Årets første løp endte opp med å være Soria Moria til Verdens Ende, 21.-22.5.22. Dette løpet har vært arrangert fem (?) ganger nå, men umerket løype og krav om navigering har skremt meg bort. Etter å ha trent med gps i løypa til Sandnes Ultratrail i hele fjor følte meg meg imidlertid trygg nok på navigasjonsevnene mine til å være med, og dessuten fristet de med en veldig fin deltakermedalje.
Les videre
Oops, det skulle visst være Sandnes Ultratrail. Eller… Kanskje det er passende å bruke Stavangerfolk sitt gamle kallenavn på nabobyen i løpsrapporten fra dette løpet, hvor alt gikk til helvete for 80 % av deltakerne (sitat Øyunn)?
Les videre
Noen ganger er jeg med på et løp en gang, og er fornøyd med det. Kanskje det er et løp jeg har hørt mye om, og føler jeg må krysse av på lista, eller jeg er med for å trene eller kvalifisere meg til et annet løp. Andre løp får jeg lyst til å være med på flere ganger. Det kan være på grunn av en fantastisk naturopplevelse, at stedet har en spesiell betydning for meg, eller at jeg kommer i mål og føler at jeg ikke fikk ut mitt beste, at jeg irriterer meg over feil jeg har gjort og tenker ‘neste gang… ‘. Noen ganger kan jeg ikke helt sette fingeren på hvorfor jeg har lyst til å være med flere ganger på samme løp, det er bare noe med stemningen rundt løpet. Når jeg lørdag 7.8.21 stod på startstreken på Oslofjorden Rundt 100 miles for andre år på rad var det mest av sistenevnte grunn, men også for å prøve å nå de målene jeg hadde satt meg i 2020, som jeg følte absolutt var oppnåelige.
Les videre
Oslo fredag 31.7. kl 14. Jeg satt utenfor Deichmanske bibliotek og spiste lunsj i sola. Det var varmt. Veldig varmt. Det føltes ut som om den svarte tightsen jeg hadde på meg holdt på å smelte inn i huden. En kjapp tur innom toalettet bekreftet at jeg hadde fått førstegrads forbrenning på lårene. Dagen etter skulle jeg løpe gjennom Oslo på vei fra Moss til Holmestrand, en distanse på 100 miles (161 km). Da skulle det være enda varmere. Jeg hadde hele tiden sagt at det verste som kunne skje var at det etter en kald juli måned plutselig skulle komme et væromslag på eller like før løpsdagen. Nå var det akkurat det som hadde skjedd. Allikevel var det ikke varmen som bekymret meg mest når jeg klokka åtte neste morgen ventet på at starten skulle gå fra jernbanestasjonen i Moss.
Løpesesongen 2019 ble avsluttet på samme måte som den begynte: med å løpe rundt og rundt på en bane.
«Skal du virkelig løpe Preikestolen Maraton? Er det lurt?» var spørsmålet jeg fikk om igjen og om igjen fra kollegaene mine uka før løpet. «Ja, hvorfor skulle jeg ikke det?», svarte jeg. Det var visst flere grunner, blant annet at jeg hadde løpt Stavanger Maraton helga før, og at jeg hadde vært forkjølet hele uka. Jeg forsikret alle om at det ikke ville være noe problem, dette løpet ville være som å gå søndagstur, bare litt lengre. Så møtte jeg Kalle Simm på startstreken. «Det var dette løpet du synes var enda tøffere enn Lysefjorden Inn?» Kalle hadde lest løpsrapporten min fra 2017 som forberedelse. Det burde visst jeg også ha gjort. Det var bare å stålsette seg.
Som vanlig tok jeg ingen bilder ute i løypa. Jeg hadde tenkt å kompensere med å ta masse bilder i målområdet og etter løpet, men jeg glemte det. De fleste bildene har jeg derfor lånt av Lysefjord Running.
Fotograf på bakken: Thomas Vikeså og Willy Steinskog.
Fotograf i helikopter: Harald Thorkildsen
Ettermiddagen og kvelden før årets Lysefjorden Inn forløp på ganske typisk vis for kvelden før en ultramaraton: Handling, sjekking av værmelding, pakking av bag til å ha i målområdet og løpssekk, og utvelgelse av løpsantrekk. Umiddelbart etterpå ble værmeldingen sjekket igjen og bager og sekker pakket om, løpsantrekk byttet ut. Dette ble etterfulgt at en telefonsamtale med søster Sara som også skulle løpe, hvor samtaleemnet ganske riktig var værmelding og løpsantrekk. Værmeldingen endret seg nesten minutt for minutt, metereologene vinglet fram og tilbake mellom 11 grader, kraftig vind og regn, og sol, en liten bris og 20 grader. Konklusjon: ta med alt fra hotpants til fullt regntøy og ta den endelige avgjørelsen fem minutter før løpet.
In October whenever someone asked me how my training was going my answer was that I was not doing any training. If asked what races I have got planned for 2019, my answer was… That’s right; no plans for 2019 yet.
At first this was just how it should be. I had penciled in a break from running after the A100 to rest properly after this year’s races, recharge my batteries and decide on next year’s goals.
However, after a few weeks I started to worry.
Endelig fikk jeg til å være med på Lysefjorden Inn igjen! En senebetennelse stoppet meg i 2016, en full løpskalender i fjor. Det var bare såvidt det ble noe av i år også, jeg hadde et skikkelig i-landsproblem på begynnelsen av året da jeg både hadde meldt meg på et 100 mile løp i England, ble tatt ut på landslaget til EM i 24 timersløp, og fikk en plass på ventelisten i lotteriet til Western States 100 Mile Endurance Run,
UltraMari 