De som følger meg på Instagram vet at jeg legger ut mange bilder fra treningsturer på Jærstrendene. Hvis jeg bruker #happyplace og #runhappy så er det på disse bildene. Jeg har vel også noen ganger utropt 100 miles til min favorittdistanse, og sagt at mitt drømmeløp dermed må være 100 miles langs sandstrender et eller annet sted. Vel, som man sier «be careful what you wish for, it might just come true…»
Flere har anbefalt Gax til meg, blant annet Sofiia Granheim når vi løp Oslofjorden Rundt i 2021 (skikkelig badass av Sofiia – to 100 miles løp på to uker). Hun mente det måtte være drømmeløpet for meg, og når hun beskrev løypen var jeg enig. Når påmeldingen åpnet for 2022 løpet satt jeg klar med kredittkortet, men løpet ble utsolgt mens jeg tastet sikkerhetskoden. Før årets løp hadde man innført loddtrekning, og mitt navn var et av de som ble trukket ut. Lørdag 22.7. var jeg dermed en av 90 løpere som stod på St Knuts torg i Ystad sentrum, klare til å løpe ca 164 km langs Österlenstien (som du kan lese mer om her: https://www.skaneleden.se/en/delled/sl4-osterlen) Først nordover og innover i landet, deretter østover til havet igjen, og langs kysten av Skåne tilbake til Ystad.
Vel, klar og klar. Jeg fikk ikke med meg at starten gikk, fordi jeg febrilsk stod og prøvde å få opp gpx-filen med ruta. Den dukket opp til slutt, og så var det bare å løpe av gårde og prøve å ta igjen de andre løperne.
Fram til første sjekkpunkt/drikkestasjon, som kom etter 44 km, løp vi for det meste på asfalt og grusveier, gjennom et landskap med rullende åser og grønne enger som minnet meg litt om South Downs i England. Løypa her kunne også minne om Oslofjorden Rundt, med små avstikkere på skogsstier før vi var tilbake på grus eller asfalt igjen. Det var nesten perfekt løpevær, ca 20 grader, delvis skyet, men ganske sterk vind. Det var tungt å løpe når vinden kom rett i mot, men samtidig bidro den, og en liten regnbyge i ny og ne, til at det ikke ble for varmt.
Løpsstrategien min var ganske enkelt å løpe i et komfortabelt tempo, og få i meg næring minst hvert 45. minutt. Til tross for vinden og mange oppoverbakker, gikk det fort fram til Magleberg. Førtifire km uten support er langt, så ved ankomst var sekken ganske tom for både mat og drikke. Det vil si, jeg hadde egentlig gått tom for væske lenge før, men akkurat når jeg begynte å bli litt bekymret dukket det på magisk vis opp et toalett med vannkran midt i skogen, etter ca 30 km. Det var også mange supportere som stod langs veien og ventet på løpere, og jeg er ganske sikker på at jeg kunne fått vann og annen drikke av dem, hvis jeg hadde spurt. Det er sånn ultraløpsverden er.
Etter ca 50 km ble terrenget mer krevende. Nå løp vi for det meste på skogssti, over beitemarker, og i bratte skråninger. Underlaget var sandete og løst, det dukket opp flere og flere grinder og gjerdeklyvere, og vegetasjon skjulte ofte de oransje merkene som markerte hvor Österlenstien gikk slik at jeg måtte bruke klokka mer og mer for å navigere. Beina ble også tyngre og tyngre, og på gjerdeklyverne fikk jeg følelsen av at beina nesten ga etter under meg. Jeg snublet i en trerot og falt, og når jeg skulle reise meg opp igjen fikk jeg krampetendenser i den ene leggen. Når jeg løp gikk det imidlertid greit, så jeg fokuserte på å holde meg i bevegelse. Vi fulgte en elv/bekk gjennom en trang dal nedover mot havet, ned det mentale overskuddet til å nyte omgivelsene minket, så jeg fikk nesten ikke noe med meg av en av de vakreste delene av løypa.
På CP Haväng, etter 79 km, tok jeg meg ganske god tid. Jeg satte meg ikke ned og slappet av, men passet på at jeg fikk i meg mat, en smoothie, at jeg fikk med meg det jeg trengte for natta, og at jeg visste hvor i løypa det ville være muligheter for å finne vann. Det var ikke nødvendig å stresse heller, jeg hadde brukt bare litt over åtte timer, og hadde god tid til å komme meg i mål på under 20 timer, som var målet mitt.
Sjekkpunktet Haväng lå midt i en skog, men jeg hadde ikke løpt mange meterne før jeg plutselig så turkis sjø og hvit sand i solskinnet foran meg. Skulle jeg fiske fram telefonen og ta et bilde? Dessverre gadd jeg ikke det, jeg tok ikke et eneste bilde underveis, selv om jeg flere steder tenkte at jeg burde forevige det jeg så: strendene, de koselige båthavnene, småbyene og frukthagene. I stedet for at jeg koste meg i den typen landskap jeg trives best i var det mange småting som begynte å irriterte meg. Jeg slet med å forstå hvor jeg skulle løpe – når jeg søkte ned mot vannkanten eller mot stiene i gresset bak stranda viste klokka at jeg beveget meg bort fra sporet. Til slutt måtte jeg bare akseptere at sporet tilsynelatende var lagt der sanden var løsest og det var tyngst å løpe. Jeg fikk en flue i det ene øyet som gjorde meg nesten blind på det øyet i en time. Jeg kunne ikke gni meg i øyet, for hendene var fulle av sand etter et fall, og dessuten var jeg redd for å gni ut kontaktlinsen. Både sko og sokker fyltes med sand i det løse underlaget, og jeg måtte flere ganger stoppe og tømme dem for at det fortsatt skulle være plass til føttene. Alt jeg tenkte på var at det å løpe 100 miles er veldig tungt og langt.
Hvorfor var det så tungt? Kystlandskapet i Skåne burde jo være noe av det jeg er best på, så mye som jeg trener langs Jærstrendene. Var det fordi jeg ikke hadde trappet like mye ned på treningen som jeg pleier før løpet? Var der fordi jeg hadde trent styrke siste uka, noe jeg aldri pleier å gjøre før et langt løp? Må jeg bare akseptere at jeg er eldre og tregere, og at alt er tyngre enn før?
Sannsynligvis var det tungt fordi det er blytungt å løpe i løs sand, og ekstra tungt når man allerede har 80-100km i beina, med bakker og motvind i tillegg. Dessuten, når jeg løper langs strendene på Jæren vet jeg hvor sanden er løs, hvor den er fastere, og dermed hvor det er best å løpe på hver strand. Stort sett er det best å løpe i vannkanten. Siden jeg ikke var kjent i denne løypen valgte jeg å prøve å ligge mest mulig midt i sporet, selv om det var tungt å løpe der. Det kunne være en god grunn til at sporet lå der det lå – det var f eks en post på Facebook i vinter som advarte mot kvikksand på den ene stranden Jeg er oppvokst på 80-tallet og dermed klassefester med Neverending Story… Erfaring har jo også lært med at det kan være farlig å løpe parallelt med et spor, selv om man ikke er mange meterne i luftlinje fra der man skal være så er man kanskje plutselig på feil side av en elv, ravine eller 2m høyt gjerde, og må løpe mange kilometer tilbake for å komme tilbake på riktig side. Heldigvis var det partier på vei mellom strendene hvor det var mulig å hente seg litt inn og øke tempoet. En uoffisiell drikkestasjon i Brantevik med cola, potetgull og kanelboller var også kjærkommen.
Etter Brantevik var det et langt stykke på vei og sykkelsti gjennom Skillinge, og så kom en ny sandstrand og regnværet som var meldt. Jeg håpet jeg nærmet meg det siste sjekkpunktet, Sandhammaren, men det var bekmørkt, og jeg så ikke antydning til lys verken fra bebyggelse eller hodelyktene til andre løpere. Jeg hadde ikke sett en eneste løper siden Haväng, noe som var merkelig, for det hadde vært ca fem andre løpere innom samtidig med meg. Det begynte å føles ganske spooky ut. Jeg trengte også påfyll av gels og sportsdrikk fra drop bagen, jeg kjente jeg begynte å gå næringstom. Det ble for slitsomt å løpe, jeg måtte gå i den løse sanden i stedet. Klokka sa heldigvis at jeg var rett i nærheten, sjekkpunktet skulle være på 130 km, og den distansen hadde jeg passert. Jeg kunne holde ut i noen minutter til.
Det viste seg at klokka viste over fem km for mye på distansen. Når jeg ankom sjekkpunktet hadde jeg derfor gått alt for lenge uten næring, så det første jeg gjorde etter ankomst var å kaste opp. Det andre var å tvinge i meg mat. Heldigvis var det bare noen og tretti km igjen, og jeg kunne bruke ca 5,5 timer og fremdeles klare sub 20. Jeg lå også an til en grei plassering; andre plass blant damene og jeg var nummer åtte totalt. Funksjonærene på sjekkpunktet forsikret meg om at nå var det slutt på sanden, nå skulle jeg løpe på vei.
…i hvert fall en liten stund, så var det ned til sjøen igjen. På venstre side hadde jeg nå sjøen, på høyre en stupbratt morenerygg, i mellom var det en stripe med rullestein. Jeg tenkte at det var tryggere å gå enn å løpe, så jeg gikk, og gikk, og gikk, til det endelig var slutt på rullesteinene. Nå bar det opp til toppen av morenen, via en lang trapp. Jeg ble tatt igjen av en annen løper, og dermed fikk jeg en liten stund hjelp av hodelykten hans til å navigere. Det begynte å gå bratt ned, så opp igjen, om igjen og om igjen, helt til jeg kom ned på en parkeringsplass. Her spydde jeg igjen, men ble forsikret av en fyr som ventet på en annen løper at nå var det bare asfalt resten av veien.
Selvsagt dukket det opp en sandstrand til, og sanden var løs og tung å løpe i her også. I enden av stranden viste klokka 158 km. Jeg tømte skoene for sand, igjen, og fant fram telefonen for å se hvor langt det egentlig var igjen. En ny løper passerte. Trackeren viste jeg hadde løpt 154 km. En løper som nærmet seg mål hadde løpt 163. Ca 10 km igjen. Jeg bestemte meg for å kjøre på slik jeg gjorde på slutten av GUCR. Helt til klokka pep og sa jeg løp feil, da bestemte jeg meg for å ta tempoet ned og følge med på gps-sporet. En løper tok meg igjen, men jeg løp fra ham igjen. Jeg kjente meg igjen, jeg var ved brygge 3, som var like nedenfor campinghytta jeg bodde i. Det kunne ikke være mer enn maks 2,5-3 km til mål. Nå kunne jeg se togstasjonen; målet på St Knuts torg var rett over gata. Jeg måtte bare finne ut hvor jeg skulle krysse jernbanen. Det gikk en gangbro over, men når jeg nærmet meg den viste klokka at jeg løp feil. Når jeg fulgte sporet kom jeg til et gjerde som blokkerte veien videre. Etter en del virring rundt fant jeg telefonen og sjekket kartet – jeg ville ikke risikere tidsstraff eller disk for å løpe feil 100m fra mål. Jeg brukte nok fem minutter ekstra her, men løperne bak meg ble like forvirret når de kom, så det hadde ingenting å si for plasseringen. Det ble 2. plass blant damene, 10. totalt, på tiden 19.36. Jeg tror denne tiden er ca 10 min bak det som var den gamle løyperekorden. Linda Wiese satt ny løyperekord i kvinneklassen med 18.07, og alle de tre første damene løp under 20 timer. Jeg tror det er første gang i løpets historie det har skjedd.
Som vanlig de siste par årene føler jeg meg litt skuffet etter et løp, fordi det ikke ble den fantastiske opplevelsen jeg hadde håpet på. Eller kanskje det er ensomhet jeg kjenner på? Jeg har trent alene og reist alene til nesten alle løpene jeg har vært med på siden 2019, mens løpingen før utgjorde omtrent hele det sosiale livet mitt. Jeg tenker i hvert fall at jeg gjerne vil delta på Gax igjen, men bare hvis noen andre også blir med på turen.
UltraMari 