp i fra meg i hver stigning, jeg tok dem igjen i hver eneste nedoverbakke, og så løp vi sammen og pratet i partiene med lettere terreng. Dette betydde at jeg i de siste nedstigningene løp saktere og måtte bremse mer enn hvis jeg hadde løpt alene, muligens var det derfor jeg begynte å merke antydning til smerter i venstre legg, den leggen som jeg nettopp har hatt senebetennelse i, de siste 10 kilometrene. Kanskje smertene hadde kommet uansett? Heldigvis virker det som om dette bare var en liten advarsel, bortsett fra en liten hevelse i ankelen har leggen kjentes ok ut dagene etter løpet.

Endelig begynte den siste nedstigningen til Hornindal. Som vanlig hadde jeg stoppet når vi var nesten på toppen, for så å ta gruppa igjen. Jeg kunne nok løpt fra de andre i denne nedoverbakken, det gikk i veldig rolig tempo nedover, men valgte å fortsette sammen med dem. Det var kanskje en tabbe, for når vi kom ned på asfaltveien og det bare var ca 1 kilometer igjen økte de andre tempoet, noe jeg ikke klarte. Samtidig så var det ikke viktig for meg om jeg ble nummer 25 eller 30, jeg var bare lykkelig over å være ferdig når jeg krysset målstreken etter 13 timer og 50 minutter, ca en time før solnedgang.

Når arrangøren noen minutter etterpå viste en resultatliste på storskjerm ble jeg sjokkert over å oppdage at navnet mitt var på 12. plass. Jeg hadde fått beskjed fra en annen løpers crew om at jeg lå på 8. plass ganske tidlig i løypa, men jeg hadde jo blitt forbiløpt av svært mange løpere etterpå. Etter en fintelling på resultatlista tror jeg at jeg ble nummer ti på NM, to av de kvinnelige løperne som var foran var påmeldt ultraløpet, ikke NM. Det å bli nummer ti når jeg opplevde en av de tyngste dagene noensinne ute i løypa, i tillegg til at jeg hadde gjort en ganske slett jobb med forberedelsene, er jeg i grunnen ganske fornøyd med. Jeg er også fornøyd med at jeg klarte å gjøre en mental omstilling ute i løypa, og fullførte løpet når motivasjon og energi var på nullpunktet.
Andre positive ting var at til tross for at jeg kun har fått trent 50-80 % av normal mengde den siste måneden så var ikke kondisjonen et problem. Pulsen var aldri mer enn middels høy selv i de bratteste stigningene, problemet var at jeg følte meg så tom og sliten generelt. Jeg kjente heller ikke noe til krampene som plaget meg på Gran Canaria. En annen løper som hadde løpt bak meg deler av løypa sa at han hadde vært bekymret fordi jeg løp så fort nedover, han var redd jeg skulle falle og skade meg, en bemerkning jeg tok som et kompliment siden jeg har pleid å være ekstremt feig i nedoverbakker. Jeg hadde faktisk ingen skikkelige fall, når jeg gikk i bakken var det fordi jeg skled på gjørma, og det gjorde alle. Som vanlig ble det litt diskusjoner om skovalg etterpå, men konsensus var at det finnes ikke en sko på markedet som kan takle den dype gjørma vi møtte i løypa. De hadde i såfall blitt ubehagelige på partiene med vei, svaberg og steinrøys.

Det aller beste med dette løpet var å henge med andre løpere en hel helg. Amund, Kjetil og Henriette er nevnt, jeg tilbrakte også en del tid sammen med Elisabeth som løp maratondistansen på Gran Canaria i år, og som også blir trent av Sondre. I mål fikk jeg snakket litt med Sindre, som jeg ble kjent med under Ecotrail i fjor, før han plutselig forsvant for å kaste opp. Det virker nesten som om jeg bare treffer ham når han har en skikkelig dårlig dag, han beskrev sin opplevelse av Hornindal Rundt som en dødsmarsj oppover fjellsiden, en beskrivelse jeg sa meg enig i.

Hornindal Rundt var også nyttig med tanke på planleggingen av neste sesong. Før Hornindal holdt jeg nesten på å melde meg på neste års Transgrancanaria, nå frister det absolutt ikke lenger. Fremover skal jeg gi blaffen i hva andre synes jeg burde ha som mål, plasseringer, eller hvilke løp som det er taktisk lurt å melde seg på, og heller gå tilbake til å sette meg mål som tester mine egne grenser, og melde meg på løp bare fordi de høres kjekke ut. Det som høres aller kjekkest ut nå er Centurions 100 mile grand slam, 4×100 miles på 6 måneder med 6-10 uker i mellom løpene. Jeg tror i såfall jeg skal nøye meg med å ha disse disse fire løpene som mål neste år, selv om det nå har begynt å friste litt med et 24 timers løp også. Som søsteren min bemerket når jeg nevnte denne planen for henne – «Du har jo funnet ut hvordan du skal fullføre et 100 mile løp nå, men du har vel fortsatt en del å lære med tanke på restitusjon etterpå.» Jeg tror imidlertid jeg har lært litt allerede, for eksempel at det var dumt å droppe den planlagte pausen fra strukturert trening i fjor høst. Jeg får ta en enda lengre pause nå i år for å kompensere, etter at Haukeli Ultra Trail er unnagjort selvsagt.

Siden mobilen ble liggende i sekken under hele løpet fikk jeg ikke tatt noen bilder. Jeg stirret også ned i bakken det meste av tiden, så omgivelsene fikk jeg ikke med meg. Det var sikkert fint. Her er promovideoen fra arrangøren:

Hornindal Rundt – We challenge you! from Hornindal Rundt on Vimeo.

Advertisements

2 thoughts on “Hornindal Rundt – NM ultraterrengløp 9.7.16

  1. Veldig interessant å lese bloggene dine. Jeg opplever at du skriver ærlig og får fram mange detaljer som man kan reflektere over i forhold til egne erfaringer: alt fra mat, søvn, mentalt osv. Hva angår søvn dagen før løpet så vet jeg ikke om det har så mye å si. Jeg er lykkelig om jeg klarer å sove et par timer før et ultraløp. Før x-reid sov jeg kanskje en til to timer og noe tilsvarende på Hornindal. Har lest at det viktigste er søvnen man får 2-3 dager før et løp, ikke natten før,- og har slått meg til ro med det. Har litt lyst å teste ut dette med kosthold litt mer,- er kanskje blitt litt inspirert etter å ha besøk av en dedikert datter som har blitt veganer. Om det er hvile etter løpet eller det at jeg følger hennes kosthold det vet jeg ikke, men jeg opplever nå at kroppen fungerer helt annerledes i positiv forstand (kanskje en kombinasjon)- men det gir ihvertfall motivasjon til å fortsette. Du forteller noe om at du var mye sulten underveis i dette løpet. Pleier det å være slik, eller var det bare som resultat av en dårlig dag som du forteller? På Hornindal valgte jeg å følge klokken nærmest slavisk og spiste hver time og hadde en god opplevelse hele vegen. Spiser du etter et fast «skjema» eller når du føler behov?.. Tror jeg må teste ut litt dette med veganernæring underveis. På Hornindal spiste jeg posjonslefser med smør og sukker og følte at det fungerte helt topp. Kanskje finnes det noe lett fordøyelig veganerstattning (har vel sjelden problemer knyttet til mat når jeg tenker meg om)..Tusen takk for at du deler og er ærlig både om oppturer og nedturer. Det gjør det mulig å kjenne seg igjen for en helt vanlig fjellvandrer som liker å gå/småløpe langt 🙂

    1. Hei Sølvi. Takk for kommentar og spørsmål. I etterkant av Hornindal tror jeg at mangel på hvile de siste 3-4 årene kanskje var den viktigste faktoren. Jeg melder meg på løp etter løp, og kan ikke huske sist jeg ikke hadde et løp jeg skulle trene meg opp til. Så dermed hadde jeg en veldig liten margin å gå på før Hornindal. Nest siste natten, på hotell i Bergen, ble det heller ikke mye søvn.
      Ang spising så pleier jeg også å følge et skjema. Det går bra når jeg har en god dag, har jeg en dårlig dag har jeg lett for å glemme/ikke orke å spise. Kan ikke huske å ha vært sulten på Hornindal rundt, følte meg bare tom for energi slik at jeg måtte kompensere med sukker.
      Jeg tar noen ganger med meg lomper med vegansk margarin og sukker på treningsturer, det minner litt om lefser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s