Tilstandsrapport/Holmenkollstafetten 2017

Spoiler alert: som det fremgår av bildet er jeg svært fornøyd med både innsats og restitusjon for tiden.

Hvor lang tid tar det å restituere seg etter et langt ultraløp a la 100 km, 100 miles eller et 24 timers løp? Mange har spurt meg om dette, og det er noe jeg selv lurer på også. Jeg begynte å skrive et blogginnlegg om det for et par år siden, og fant en del forskning på det som i hvert fall delvis svarte på spørsmålet. Etter Thames Path 100 ble spørsmålet om restitusjonstid etter en 100 miler igjen svært aktuelt, så jeg bør nok finne fram forskningsartiklene og få somlet meg til å skrive ferdig blogginnlegget.

I januar i år spurte Einar i Spirit Friidrett om jeg ville være med på laget til Holmekollstafetten. Jeg hadde lyst, men siden det bare var to uker etter Thames Path sa jeg at jeg bare kunne være med som reserve eller som en del av støtteapparatet. Når laguttaket ble sendt ut i april var jeg likevel tatt ut til å løpe 2. etappe på elitelaget. Skulle jeg ta sjansen på å løpe? Forskningen jeg hadde sett på indikerte at man må regne med at kroppen trenger ca tre uker før alle systemer fungerer normalt igjen etter et 100 miles løp, og Einar i Spirit sendte meg også meldinger der han skrev at Ingrid Kristiansen pleide å ta tre uker fri fra løping etter at hun løp maraton på 80-tallet (litt mixed messages fra den kanten, med andre ord). Kunne jeg risikere at jeg skadet meg eller satte restitusjonen kraftig tilbake hvis jeg presset meg fysisk kun to uker etter et 100 miles løp? Etappen jeg hadde fått er 1100 meter lang, med en lang, slak oppoverbakke i midten. Å løpe den ville altså tilsvare å løpe en hard fire minutters intervall, så spørsmålet var om det var for lite eller mer enn nok til å gjøre noen skade?

Etter Thames Path følte jeg meg overraskende bra, bortsett fra ubehag og stivhet umiddelbart etterpå hadde jeg ikke vondt noe sted. Jeg var fristet til å løpe igjen få dager etter, men istedet tok jeg en økt på crosstrainer og gjorde uvante ting som å ligge i sola og slappe av etter jobb. Jeg fant en gruppe på facebook som heter Centurion Running Community, og søkte der råd fra andre løpere med erfaring fra grand slam-en, og de mente at så lenge beina kjentes gode ut så ville ikke 3-4 minutters hard løping være skadelig. Når jeg en uke etter Thames Path tok en rolig løpetur på 10 km og fremdeles ikke kjente noen vondter eller ubehag bestilte jeg umiddelbart flybillett til Oslo, og sendte Einar melding om at jeg var klar for stafett.

Etter å ha testet beina med en 10 km løpetur følte jeg meg sånn som dette.

Denne uken, uke 2 post-TP100, fortsatte jeg å få positive signaler fra kroppen. Til og med styrketrening for beina har gått helt fint, og jeg endte med en tilnærmet normal (rolig) treningsuke med tre alternative kondisøkter med spinningsykkel og crosstrainer, tre korte løpeturer på 5-8 km, et par styrkeøkter, og de vanlige gruppetimene mine.

Når jeg dro til Oslo var jeg optimistisk, og uansett ville det å være sammen med masse andre løpere være en kjekk avveksling fra den ganske asosiale tilværelsen som ultraløper.

Sosialt ble det på firekvinners rom og med 30 løpere til bords ved middagen fredag kveld. Jeg fikk mye spørsmål om ultraløping, og jeg håper at de andre var genuint interesserte, hvis ikke får jeg bare be om unnskyldning for at jeg duret i vei om favorittemaet mitt.

Etter felles frokost på Espresse House (hvor de har vegansk wrap med bønner, hummus og vegansk ost), lagmøte på pensjonatet og en halvtime med «music for the toilet» på rommet (skyvedør mellom rommet og toalettet gjorde at toalettbesøk ikke var så veldig privat) var det avmarsj til Bislett.

Den oransje gjengen er klar for stafett.

De som skulle ha de midterste etappene dro ut i løypa etter lagbildene, vi som hadde de første etappene begynte å varme opp. Jeg har aldri opplevd hvordan det er å være ute i løypa på de midterste etappene, men jeg var strålende fornøyd med å ha fått 2. etappe. Siden den begynner inne på Bislett og har veksling oppe på St Hanshaugen får man oppleve både det å løpe inne på stadion og ute i gatene. Einar påstår at jeg har sendt ham en melding hvor jeg skrev at jeg «please, kan jeg få denne etappen hvert år». Jeg sjekket de gamle tekstmeldingene mine, og for en gangs skyld overdrev han ikke.

Det første jeg gjorde under oppvarmingen var å løpe gjennom etappen min for å gjenoppfriske hukommelsen når det gjaldt hvor bratt og lang bakken var, og hvor langt etter bakken vekslingen var. Når jeg kom til enden av etappen traff jeg Katrine fra GTI. Hun skulle også løpe 2. etappe, og vi løp ned til Bislett sammen og småpratet mens vi fortsatte oppvarmingen nede på banen. Jeg testet beina med noen tempodrag og kjente ingen protester fra hamstrings eller setemuskler, musklene som vanligvis restituerer seg seinest hos meg. Therese Nordbø, som skulle løpe 1. etappe for Spirit, fikk imidlertid litt trøbbel med en hamstring på oppvarmingen. Hun ble den nasjonale vinneren for kvinner på Wings for Life forrige helg, et løp som tydeligvis satt i beina ennå.

Mens Therese løp første etappen så jeg på fra spydkasterfeltet, hvor vi skulle veksle, og hun så ikke så fresh ut som hun pleier når hun løp. Når vi vekslet lå Spirit på 15. plass. Min plan var å gjøre det samme som i 2015, begynne rolig på gressmatta inne på Bislett og i svingen utenfor, sette inn et ekstra gir i bakken, og så enda et gir de siste par hundre meterne på toppen av bakken. Dette fungerte fint i 2015 hvor jeg tok igjen flere løpere i bakken, og det gjorde jeg i år også. Et par til ble plassert rett før veksling, og når jeg ga pinnen videre til Tonje på 3. etappe lå vi på 10. plass. Lungene mine føltes ut som om de brant, jeg var småkvalm, hadde blodsmak i munnen og armene var fulle av melkesyre. Jeg visste jeg hadde gitt alt jeg kunne, og var fornøyd med innsatsen når jeg jogget tilbake til stadion etter å ha heiet på Katrine når hun kom til veksling. På Bislett ble jeg sittende en times tid og rakk å få med meg innspurten i kvinner elite på banen og mesteparten av menn elite på storskjerm før jeg måtte løpe avgårde for å nå flyet hjem (med en tur innom Oslo Sportslager på veien for å prøve å finne min neste 100 miles favorittsko).

Spirit kom på 14. plass totalt i kvinner elite, kun et sekund og noen få centimeter bak Haugesund på plassen foran. Vi klarte ikke oppdraget vi hadde fått fra Einar, 13. plass og å slå Haugesund, men totaltiden var over 3 minutter raskere enn i fjor, så det virker som om laginnsatsen ble godkjent. Han har i hvert fall kalt innlegget på Spirits nettside for «Fremgangsrike Spiritjenter i Holmenkollstafetten». Når det gjelder min etappe så er jeg strålende fornøyd med min innsats. Einar viste meg splittiden min fra 2015 med kommentaren «den tiden klarer du ikke å slå i dag». Det er nesten blitt hans faste hilsen til meg når jeg stiller opp på løp. Han hadde rett, jeg løp på 4.11 som var noen sekunder bak 2015-tiden (4.04), men det var den 6. beste etappetiden i kvinner elite, jeg slo Haugesund og GTI (og Egersund og Bjerkreim 1 og 2 i kvinner senior klassen). Ikke verst for en 100 miles løper som plutselig skal løpe 1100 meter, og som antakeligvis var den eldste på laget (Einar har regnet ut at snittalderen var 23,7 år, jeg må ha trukket denne godt opp). Tonje etter meg løp oss opp enda en plass, og Rebecca på 13. etappe hadde 5. beste etappetid i klassen, så jeg var ikke den på laget som gjorde det best, men jeg håper det var en god søknad til å få denne etappen i årene framover også. Når det gjelder herre- og mikslaget til Spirit tror jeg at jeg henviser til Einars rapport på Spirits nettside, siden jeg forlot Bislett før disse lagene hadde kommet i mål.

Det beste av alt med årets Holmenkollstafett – beina tålte dosen med anaerobt arbeid. De kjentes helt fine ut umiddelbart etterpå, noe jeg feiret med en 20 kilometers langtur sammen med tvillingsøster Sara i dag (hun var hjemme og passet katter i stedet for å løpe).

Jeg lekte løpsfotograf på dagens riste-løs-i-beina tur-

Nå er planen å trene med middels stor mengde og lav intensitet  i to uker, og så er det bare taper, taper, taper før SDW100 den 10. juni. Vil alt fortsette å gå på skinner, eller vil det at restitusjonen tilsynelatende går så fint friste meg til å pushe grensene akkurat litt for mye? Jeg krysser fingrene for at jeg klarer å finne den rette balansen.

PS! Det blir kanskje et gjensyn med Bislett før neste års stafett. Rett før helgen meldte jeg meg på Bislett 24 timers. Jeg har sverget på at jeg aldri kommer til å delta på dette arrangementet mange, mange ganger, akkurat som jeg pre-2011 aldri kunne tenke meg å løpe lenger enn 10 kilometer. Jeg er imidlertid nysgjerrig på om jeg kanskje kan klare VM-kravet (210 km), og har lyst til å oppleve et 24 timers løp. Siden jeg ikke klarte å finne et 24 timers løp som går utendørs i Europa på vinterstid ble det Bislett. Grand slam-en er imidlertid fortsatt hovedmålet, så jeg er forberedt på å måtte melde avbud til Bislett, erfaringsmessig tåler jeg jo bare fire ultraløp per år, men kanskje blir det et ekstra sett med data til mitt store trenings- og restitusjonseksperiment 2017?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s