Lysefjorden Inn 2018 – treningstur i tropevarme

Endelig fikk jeg til å være med på Lysefjorden Inn igjen! En senebetennelse stoppet meg i 2016, en full løpskalender i fjor. Det var bare såvidt det ble noe av i år også, jeg hadde et skikkelig i-landsproblem på begynnelsen av året da jeg både hadde meldt meg på et 100 mile løp i England, ble tatt ut på landslaget til EM i 24 timersløp, og fikk en plass på ventelisten i lotteriet til Western States 100 Mile Endurance Run,

Les videre

Reklamer

Mat, mageproblemer og forberedelser til Western States

Under Lysefjorden Inn i morgen skal det eksperimentetes med mat

Jada, nok et innlegg om hva man skal spise under en ultramaraton…

I fjor ble jeg plaget av kvalme og oppkast på flere av 100 miles løpene mine. Første gang det skjedde var det flere plausible grunner til det – jeg hadde sovet lite og følte meg uvel før løpet, jeg gikk ut for hardt, det ble veldig varmt utover dagen, jeg tok ikke til meg nok næring i begynnelsen av løpet, og så ble jeg stresset av å være i ledelsen og glemte å spise når jeg var på sjekkpunktet halvveis. Jeg endte til slutt på en 4. plass. På neste løp unngikk jeg disse tabbene og følte meg kjempebra, helt til jeg uten forvarsel begynte å kaste opp etter ca 75 miles. Likevel kom jeg meg til mål, og vant løpet. I årets første store løp, Thames Path 100, startet mageproblemene så tidlig at jeg endte til slutt med å bryte. Noen dager senere snakket jeg med Sondre Amdahl, og vi prøvde å analysere oss fram til hva som gikk galt.

Les videre

Jeg skal aldri løpe Bislett 24 timers!

Foto; Anders Tøsse

​Når en fotballklubb sier for hunderede gang at de har full tillit til treneren sin så betyr det at han veldig snart vil få sparken. Man finner et lignende fenomen blant løpere – når en løper sier mange nok ganger at «det løpet skal jeg aldri være med på» så kommer denne løperen til å stå på startstreken på akkurat dette løpet kort tid etter. Slik var det med meg og Bislett 24 timers. Les videre

The Autumn 100, 2017. Race report from the 100 mile grand slam finale

CENTR-17-A100-Swyncombe-119

A couple of weeks before the final race of the Centurion 100 mile grand slam 2017 the previews started coming out. Apparently, the women’s race was mine to lose, and if I could run in 16.51 or better the women’s overall grand slam record would also be mine. Not completely unrealistic, my fitness was good, I ran the first race of the grand slam, the Thames Path 100, in 16.55 in April, and the A100 is the course with the fastest times. Messages from other runners started pouring in, telling me they expected me to push at least one of the guys in the GS down from the podium (I was 4th overall going into the final race). Then the weather forecast came out, warning that Storm Brian was going to hit South England on the day of the race with up to 50mph gusts of wind. Did this do anything to dampen people’s expectations of records, trophies and podiums? Apparently not. No pressure then… Les videre

Tilstandsrapport/Holmenkollstafetten 2017

Spoiler alert: som det fremgår av bildet er jeg svært fornøyd med både innsats og restitusjon for tiden.

Hvor lang tid tar det å restituere seg etter et langt ultraløp a la 100 km, 100 miles eller et 24 timers løp? Mange har spurt meg om dette, og det er noe jeg selv lurer på også. Jeg begynte å skrive et blogginnlegg om det for et par år siden, og fant en del forskning på det som i hvert fall delvis svarte på spørsmålet. Etter Thames Path 100 ble spørsmålet om restitusjonstid etter en 100 miler igjen svært aktuelt, så jeg bør nok finne fram forskningsartiklene og få somlet meg til å skrive ferdig blogginnlegget.

Les videre

Ultravasan 2016 (20.8.)

Under Haukeli Ultra Trail i juli fikk jeg erfare at å ligge på sofaen ikke er den beste måten å forberede seg til et ultraløp. Hva gjorde jeg så i ukene mellom det 47 km lange Haukeli Ultra Trail og den dobbelt så lange (90 km) Ultravasan? Jeg la meg på sofaen igjen. Siste uka før løpet løp jeg et par ganger til jobben, og en 4×4 intervalløkt. Med andre ord, blåkopi av «opptreningen» før Haukeli. Det var bare å stålsette seg for et langt og vondt løp… Les videre

Haukeli Ultra Trail 1.0

haukeli2016_alle
Alle løperne. Foto: Knut Ro Sørensen

Haukeli Ultra Trail er det løpet i år, sammen med Lysefjorden Inn, som jeg har gledet meg mest til. I hele vinter satt jeg og så på bildene fra løypen som dukket opp i nyhetsstrømmen min på Facebook, og tenkte at «der skulle jeg gjerne løpt». Jeg måtte minne meg selv på at jeg faktisk hadde løpt der, løperen på reklamebildene var meg, avbildet under testløpet med arrangør Kalle og tvillingsøster Sara i fjor høst. Under testløpet slo jeg imidlertid opp kneskaden jeg hadde pådratt meg under NDW100 en måned før, så mesteparten av turen stirret jeg bare stivt nedi bakken og fikk tydeligvis ikke med meg stort av naturen. Det var loddtrekning for å være med på løpet, og jeg lovet meg selv at hvis jeg fikk plass så skulle jeg virkelig nyte turen og omgivelsene.

Les videre

Hornindal Rundt – NM ultraterrengløp 9.7.16

Allerede når jeg våknet visste jeg at det kom til å bli en tøff dag i løypa. Jeg våknet nemlig ikke, når jeg stod på startstreken hadde det gått 24 timer uten søvn. Utfordringen jeg stod ovenfor var å tilbakelegge 75 km og 5600 høydemeter i  fjellene i Sogn og Fjordane, i en løype som arrangøren kaller Norges tøffeste. Note to self: neste gang du melder deg på løp så husk å bestille hotellrom. Og hvis du ender opp med å sove i en gymsal så ta med et behagelig liggeunderlag.

Les videre