Ultravasan 2016 (20.8.)

Under Haukeli Ultra Trail i juli fikk jeg erfare at å ligge på sofaen ikke er den beste måten å forberede seg til et ultraløp. Hva gjorde jeg så i ukene mellom det 47 km lange Haukeli Ultra Trail og den dobbelt så lange (90 km) Ultravasan? Jeg la meg på sofaen igjen. Siste uka før løpet løp jeg et par ganger til jobben, og en 4×4 intervalløkt. Med andre ord, blåkopi av «opptreningen» før Haukeli. Det var bare å stålsette seg for et langt og vondt løp…

Hvorfor tok jeg ikke lærdom av Haukeli og endret strategi? For det første så var det bare tre uker mellom løpene, er man ute av form er det ikke så mye man får gjort på så kort tid. For det andre så følte jeg meg utrolig sliten i hele sommer, det var først langt ute i september at jeg begynnte å få overskudd og lyst til å trene igjen. For det tredje manglet jeg totalt motivasjon, og lurte på hvorfor jeg hadde meldt meg på. Jeg syntes løypa hørtes utrolig kjedelig ut, 90 kilometer på grusvei gjennom skogen. På den annen side så skulle søsteren min Sara være med for tredje gang, så det måtte jo være noe bra med dette løpet?

På toget fra Stockholm til Mora fant jeg ut at grunnen til at Sara nå var med for tredje gang var at jeg visstnok hadde snakket så mye om at jeg ville være med  i år… Jeg kan ikke huske dette, men har resonnert meg frem til tre mulige grunner:

  1. Freebies: Når jeg vant Ecotrail Oslo i fjor fikk jeg en gratis plass på Ultravasan, som jeg fikk overføre til i år.
  2. Gruppepress/massesuggesjon: Jeg kjenner mange som var med i fjor, og etter løpet snakket alle om hvor kjekt det var.
  3. Taktikk: Løypa er lite teknisk og veksler mellom sti og vei, en type løype jeg vanligvis gjør det godt i. Løpet fikk også mye oppmerksomhet i media, et godt resultat kunne derfor kanskje resultere i en sponsor?

Nå når jeg visste at jeg ikke hadde sjanse til en god plassering, men at det bare ville bli en lang og vond dag, uten engang vakker utsikt fra en fjelltopp som belønning for strevet, fristet ikke løpet like mye. På den annen side var det en sjanse til å lære noe – nemlig hvordan det føles å løpe et 90 km langt løp uten å ha trent på et par måneder.

Siden løpet startet fem om morgenen og bussen fra Mora til Sälen gikk kl 02.30 ringte vekkerklokka kl 01.30 og frokost ble inntatt kl 02.00. Mitt antrekk på bussen var kompresjonstights med pysjamas oppå. Arrangerer du et løp midt på natten stiller jeg i pysjen. I hvert fall når jeg har glemt å ta med joggebukser.

Før start rakk vi frokost nummer 2: kaffe fra kiosken og medbrakte kanelboller. When in Sweden…

Ved avreise til Sverige var planen min å ta løpet som en lang og slitsom treningstur. På startstreken begynte jeg imidlertid å tvile litt – skulle jeg presse meg selv maks og prøve å få et godt resultat til tross alt? Det ville gjøre vondt uansett – hadde litt smerte fra eller til noe å si?  Grunnen til tvilen var at midt på dagen fredag hadde vi støtt på Tom Erik Halvorsen og Jarle Risa. De skulle løpe henholdsvis 45 og 90 km, og var blant forhåndsfavorittene. I følge dem var jeg blant de seedede løperne på 90 km, og navnet mitt hadde blitt nevnt på pressekonferansen. Tilbake på vandrerhjemmet hvor vi bodde sjekket  Sara irunfar.com sin  forhåndsomtale av løpet, og oppdaget at navnet mitt ble nevnt. Vi hadde en liten diskusjon om hvorvidt jeg skulle sende dem en mail med en statusoppdatering, men siden innlegget hadde allerede ligget ute fem dager og det var under 12 timer til løpet hadde det liten hensikt.

Slik Sara hadde beskrevet løypa for meg var det asfalt i begynnelsen, deretter for det meste grusvei og skogsvei, lignende den siste delen av Ultrabirkenløypa. Det var visstnok bare korte strekk på sti innimellom, og da mye løping på planker gjennom myrområder. Så lenge vi løp på assfalt kjentes det ut som om kroppen fungerte bra, og jeg holdt et litt høyere tempo enn forventet, men når føttene mine kom i kontakt med en sti  begynte setemusklene og hamstringene umiddelbart å protestere. Det var som om all kraft bare ble sugd ut av beina, tempoet mitt gikk kraftig ned og andre løpere begynte å passere meg.  Jeg trøstet meg med at det nok ikke var lenge til vi skulle begynne å løpe på grusveiene jeg hadde hørt snakk om. Frustrasjonen min ble derfor større og større når kilometer etter kilometer ble tilbakelagt og jeg fremdeles befant meg på en j….a sti! Det viste seg at underlaget mellom 10 og 30 km var nesten utelukkende single track skogssti. Det var jeg ikke forberedt på, jeg var glad jeg ikke hadde hørt på Sara når hun påstod at man ikke trengte terrengsko på Ultravasan. (Etter løpet kom det fram at løypa hadde blitt endret i år, slik at vi løp mer på sti enn i foregående år.) Det var akkurat mange nok steiner og røtter på stien til at man ikke kunne slappe av, men måtte konsentrere seg hele tiden. Som nevnt flere ganger allerede var jeg forberedt på å ha det vondt, det jeg ikke var forberedt på var at samtlige vondter og småskader jeg har hatt mens jeg har drevet med ultraløping gjorde comeback på en gang. Vonde setemuskler – check! Stramme hamstrings og verking i både utspring og feste – check! Smerte på utsiden av kne – check! Brennende smerter under fotsålene – check! Følelse av svakhet i høyre hoftebøyer – check! Generelt tunge bein og følelse av å være tom for energi – check! I tillegg var jeg svimmel, og jeg var usikker på om det kunne være fordi jeg hadde inntatt for lite energi/væske, søvnmangel, eller rett og slett bare at jeg konsentrerte meg så intenst.

En av grunnene til at jeg muligens drakk for lite var at hver gang jeg tok en slurk av vannflasken så begynte det å stikke og svi i munnen. Dette har jeg aldri opplevd før, og dette sammen med svimmelheten gjorde at jeg begynte å lure på om jeg begynte å bli syk. (Note to self: Det er antakeligvis ikke lurt å lese en bok som handler om en som får  Guillain-Barré syndrom dagen før et ultraløp.) Etter en stund kom jeg imidlertid fram til at sviingen i munnen kunne være fordi jeg hadde tatt antibac på hendene rett før jeg skrudde på korken på vannflasken. (Et toalettbesøk senere i løypa bekreftet dette, det stod oppslag på toalettet om at det antibakterielle skummet ville gi smerter i munn og mage hvis man svelget det.)

Etter ca 30 km ble det heldigvis mer og mer vei, og mindre og mindre sti. Jeg begynte også å glede meg til å ankomme halvveispunktet, matservering, henting av drop bag og toaletter er en god unnskyldning for å ta en pause.

I følge Suuntoen min var det fortsatt noen kilometer igjen når jeg så en stor portal over stien foran med og masse flagg. Et par engelskmenn som løp rett foran meg begynte å juble vilt – jeg var tydeligvis ikke den eneste som gledet meg til Evertsberg. Det var imidlertid ikke halvveispunktet denne portalen signaliserte, men 42,2 km. På flaggene og bannerne som stod langs veien etter dette punktet stod det «Gratulerer!», «Du er nå en ultraløper» og lignende. Jippi, bare 47,8 km igjen…

Like etter maratonpunktet så jeg en kar som tydeligvis hadde gitt opp å løpe, og synes det var noe kjent med ham.  Det viste seg at det var Geir, som var med på treningsturen til Gran Canaria. Det virker som om jeg bare treffer enkelte løpere når de er syke eller har en skikkelig dårlig dag, og Geir er visst en av dem (en av de andre er Sindre Engen). På Gran Canaria slet han med forkjølelse og en brukket tå, når jeg fant ham i de svenske skogene fortalte han at han hadde hatt krystallsyken i sommer, og at han var skikkelig svimmel og dårlig. Planen hans var å gå de siste kilometrene til Evertsberg, og så droppe ut. Jeg tok følge med ham et par minutter og småpratet litt, men så ble jeg utålmodig etter å hente drop bagen og få byttet sko.

Selv om jeg egentlig hadde mest lyst til å løpe hele Ultravasan i Fresh Foam-ene mine valgte jeg å starte med et par Haglöf Gram Comp, en sko jeg brukte mye i 2014. Jeg slet med løperkne langs Themsen det året, og kastet opp blod i løypa på Isle of Wight, men føttene plaget meg ikke. Dessuten pågår Prosjekt Slida Sko fortsatt. Når jeg tok Haglöfsene tilbake til hjemlandet deres fungerte de imidlertid ikke like bra, og jeg kom på litt for sent at i 2014 brukte jeg silikonputer i skoene.Det å skifte til New Balance 980 WT ga ikke umiddelbar lindring for de såre føttene mine, men etter hvert begynte de å kjennes bedre ut. Ditto for lår- og setemusklene, som verket mindre og mindre etter hvert som grus- og skogsvei erstattet sti. Til slutt hadde jeg ikke andre plager enn litt stramme hamstrings, generell trøtthet, og kjedsomhet på grunn av mangelen på variasjon langs løypa. Med unntak av noen kilometer med åpent, myrete landskap i begynnelsen av løypa var det var fryktelig mange trær og røde stuer, og lite annet.

Typisk sjekkpunkt

I løpet av de første 20 km passerte jeg flere fotografer langs løypa, og et par som filmet. Samtlige senket kameraet idet jeg løp forbi, så jeg konkluderte med at jeg så like fæl ut utenpå som jeg følte meg innvendig. Etter hvert som vondtene ble færre ble humøret bedre.  Solen kom gjennom skyene og begynte å skinne, og jeg begynte å bli 100 % sikker på at jeg ville klare å fullføre – med mindre noe uforutsett inntraff. Å droppe ut av løpet var aldri noe jeg vurderte, selv ikke i begynnelsen når det verket i omtrent hele kroppen. Jeg fokuserte på at hvis jeg kom til mål ville jeg på tøffe løp i fremtiden kunne minne meg selv på at jeg fullførte Ultravasan nesten uten å trene i forkant (i tillegg til at jeg fullførte 100 km på Isle of Wight etter å ha spydd blod).For å sitere Travis Macy (amerikansk ultraløper): «it’s all good mental training». Jeg var imidlertid usikker på om kroppen ville tåle 90 km når jeg var så dårlig trent, eller om jeg på et eller annet tidspunkt ville stifte bekjentskap med rabdomyolose.

Noe annet som hjalp på humøret var at jeg klarte å løpe hele tiden, selv om det gikk sakte, og kun ta korte stopp på drikkestasjonene. De eneste gangene jeg gikk var når jeg møtte Geir, og i oppoverbakker. I følge beregningene mine kunne jeg klare å komme meg i mål på ca 9 timer hvis jeg klarte å sette opp tempoet litt på slutten. Hvilket resultat jeg lå an til å få ante jeg ikke, og jeg brydde meg ikke heller. I det jeg løp inn til sjekkpunktet på Oxberg ble det annonsert over høytalerne at Jarle Risa hadde vunnet mennenes løp. Noen kilometer senere løp jeg forbi et vekslingspunkt for stafetten, og da ble det annonsert at den kvinnelige vinneren var i mål. Et skilt fortalte at jeg da hadde 23 kilometer igjen til mål, med andre ord ville jeg komme over to timer bak vinneren.

Ultravasan var utrolig godt skiltet. Fra start til mål var det skilt hver kilometer som fortalte deg hvor langt du hadde igjen. På halvmaratonløp og maraton setter jeg stor pris på så grundig skilting, på ultraløp derimot… Har man en dårlig dag kan konstante påminelser om hvor langt det er igjen gjøre vondt verre. I stedet for skilt som annonserer 89 kilometer igjen, 88 kilometer igjen osv vil jeg heller bare ha merkebånd og skilt som annonserer neste drikkestasjon, så kan kilometerskilt komme som en positiv overraskelse på slutten av løypa når det begynner å minke skikkelig. Min taktikk var derfor å ignorere skiltingen mest mulig, i hvert fall frem til skiltene begynte å vise mer normale tall. Når det endelig var under 20 og 10 km igjen ble jeg så glad at jeg stoppet for å ta et bilde av skiltene:

En annen ting som er verdt å nevne om Ultravasan er at det var svært tett mellom drikkestasjonene, faktisk så var det mange løpere som løp uten engang en håndholdt drikkeflaske. Dette var uvant for meg, jeg tror det er det første ultraløpet jeg har deltatt på hvor det ikke har vært noe obligatorisk utstyr eller krav om å løpe med sekk. På den annen side har jeg heller ikke deltatt på ultraløp før hvor det har vært drikkestasjoner hver 5. kilometer. Det virket som om arrangøren også mente at man kun behøvde å drikke på stasjonene, det var bare på 2-3 av de større sjekkpunktene at jeg så vanndunker med tappekran tilgjengelig for løperne, og jeg kan ikke huske at en eneste frivillig tilbød seg å toppe opp vannflasken for meg.

På grunn av solen ble det varmt, og jeg merket at tempoet sakket. Nå lå jeg an til en tid på ca 9.30. Dette irriterte meg, som alltid når jeg har en dårlig dag i løypa ville jeg bare komme til mål og bli ferdig så fort som mulig. Jeg begynte å forhandle med meg selv, hvis jeg holdt det og de tempoet frem til neste drikkestasjon skulle jeg få lov til å ta en 3 min lang pause, hvis jeg kom i mål på den og den tiden skulle jeg belønne meg selv med en soyalatte på Wayne’s Coffee etc. Når jeg befant meg i utkanten av Mora og det bare var 3-4 km igjen klarte jeg å øke tempoet litt, og når jeg kom inn på oppløpet de siste par hundre meter gjennom Mora sentrum klarte jeg en slags innspurt, men jeg hadde likevel sakket så mye at sluttiden ble 9 timer og 31 min (25. plass i kvinnenes løp, langt, langt nede på lista totalt). Etter at jeg kom i mål var jeg happy med det, det var egentlig ikke selve tiden som hadde vært viktig for meg i løypa, jeg ville bare ha løpet overstått så fort som mulig. Under 10 timer med det dårlige treningsgrunnlaget jeg hadde er helt ok.

Ikke Sara

Sara hadde hatt som målsetning å komme under 10 timer, noe hun ikke hadde lyktes med de to foregående årene. Etter å ha hentet finisherbagen min skyndtet jeg meg derfor tilbake til mål for å få med meg innspurten hennes. Jeg stilte meg opp på venstre side av veien like før målportalen. På motsatt side så jeg Lillemor, en svensk venninne av Sara som hadde droppet ut på grunn av en kneskade. Hun hadde fått transport til mål og ventet på å heie Sara og ektemannen sin over målstreken. I innspurten av løypa var det satt opp sperringer på begge sider av veien flere hundre meter nedover gatene, og etter målstreken var det også sluser og sperringer som gjorde at man måtte gå 400-500 meter for å krysse veien. Etter å ha kommet i mål stivnet jeg fullstendig, derfor ble Lillemor og jeg stående på hver vår side og rope til hverandre i stedet for at jeg gikk bort til henne. Lillemor hadde ikke sett Sara komme i mål ennå, så jeg var i tide til å heie på henne i det hun krysset målstreken. Jeg rakk imidlertid ikke å forevige øyeblikket.
Etter at Sara hadde kommet i mål og funnet meg ble vi liggende i sola og prate om løpet en god stund, mest fordi vi var så stive at når vi først hadde lagt oss ned på bakken var det vanskelig å komme opp. Sara klarte målsetningen sin om å komme i mål på under 10 timer, men det hørtes ut som om hun hadde hatt en enda verre dag i løypa enn meg. Magen hennes hadde slått seg vrang ganske tidlig, noe som gjorde at hun ikke klarte å ta til seg næring mellom sjekkpunktene. Taktikken hennes ble å kun spise og drikke når det var toaletter tilgjengelig. Antallet minutter hun var bak meg tilsvarte antakeligvis tiden hun brukte på å stå i dokø. Vi konkluderte med at det var like greit at jeg ikke hadde tatt følge med henne, da ville jeg tilbrakt mye tid med å henge utenfor toalettene langs løypa.

Mens vi lå i sola merket jeg at jeg ble mer og mer dehydrert, og til slutt måtte vi bevege oss for å få tak i noe mat og drikke. Dagen før løpet var vi innom Ica-butikken i handlegata, hvor vi beundret det store utvalget i veganske produkter og blinket oss ut ting vi skulle fråtse i etter løpet. En boks Tofutti sjokoladeiskrem, to skjeier, og restitusjonsdrikker fra Oatly var blant tingene som stod på lista. Dessverre var vi på feil side av veien i forhold til supermarkedet, og beina var så vonde og stive at vi ikke orket å gå rundt halve Mora for å komme dit. Dermed endte vi opp med å gå tilbake til vandrerhjemmet og spise det vi hadde liggende der. Lageret vårt inkluderte kanelboller, Alpro kvarg med solbær, soya sjokolademelk og juice, så mangelen på sjokoladeis var til å leve med.

Etter mat og dusj var det på tide med mer mat. Før og etter ble vi stående i målområdet og heie på de siste løperne som var på vei til mål. Mange av dem kunne knapt gå de siste par hundre meterne, og jeg merket jeg fikk tårer i øynene i sympati. Jeg hadde selv hatt det vondt underveis, men visste at disse løperne hadde hatt det ti ganger verre.

ultravasan_familjepizza
Gutta i pizzasjappa virket litt tvilende når to norske damer bestilte en vegetarpizza i størrelse familje – det viste seg at den var akkurat passe stor 🙂

Ofte når man har kommet i mål etter en tung dag i løypa på et ultraløp sverger man på at fra nå av skal man kun løpe halvmaraton. Slik var det ikke etter Ultravasan. Jeg kommer nok aldri til å være med på Ultravasan om igjen (Sara har visst også fått dosen sin), men mens Sara var i dusjen meldte jeg meg på neste års South Downs Way 100. Påmeldingen til dette 100 mile løpet hadde åpnet noen timer etter starten av Ultravasan, og jeg vurderte til og med å stoppe underveis for å melde meg på. Siden Thames Path 100 er det eneste løpet i år som som ga meg en god opplevelse er neste års mål å fullføre Centurions 100 mile grand slam. Jeg er påmeldt 3 av de 4 løpene, nå gleder jeg meg sinnsykt til at påmeldingen til det siste løpet skal åpne. Jeg gleder meg også til å begynne å treningen til disse løpene, og til å skrive andre blogginnlegg enn løpsrapporter fra løp som har gått til helv….  Things can only get better  🙂

PS! Et par timer etter at jeg var kommet i mål på Ultravasan dukket det opp et bilde av Geir i newsfeeden min på facebook. I en finisher t-skjorte fra årets Ultravasan 90 km!

Advertisements

One thought on “Ultravasan 2016 (20.8.)

  1. Gratulerer med nok et gjennomført løp!! You two are two tough cookies 😉 Jeg digger løpsrapportene dine. De er alltid like innholdsrike, med en fin dose humor. Gleder meg til å lese om treningen frem mot neste års grand slam 😀👍🏼

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s