Årets første løp endte opp med å være Soria Moria til Verdens Ende, 21.-22.5.22. Dette løpet har vært arrangert fem (?) ganger nå, men umerket løype og krav om navigering har skremt meg bort. Etter å ha trent med gps i løypa til Sandnes Ultratrail i hele fjor følte meg meg imidlertid trygg nok på navigasjonsevnene mine til å være med, og dessuten fristet de med en veldig fin deltakermedalje.
Les videre
Løpesesongen 2019 ble avsluttet på samme måte som den begynte: med å løpe rundt og rundt på en bane.
Endelig fikk jeg til å være med på Lysefjorden Inn igjen! En senebetennelse stoppet meg i 2016, en full løpskalender i fjor. Det var bare såvidt det ble noe av i år også, jeg hadde et skikkelig i-landsproblem på begynnelsen av året da jeg både hadde meldt meg på et 100 mile løp i England, ble tatt ut på landslaget til EM i 24 timersløp, og fikk en plass på ventelisten i lotteriet til Western States 100 Mile Endurance Run,
Jada, nok et innlegg om hva man skal spise under en ultramaraton…
I fjor ble jeg plaget av kvalme og oppkast på flere av 100 miles løpene mine. Første gang det skjedde var det flere plausible grunner til det – jeg hadde sovet lite og følte meg uvel før løpet, jeg gikk ut for hardt, det ble veldig varmt utover dagen, jeg tok ikke til meg nok næring i begynnelsen av løpet, og så ble jeg stresset av å være i ledelsen og glemte å spise når jeg var på sjekkpunktet halvveis. Jeg endte til slutt på en 4. plass. På neste løp unngikk jeg disse tabbene og følte meg kjempebra, helt til jeg uten forvarsel begynte å kaste opp etter ca 75 miles. Likevel kom jeg meg til mål, og vant løpet. I årets første store løp, Thames Path 100, startet mageproblemene så tidlig at jeg endte til slutt med å bryte. Noen dager senere snakket jeg med Sondre Amdahl, og vi prøvde å analysere oss fram til hva som gikk galt.
Når en fotballklubb sier for hunderede gang at de har full tillit til treneren sin så betyr det at han veldig snart vil få sparken. Man finner et lignende fenomen blant løpere – når en løper sier mange nok ganger at «det løpet skal jeg aldri være med på» så kommer denne løperen til å stå på startstreken på akkurat dette løpet kort tid etter. Slik var det med meg og Bislett 24 timers. Les videre
Som vanlig multitasker jeg og skriver blogginnlegg mens jeg ser på tv. I forrige reklamepause var det nok en reklame for Bama med kokke-Lise med tips til hvordan man skal spise fem om dagen. I britiske media den siste uken har det imidlertid flommet over av artikler om hvordan en skal spise 10 om dagen.
Det er en uke igjen til Lysefjorden Inn Ultramaraton, som noen mener er Norges tøffeste løp. En viktig del av forberedelsene mine er kostholdet gjennom hele uken før løpet. For å få inspirasjon tok jeg en tur innom Vegetarbloggen, som drives av min gode venninne Mari Hult, og jeg ble ikke skuffet. Den kommende ukens ultraløpermeny kan oppsummeres med tre ord, nemlig pasta, pasta, og pasta. Les videre
I det siste har debatten rast på inne på flere vegangrupper på facebook. Er soya farlig? De som starter debatten er ofte bekymrede, ferske veganere som har kommet over diverse antisoya memes eller blogginnlegg (ofte skrevet av en paleo- eller annen type lavkarbotilhenger), eller har blitt bombardert med påstander a la «soya gir brystkreft/høyt kolestrol/andre helseplager», i lunsjpausen på jobben. Les videre
Rollemodeller som Scott Jurek og Rich Roll snakker varmt for å spise sunn, ren mat, ikke junk food som pizza, cookies og cola, under løp og konkurranser, mens ultraløpslegende Helen Whitaker er sitert i Trail Running (feb/mar 14) på at «there is no such thing as a bad calorie on long distance runs». Hennes definisjon av gode kalorier er «de du får i deg».
Finnes det ja-mat og nei-mat på lange løp, eller er det bare om å gjøre å få i seg kalorier, samme hvor de kommer fra? Les videre
UltraMari 