Statusrapport (med en kort rapport fra Hålandsvannet Halvmaraton)

IMG_20170404_211557

De siste to ukene har jeg oftere og oftere fått spørmål om jeg ikke skal delta i et løp snart. Svaret er jo, det skal jeg, og ja, det er snart. Om to og en halv uker løper jeg 160 km langs Themsen fra Richmond i London til Oxford. Seks uker etter løper jeg 160 km til gjennom South Downs, fra Winchester til Eastbourne. Deretter er det åtte uker til neste løp, North Downs Way, som har noen bonusmiles som gjør det 165 km langt. Yay! Til slutt, 10 uker senere, er årets siste løp, Autumn 100, et 160 km langt løp på Thames Path og Ridgeway Trail.

InShot_20170319_180917
Akkurat nå sitter jeg og diskuterer med meg selv hvor mye jeg skal trene på fridagene i påsken. Skal jeg løpe langtur back2back2back2back2back, eller er det mer fornuftig å begynne nedtrappingen nå? I følge treningsplanen skulle jeg egentlig begynt å redusere treningmengden denne uka, og jeg har hele den siste måneden kjent meg veldig klar for å få litt mer fritid, men på den annen side føler jeg at jeg langturene kanskje ikke har vært lange nok. De lengste treningsturene har vært på fem-seks timer og 40-og-noen kilometer. Er det for lite når jeg skal løpe 160 km? Jeg har fulgt treningsplanen nesten til punkt og prikke, og har løpt back2back langtur nesten hver helg de siste 6,5 månedene. Jeg har kun droppet to langturer, men løp kortere treningsturer de dagene. Tre-fire ganger har jeg erstattet langtur i terreng med tilsvarende distanse på asfalt for å spare tid. Ellers tror jeg at jeg kun har droppet to eller tre intervalløkter, og tilsvarende antall styrkeøkter. Når jeg har overført data fra Suunto-klokka til pc-en har jeg stort sett alltid de siste månedene ligget på 400 km + de foregående 30 dagene. I 2015, som var en veldig god sesong for meg, lå jeg stort sett på 350 km i måneden. I tillegg har jeg trent mer alternativt ved siden av løpetreningen i år, og vært flinkere med skadeforebyggende øvelser for ankler, knær og hofter.

Mars ble litt dårligere enn de foregående månedene på grunn av at jeg ble forkjølet på tampen av måneden og var nødt til å ta noen hviledager. Det å bli forkjølet var helt greit, da er det unnagjort og jeg slipper forhåpentligvis å bli syk en uke før det første løpet, slik det skjedde i fjor.

InShot_20170409_180530
Skosamlingen min krymper også, jeg har i løpet av vinteren slitt ut åtte par sko. Alle var riktignok pre-slitte før jeg begynte oppkjøringen til 100 miles grand slam-en, men det at jeg nå har kastet eller pensjonert tre par terrengsko (et eller to par til er helt på grensa), to par asfaltsko, to par innendørssko, og et par tredemøllesko kan kanskje også bli brukt som en indikator på at treningsmengden i hvert fall har vært bra denne vinteren.

Så hvorfor er jeg så usikker på om jeg har gjort nok?

Kanskje er det fordi jeg i foregående sesonger har løpt opptil flere ultraløp som en del av oppkjøringen til A-løpet mitt, både for å en eller flere skikkelige lange langturer før løpet, bli kjent med området jeg skal løpe i, teste utstyr, teste form etc. I år har jeg helt bevisst valgt å ikke være med på noen ultraløp utenom Centurion Runnings 100 miles grand slam. Grunnen er enkel: i 2013 startet jeg tre ultraløp og fullførte tre. I 2014 startet jeg i seks ultraløp og fullførte fire. I 2015 startet jeg i seks ultraløp og fullførte fire. I 2016 startet jeg i fire ultraløp og fullførte tre, og hadde også en DNS (og en did not enter) pga skade. Med andre ord ser fire ultraløp på en sesong ut til å være min grense, og når jeg har som mål å fullføre en grand slam med fire 100 miles løp må jeg prioritere disse. Siste helgen i april får jeg svaret på om jeg har gjort nok for å forberede meg, men en liten pekepinn fikk jeg kanskje tirsdag 4.4., under Hålandsvannet Halvmaraton?

I fjor deltok jeg også på HH, både for å teste formen før Thames Path, få valuta for medlemskontingenten til Spirit, som arrangerer dette løpet, og som mental trening. Hålandsvannet, med sine tre tøffe motbakker og mye vind, er absolutt ikke er min favorittløype og dette løpet består rett og slett av å løpe den tre ganger. I år som i fjor bestod oppladningen av å ikke ha noen oppladning, dvs vanlig treningsmengde uka før, back2back langtur i helgen, og siden løpet foregår en tirsdags kveld, dra rett fra jobb til startstreken. I år hadde jeg riktignok løpt noen færre kilometer uka før enn i fjor, men dette var på grunn den overnevnte forkjølelsen som fortsatt satt i under løpet, og derfor antakeligvis ikke en fordel. Så for å oppsummere, tøff løype, tunge bein, og direkte etter jobb.

 

Screenshot_2017-03-30-09-28-04
De siste tre månedene skulle jeg egentlig kjørt flere intervalløkter på svært høy intensitet/tempo. Under de fleste øktene endte jeg imidlertid opp med å redusere tempoet i forhold til det jeg hadde planlagt, rett og slett fordi beina var for slitne eller stive til at jeg orket å holde tempoet. Planen sa tempoøkter på tirsdag, men antakeligvis kom denne økten for tett opptil helgens langturer slik at beina ikke var restituert. Det tempoet jeg vanligvis klarer å holde på en halvmaraton har i vinter vært mitt makstempo på intervaller på tredemølle. Det var derfor en positiv overraskelse når jeg kikket på klokka etter noen kilometer og så at jeg klarte å holde et tempo som lå ganske nær fire minutter per kilometer uten at musklene mine protesterte alt for mye. Kanskje nettopp bakkene og variasjonen i underlaget gjorde at det var lettere å løpe fort, kanskje det ikke er så lurt å ta alle intervalløktene på en tredemølle med et helt jevnt underlag og resulterende monoton belastning på musklene?

I følge Einars løpsrapport på Spirits nettside krysset jeg mållinjen lett og ledig. Kondis.no brukte imidlertid et bilde av meg for å illustrere at Hålandsvannet Halvmaraton er en tøff og krevende løype. Kondis var nok nærmest sannheten, det var et sliteløp. Under løpet kikket jeg på klokka og tenkte at hvis jeg skal nå målet mitt om å løpe maraton på 3.00 neste år må jeg holde det samme tempoet dobbelt så lenge, og at kanskje jeg skal fortsette med ultraløp i stedet? (I går kveld meldte jeg med på Brighton Marathon 2018, så maratonprosjektet mitt er ikke skrinlagt) Jeg kom meg i mål på 2. plass blant kvinnene på tiden 1.29.48, noe jeg var strålende fornøyd med. Jeg var også over to minutter under Alison Mathhews gamle løyperekord på 1.32, og bare to minutter bak Anja Kristin Lindanger som kom på første plass, mot normalt tre minutters differanse.

IMG_20170404_194603
I fjor løp jeg på ca 1.33.30 med lik oppladning og like forhold, så kanskje formen foran Thames Path i år er bedre enn den var i fjor selv om jeg ikke har løpt ultradistanse på trening? Det finner jeg ut om 15 dager, 11 timer og 22 minutter.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s