Haukeli Ultra Trail 1.0

haukeli2016_alle
Alle løperne. Foto: Knut Ro Sørensen

Haukeli Ultra Trail er det løpet i år, sammen med Lysefjorden Inn, som jeg har gledet meg mest til. I hele vinter satt jeg og så på bildene fra løypen som dukket opp i nyhetsstrømmen min på Facebook, og tenkte at «der skulle jeg gjerne løpt». Jeg måtte minne meg selv på at jeg faktisk hadde løpt der, løperen på reklamebildene var meg, avbildet under testløpet med arrangør Kalle og tvillingsøster Sara i fjor høst. Under testløpet slo jeg imidlertid opp kneskaden jeg hadde pådratt meg under NDW100 en måned før, så mesteparten av turen stirret jeg bare stivt nedi bakken og fikk tydeligvis ikke med meg stort av naturen. Det var loddtrekning for å være med på løpet, og jeg lovet meg selv at hvis jeg fikk plass så skulle jeg virkelig nyte turen og omgivelsene.

For å være ærlig hadde jeg aldri trodd at det skulle bli nødvendig med loddtrekning om plassene, det pleier å ta et par år før et nytt løp har etablert seg. Det viste seg at jeg tok feil, det var dobbelt så mange som meldte seg på loddtrekningen som det var plasser. Det var nok flere årsaker til dette. Ultraløp har hatt en voldsom vekst de siste årene, både i antall løp og deltakere. Mange ble nok også lokket av at løypen består nesten utelukkende av stier, og er helt fri for asfalt, samtidig som distansen, 47km, er overkommelig nok til å tiltrekke seg mange ultraløpsdebutanter. Siden løpet ble arrangert av Turistforeningen og markedsført i deres kanaler på sosiale media nådde man kanskje også ut til de som er glade i fjell og friluftsliv, men som ikke vanligvis melder seg på løp? I tillegg til de ansiktene jeg er vant til å se på startstreken på ultraløp traff jeg i hvert fall også løpere som jeg tidligere bare har løpt mot på lokale halvmaraton, og folk jeg har vært på fjelltur med i regi av Turistforeningen eller kjente fra helt andre sammenhenger.

Mange, i likhet med meg, ble kanskje også lokket av at dette både var et løp, en helg på fjellet, og et sosialt treff med muligheter for å nerde om terrengsko, teknisk bekledning og gps-klokker en hel helg? Eller kanskje det var mest meg og søsteren  min? På vei opp til Haukeliseter fikk vi i hvert fall inntrykk av at de seks andre løperne i minibussen tok dette løpet mye mer seriøst enn oss, man hadde finstudert kart og lastet inn gpx-filer på klokkene. Selv hadde jeg forberedt meg ved å ligge på sofaen i tre uker. Etter Hornindal Rundt var jeg sliten, og bestemte meg for å ta noen hviledager. Disse hviledagene ble til tre hvileuker, uten at jeg følte meg noe særlig mer opplagt. For å prikke inn formen til løpet tok jeg pliktskyldigst en rolig treningstur i terreng, og en 4×4 intervalløkt på tredemølle uken før løpet. Intervaller skal jo være den kjappeste måten for å få bedre kondis…

Ved ankomst Haukeliseter ble vi fordelt på diverse rom og sovesaler, jeg havnet på firemannsrom med Sara, Nathalie, som jeg ble kjent med på STFs nasjonalromantiske stiløpingstur på 17. mai, og Angelina fra GTI, som jeg har truffet på mange, mange løp etterhvert. Så var det bare å pakke løpssekken, ved startnummerutdelingen fredag ettermiddag ble det sjekket nøye at alle hadde med seg det obligatoriske utstyret. (Glemmer du noe så selger de alt unntatt løpesko i resepsjonen på Haukeliseter.) Senere på kvelden, etter briefingen i peisestua, fikk vi også utdelt det siste løpeaccessoiret – en 300g GPS-tracker på størrelse med en murstein. Jeg angret et lite øyeblikk på at jeg ikke hadde tatt med en større sekk, men trøstet meg med at det i hvert fall var likt for alle, det var ikke slik at det bare var noen «heldige» utvalgte som måtte ha med dette beistet av en GPS-sender.

Etter briefingen var det bare å slappe av resten av kvelden sammen med masse kjekke folk. Vi hadde det kanskje litt for koselig, for vi endte opp med å bli sittende til klokka elleve om kvelden, litt i seineste laget når frokost var kl 05.00 og avreise til startstreken i Suldal var kl 06.00.

Ved frokosten viste det seg at havregrøt var det foretrukne alternativet for de fleste, og at Haukeliseter totalt hadde feileberegnet hvor mye grøt 50 ultraløpere setter til livs. De gikk tomme for grøt akkurat i det jeg ankom frokosten, og det ville ta en halv time å lage mer. Siden det hjemmebakte brødet ved frokosten inneholdt kulturmelk var ikke det et alternativ, heldigvis hadde Sara med seg et par nødrasjoner vegansk instant havregrøt. Vanligvis har jeg med meg noen ekstra clif bars i tilfelle frokostkriser før løp, men denne gangen hadde jeg kun tatt med det jeg beregnet jeg skulle spise under selve løpet. Godt at Sara var hakket mer organisert enn meg.

Klokken 05.59 var utrolig nok alle løperne på plass i bussene. Vi hadde fått beskjed om at det ville ta ca halvannen time å kjøre til Suldal, noe som viste seg å stemme på sekundet. I Suldal fant vi det været som hadde blitt lovet av yr.no; tåke og litt yr. I følge værmeldigen skulle det være overskyet, kjølig, og regne en del i starten, men så skulle været gradvis bli bedre jo lenger nord mot Haukeliseter vi kom. Jeg hadde håpet å løpe i shorts, men på grunn av værmeldingen valgte jeg et par lange tights i stedet.Etter Hornindal vet jeg ikke om jeg noengang kommer til å bruke tights uten kompresjon på et løp. Det kan være at kompresjon bare gir placeboeffekt, men har man en tung dag i løypa setter man virkelig pris på litt placebo. Dermed falt valget på lange Skins A400 tights, sammen med t-skjorte og løse ermer. Regnjakken la jeg i ytterlommen på sekken.

I peisestuen kvelden før løpet hadde alle de andre kvinnelige løperne jeg snakket med insistert på at de ikke hadde noe bestemt tid eller resultat i tankene, de skulle bare ta det som en treningstur. Rett etter start ble det klart at ganske mange må ha hatt lygekryss bak ryggen når jeg snakket med dem. Christina Linde, som kom på 2. plass i Lysefjorden Inn i fjor, satte av gårde i friskt tempo, tett fulgt av ultradebutant Kirsti Johnsen Skåtøy, som jeg sist løp mot under Hålandsvannet Halvmaraton. Selv løp jeg sammen med Anja Kristin Lindanger, nok en ultraløpsdebuttant. Hun knuste meg på Spirit Halvmaraton på Sola tidligere i år, men har vært skadet i vår, så jeg var spent på hvordan stiløp og ultradistanse passet henne.


De første tre kilometrene løp vi slakt oppover på grusvei, her løp jeg sammen med Anja Kristin. Tempoet var litt høyere enn jeg hadde sett for meg, men samtidig var underlaget løpsvennlig, og det var ikke noe problem å holde praten i gang. Vi lurte veldig på hvem den mannlige løperen som spurtet avgårde fra start var, han forsvant raskt ut av syne foran oss.
Rett før vi skulle ta av fra veien og begynne å løpe på sti tok Anja Kristine og jeg igjen Kirsti, og vi hadde ikke løpt lenge på stien før vi også passerte Christina. Anja Kristin la seg bak meg på stien, og dermed lå jeg på førsteplass blant kvinnene. Underlaget vekslet mellom store steiner, gjørme og svaberg, og all nedbøren uken før løpet gjorde at det var vått og sleipt overalt. Jeg skled ganske mange ganger, og Anja Kristin lurte på om jeg hadde glatte sko. Jeg tror generell mangel på trening ukene før løpet hadde skylden for min ustødighet, ikke skoene. Både balanse, koordinasjon og kondis kjentes dårligere ut enn vanlig.

De første kilometrene i terrenget gikk ganske fort unna, men når vi kom til Skitstølen bestemte jeg meg for å holde meg til min originale plan, som var å prøve å holde et ganske rolig, men jevnt, tempo og nyte turen. Det å nyte turen inkluderte det å ta bilder til denne løpsrapporten. Det er noe jeg vanligvis glemmer eller ikke prioriterer under løp, og dermed må jeg som regel stjele bilder fra Sara til bloggen. Når jeg gikk av stien for å forevige utsikten løp Anja Kristin selvsagt i fra meg. I begynnelsen av løpet fortalte hun meg at hun hadde hatt et migrenanfall natta før løpet, så kraftig at hun måtte stå opp for å kaste opp. Verken dette eller leggskaden hun hadde i vår så ut til å hemme henne, men så har jeg jo selv observert hvor samvittighetsfull hun har vært under skadeavbrekket, det er ikke få timer hun har tilbrakt på ellipsemaskinene på Arena.

Kirsti på tredjeplass var ikke langt bak, så motivet for bildet mitt ble løper i gammelt kulturlandskap. Når jeg løp videre var det med Kirsti i rygg.

Kirsti i bakken opp til Skitstølen

Løpet starter på ca 600 moh, og den første mila er mer eller mindre sammenhengende oppoverbakke hvor man stiger til nesten 1000 moh (988 moh i følge min Suunto). Så skal man ned til Bleskestadmoen på ca 700 moh. Når vi testet løypa i fjor høst lå det mange nedblåste trær på tvers av stien i den to kilometer lange nedstigningen. Disse hadde ikke blitt fjernet, dermed får man en liten hinderløype hvor man enten må løpe rundt eller klatre over trestammene. Til å begynne med sakket jeg ned og klatret forsiktig over, men etterhvert ble jeg modigere og begynte å hoppe over dem i stedet. Jeg gikk i bakken mange ganger i løpet av dagen, men ikke i dette partiet!

Idylliske Bleskestadmoen. Foto: Sara (2011)

På Bleskestadmoen, etter ca 14,5 km, måtte vi registrere oss før vi løp videre. Jeg hadde da løpt i 1t50 min, og hadde i løpet av denne tiden kun spist en energibar på startstreken og en gel. Jeg kjente at det var på tide med mer næring, så mens Kirsti og en mannlig løper som hadde holdt følge med oss løp videre umiddelbart tok jeg en liten pause for å spise en gel til. Jeg fant også fram en flapjack som jeg spiste i den neste oppoverbakken.

28574093602_3d88e15048_z
Terrenget ser så fint og løpevennlig ut på bildet, men dette var for meg det tyngste partiet på turen. Foto: Kalle Simm

Partiet mellom Bleskestadmoen og demningen ved Sandvatn var det som kjentes tyngst ut, selv det på bildene herfra ser ut som om landskapet er løpevennlig og statistikken fra pulsklokka viser at pulsen min gikk jevnt og trutt nedover. En av grunnene til til at pulsen gikk ned her var kanskje at jeg til stadighet falt på de glatte svabergene, og dermed fikk «pauser» mens jeg prøvde å komme meg på beina igjen. Det første fallet hadde jeg på et svaberg over en skrent like etter Bleskestadmoen. Det var såpeglatt, og jeg hadde store problemer med å komme meg opp igjen uten å falle utenfor skrenten. Det var sikkert ikke et veldig høyt fall, men det fristet ikke å teste det personlig. Der det ikke var svaberg var det myr, og vått og tungt å løpe. I den siste lange , slake stigningen opp til Sandvatn ble det mer og mer stein og svaberg, og her syntes jeg det var vanskelig å finne merkene. Jeg klarte stort sett bare å se en T om gangen, så hver gang jeg nådde fram til en T måtte jeg stoppe og speide etter neste. Jeg tror egentlig ikke det er noe dårligere merket her enn i resten av løypa, jeg tror heller det var et tilfelle av det britene kaller «concentration fatigue», en faktor som antakeligvis også var medvirkende til de mange fallene mine her.

Ved Sandvatn etter ca 21 km følger man en anleggsvei noen kilometer over demningen og langs vannet. Her stod Kalle og fotograferte og kom med oppmuntrende tilrop. Det regnet litt her, men selv om jeg nå var oppe på 1000 moh igjen var det ikke kaldt, så jeg valgte å løpe uten jakke, og regulerte temperaturen kun ved å dra de løse armene opp eller ned ved behov. Et beachflag markerte hvor vi skulle ta en liten snarvei ned en skråning og over en liten elv, deretter var det bare et kort parti til på veien før skilt og løypemannskap markerte at vi skulle over på sti igjen.

Mellom Sandvatn og DNT-hytta ved Holmavatnet veksler terrenget mellom korte stigninger og flatere partier, og mellom steinete underlag og jevn sandgrunn på moreneryggene. Med andre ord, det veksler mellom partier der man må ta det ganske rolig, og partier der man kan gi på litt (hvis man har krefter og lyst til det). Jeg vekslet nok mellom gåing og veldig sakte løping, og ble tatt igjen av flere mannlige løpere på denne strekningen. Jeg hadde hatt dem ganske tett bak meg helt fra noen kilometer før Sandvatn, de hadde dukket opp når jeg satte meg ned for å undersøke noe som stakk i skoen. (Det viste seg å være en tånegl som hadde flyttet litt på seg.) Jeg ankom derfor Holmavatnhytta etter litt over fire timer ute i løypa i følge med 3-4 andre løpere, inkludert en av naboene mine fra Stavanger, Rune. På Holmavatn måtte vi nok en gang registrere oss, noe som ga en anledning til å slå av en kort prat med de superhyggelige og entusiastiske løypevaktene fra Suldal Turlag, før vi tok fatt på de siste 15 kilometrene til Haukeliseter.

Jeg fortsatte sammen med mannegjengen fram til stigningen mot Turistskaret, og de andre insisterte på at jeg skulle løpe først fordi jeg «holdt et høyere tempo enn dem». Det gjorde jeg ikke, jeg hadde planlagt å ta det rolig oppover og benytte anledningen til å spise så mange gelefigurer som mulig, så snart var jeg alene igjen.

Selv om man skal opp en del høydemeter i løpet av de 47 kilometrene så er Haukeli Ultra-løypa svært forskjellig fra f.eks. Hornindal Rundt. De lange stigningene er ganske slake slik at man kan løpe i hvert fall deler av dem i rolig tempo. De skikkelig bratte partiene er ganske korte, og stort sett går det bare 10-15 min før man kommer til et slakt eller flatt parti der man får hentet seg inn igjen. Dette er også tilfellet med stigningen opp til Turistskaret, det høyeste punktet på løypa (ca 1350 moh), som består av tre lengre stigninger med korte, slake partier i mellom. Det siste stykket med stigning er ikke så bratt, men det er likevel krevende fordi stien går gjennom ur. Dette er det mest tekniske partiet i løypa. Jeg stoppet når jeg var nesten på toppen for å ta noen bilder, og da dukket det et hode opp mellom steinene. Det var Pål, som jeg hadde pratet mye med kvelden før løpet, og som Facebook i månedsvis har foreslått at jeg skal bli venn med. Noen ganger fungerer tydeligvis algoritmene til Facebook så godt at det er litt skummelt…

Spot the runner?

 

Det mest tekniske partiet i løypa

På toppen av Turistskaret og i nedstigningen på nordsiden lå det snø, dermed gikk det ganske fort å ta seg ned. På vei ned tok jeg igjen Pål, som hadde løpt forbi meg mens jeg tok bilder , han hadde fått krampe i lårene. Ikke lenge etter begynte plutselig setemusklene mine å verke skikkelig, noe jeg har slitt med siden i fjor høst, og dermed tok Pål meg igjen. Slik fortsatte vi de 8-9 kilometrene som var igjen til mål, det virket som om en av oss til enhver tid hadde vondt eller krampe et sted.
Etter Turistskaret skal man ned til ca 900 moh. De siste 10 kilometrene består derfor for det meste av nedoverbakke og noen flate partier, med bare noen små, korte motbakker. Stien er også god, men med trøtte bein og vonde setemuskler gikk det trått her. Det hjalp vedlig at det var mye folk ute i løypa som heiet. Noen av dem var på dagstur fra Haukeli, andre gikk fra hytte til hytte og var på vei til eller fra Holmavatn, alle var entusiastiske. En ny fjellvettregel som gir løpere forkjørsrett på stien hadde visst også blitt innført. Rett nedenfor Turistskaret tok jeg igjen en guttegjeng som så ut som om de hadde ligget i telt, og de hadde koblet høytalere til en mobil og spilte «Chariots of fire». Om det var fordi det pågikk et løp eller om det bare var tilfeldig at de spilte nettopp denne sangen vet jeg ikke, uansett fikk jeg et lite mentalt løft.

28440237210_32a9196d3e_z.jpg
7-8 km igjen, og jeg begynte å kjenne at det å ligge på sofaen i ukesvis kanskje ikke er den beste metoden for å forberede seg på å løpe nesten 5 mil. Foto: Knut Ro Sørensen.

Å gå rett fra tre uker på sofaen til å løpe nesten fem mil i terreng ble et sjokk for kroppen, selv om jeg hadde tatt det ganske rolig mesteparten av tiden begynte jeg å bli svært klar for å komme i mål når jeg passerte fire mil. Det ble derfor en liten nedtur når jeg plutselig kom til et skilt som sa at det var fem kilometer igjen, når jeg selv var sikker på at det bare var tre. Klokka mi (Suunto Ambit 2) viser ofte en kilometer for mye når jeg har den på en av de mindre nøyaktige settingene, men jeg hadde jo løpt løypa før og var ganske sikker på at skiltet var plassert feil. Eller var løypa kanskje ikke 47 men 49 km?

Cirka en halvtime senere hadde jeg kommet meg over de siste små haugene, og var nede ved Ståvatnet. Nå var det bare anleggsvei og så et lite stykke på sti nedenfor E134 bort til mål. I det jeg kom ned på veien tok jeg nok en gang igjen Pål, og løp forbi ham, men så sakket jeg enten ned, eller så fant Pål et ekstra gir, og så var han forbi igjen. Når vi kom til E134 stod det et skilt med en pil som pekte opp på veien. Jeg nølte – vi hadde fått streng besked på briefingen om at hvis vi løp på veiskulderen bort til hytta ville vi bli disket. Jeg løp opp den lille skråningen mot veien, men når jeg fikk øye på stien like bortfor i terrenget løp jeg ned igjen, og kjempet meg gjennom kratt og myr mens Pål spurtet i fra oppe på veiskulderen. Like etter så jeg et skilt ved veien som pekte ned til stien – det var visst meningen at vi skulle løpe et lite stykke på veiskulderen likevel, til tross for advarslene mot dette før løpet. Antakeligvis tapte jeg ikke så mye tid på dette, men det gjorde at jeg ikke hadde sjanse til å ta igjen Pål i innspurten, dermed vant han duellen vår med ca 15 sekunder. Jeg kom i mål som 3. kvinne på rett under sju timer, 6.58, og var fornøyd med det. Før løpet hadde Sara og jeg blitt enige om at hvis vi løp jevnt i rolig tempo burde vi bruke åtte timer eller mindre, så under sju timer var en langt bedre tid enn jeg hadde sett for meg.Foran hadde jeg de to ukltradebuttantene Anja Kristin og Kirsti (og mange mannlige ultradebuttanter også, inkludert nabo Rune). Den superraske mannlige løperen som spurtet av gårde fra start viste seg å være Glenn Tore Løland, som kom i mål på den imponerende tiden 4.31. Vinnertiden hadde blitt spådd å være ca 6 timer, så det var vel bare såvidt at man hadde rukket å rigge målområdet før han dukket opp.

28107167234_22f0ec9096_z
Topp 3 herrer: Vinner Glenn tore Løland i midten (4.31), nr 2 Ole Kristian Heggheim til venstre (5.09) og nr 3 Morten Vistnes (5.38) til høyre. Foto: Knut Ro Sørensen
28107181244_21a9aa0b76_z
Topp 3 damer: Vinner Anja Kristin Lindanger i midten (6.19), nr 2 Kirsti Johnsen Skåtøy t.v. (6.42), meg på tredjeplass til høyre (6.58) Foto: Knut Ro Sørensen

Sara kom i mål på 4. plass 12 minutter bak meg, akkurat når jeg hadde forlatt målområdet for å dusje og få på meg tørre klær. Når det var gjort satte vi oss i peisestua, og der ble vi sittende til middagen ble servert. I peisestua kunne vi følge gps-trackingen til løperne som fremdeles var ute på stien, og det var overraskende engasjerende. Noen ganger beveget ikke symbolene seg på evigheter, og da ble vi sittende å spekulere i hva som kunne ha skjedd. Var løperen skadet? Hadde han/hun stoppet for å spise? Som regel viste deg seg bare at det var pc-en som hadde gått i dvalemodus…. Når løpere nærmet seg Haukeli kunne vi se dem gjennom de store panoramavinduene, og noen ganger rakk vi å gå ut for å heie en løper i mål. Etter hvert ble peisestua fullere og fullere, og det var færre og færre aktive symboler på skjermen.

Det var ikke noen dramatiske historier å høre etter løpet, ikke slik som etter f.eks. Lysefjorden Inn i fjor hvor det gikk sport i å sammenligne hvor mange kroppsdeler man hadde hatt under vann når man krysset elvene. Ingen hadde falt uti elver eller vann, ingen hadde skadet seg. Noen var mer slitne enn andre og brukte lang tid, men alle unntatt 3 kom seg til mål. Den ene av de tre var Joann fra Spirit, som hadde innsett på Bleskestadmoen at det ble for tøft. Hun hadde forberedt seg bl.a. ved å lese min rapport fra testløpet, og sa at hun hadde ikke trodd at terrenget skulle være så krevende som det var. Jeg følte meg nesten litt skyldig, jeg hadde tydeligvis ikke beskrevet terrenget godt nok. Haukeli Ultra er langt fra det tøffeste ultraløpet i Norge, men som alltid når man løper på sti i Rogaland så er det mye glatte steiner, røtter og myr. Statistikken på Suuntoen min viste også at jeg hadde løpt 47,4 km, steget 1665 høydemeter, løpt 1281 meter nedover, tilbrakt over 4 timer i oppoverbakker, nesten tre timer i nedoverbakker, og bare noen få minutter på helt flatt underlag.

Joann virket fornøyd med innsatsen sin, selv om hun selvsagt var skuffet over å måtte bryte. Jeg håper at hun fremdeles er fornøyd når hun har fått løpet på litt avstand, nå har hun i hvert fall prøvd seg på et ultraløp. Jeg har dessverre ganske mye erfaring med å bryte løp selv etterhvert, og min personlige opplevelse er at selv om det der og da oppleves som det eneste riktige å bryte, så begynner man ofte å tvile og angre noen dager etterpå. (Særlig når facebook og instagram flommer over av skrytebilder og -meldinger fra andre løpere som har hatt en bedre dag i løypa.) Når smertene og utmattelsen forsvinner er det lett å begynne å tenke at man ikke prøvde hardt nok, at man bare skulle bitt i seg smertene og fortsatt, man var tydeligvis ikke så utmattet eller skadet som man trodde, etc. Det er lett å være etterpåklok, og hvis man ute i løypa oppfatter signalene fra kroppen som at man er i ferd med å skade seg eller utsette seg selv for fare ved å fortsette så er det å bryte den rette avgjørelsen. Det er bare løping, det er ikke verdt å risikere helse og liv for å fullføre et løp.

28619092512_95a2656076_z
Alle løperne. Foto: Knut Ro Sørensen
28692186736_a5d62408a8_z
Sosisalt samvær under middagen. Foto: Knut Ro Sørensen.

Under middagen kom den siste løperen imål, og selvsagt gikk vi alle ut for å ta henne imot. Under middagen ble det også delt ut litt premier, både til topp 3 herrer og damer, og premier trukket på startnummer. Det topp 3 fikk var skinke fra en av sponsorene, som jeg straks ga videre til sidemannen (en hyggelig sørlending jeg tidligere hadde truffet på Suleskar maraton). Heldigvis fikk jeg også et par selvlysende gule armvarmere, det er ikke ofte jeg får premier på løp som jeg faktisk kan ha nytte av.

Arrangøren var svært nøye med å kartlegge løpernes diett ved ankomst, og alle ble spurt om de var vegetarianere eller ikke tålte gluten. Middagen ble servert som buffet, svinestek med fløtegratinerte poteter og salat. Sara og jeg fikk beskjed om at vi kunne spise salaten, og at vi ville få servert egne veganske retter. Når en halv ovnsbakt aubergine fylt med sopp kom på bordet var jeg ganske fornøyd, det var en grei forrett. Fullt så fornøyd var jeg ikke når jeg innså at det ikke var en forrett, men selve middagen. Det smakte godt, men aubergine og sopp inneholder i følge Matvaretabellen kun 20 Kcal per 100 gram. Når man har løpt nesten fem mil og forbrent flere tusen kalorier hadde det vært fint med litt mer energirik mat, og poteter eller brød for å fylle opp glykogenlagrene i musklene. Jeg ble litt blidere når vi fikk dessert, kokkene faktisk hadde prøvd å lage en skikkelig dessert til oss, en slags pannacotta av kokosmelk, og ikke bare et eple skåret i båter. Jeg ville imidlertid vært mye mer fornøyd med veggisburgeren som vi fikk servert på Haukeli i 2012. Sara kunne fortelle at hun hadde hatt samme type opplevelse i Lysebotn etter Lysefjorden Inn i år – kjøkkenet hadde laget vegansk mat, og det smakte greit, men det var alt for lite kalorier og næring. Dessverre virker det som om svenskene, som for et par år siden fantes overalt på DNT-hyttene, har forsvunnet og blitt erstattet med nordmenn. For vegetarianere og andre som ikke spiser et tradisjonelt norsk kosthold er dette dårlig nytt, siden norske kokker har fremdeles mye å lære på dette området. Ikke at det er så vanskelig: etter at man har trent hardt/lenge trenger man karbohydrater som poteter, pasta, ris og brød.

Vegetarburgeren vi fikk på Haukeliseter i 2012. Dypt savnet 😦

Etter middagen var det tilbake i peisestua for mer sosialt samvær, og, i hvert fall for veganerne, småspising av medbrakt snacks for å bli skikkelig mette. Ett av temaene som ble diskutert var treningsplaner, og både Joann og Sara snakket om en treningsplan for ultraløp de syntes var knallbra. Det er visst jeg som har laget den, og den ligger på denne bloggen. Kanskje jeg bør ta en titt på den før neste sesong?
Neste morgen fikk jeg endelig smakt Haukeliseters havregrøt (og konkluderte med at medbrakt er å foretrekke). Etter en kopp kaffe og utvask av rom skulle enda flere premier skulle deles ut (mer skinke!), og enda flere bilder tas ute i regnværet.

Det var en utrolig kjekk helg som gikk veldig fort. Selve løpet var et veldig bra arrangement, men hvis du er veganer kan det være lurt å ta med seg noen nødrasjoner til Haukeliseter. Neste år tror jeg ikke at Haukeli Ultra passer inn i min løpskalender (jeg skal løpe NDW100 tidlig i august), men det er godt mulig jeg tar turen fra Suldal til Haukeli som en treningsøkt eller to neste sommer. Det å løpe fra hytte til hytte og ta en overnatting here og der, etter alle fjellturene jeg har vært på der det å komme fram til neste hytte markerer slutten på dagens etappe føltes det nesten naturstridig å bare løpe forbi. Særlig når hyttene er så koselige som Bleskestadmoen. Det er også godt mulig at jeg melder meg som hjelper, og står på trammen til Holmavatn med fruktsuppe og kaffe.

 

 

 

 

 

 

Advertisements

2 thoughts on “Haukeli Ultra Trail 1.0

  1. Så hyggelig det var å lese innlegget ditt nå og mimre litt! Det var virkelig en super helg vi hadde 😊 Jeg lot skuffelsen bli igjen på fjellet, og når facebook flommet over av bilder så lengtet jeg allerede tilbake 😜 Det blir nok ikke HUT på meg heller neste år, men jeg håper jeg får plass i 2018 og at jeg får revansjen min da! Vi sees vel muligens på Sola i januar, om dere ikke plutselig skulle få lyst å løpe hel- eller halvmaraton på karmøy i november 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s