De som følger meg på Instagram vet at jeg legger ut mange bilder fra treningsturer på Jærstrendene. Hvis jeg bruker #happyplace og #runhappy så er det på disse bildene. Jeg har vel også noen ganger utropt 100 miles til min favorittdistanse, og sagt at mitt drømmeløp dermed må være 100 miles langs sandstrender et eller annet sted. Vel, som man sier «be careful what you wish for, it might just come true…»
Les videre
Årets første løp endte opp med å være Soria Moria til Verdens Ende, 21.-22.5.22. Dette løpet har vært arrangert fem (?) ganger nå, men umerket løype og krav om navigering har skremt meg bort. Etter å ha trent med gps i løypa til Sandnes Ultratrail i hele fjor følte meg meg imidlertid trygg nok på navigasjonsevnene mine til å være med, og dessuten fristet de med en veldig fin deltakermedalje.
Les videre
Noen ganger er jeg med på et løp en gang, og er fornøyd med det. Kanskje det er et løp jeg har hørt mye om, og føler jeg må krysse av på lista, eller jeg er med for å trene eller kvalifisere meg til et annet løp. Andre løp får jeg lyst til å være med på flere ganger. Det kan være på grunn av en fantastisk naturopplevelse, at stedet har en spesiell betydning for meg, eller at jeg kommer i mål og føler at jeg ikke fikk ut mitt beste, at jeg irriterer meg over feil jeg har gjort og tenker ‘neste gang… ‘. Noen ganger kan jeg ikke helt sette fingeren på hvorfor jeg har lyst til å være med flere ganger på samme løp, det er bare noe med stemningen rundt løpet. Når jeg lørdag 7.8.21 stod på startstreken på Oslofjorden Rundt 100 miles for andre år på rad var det mest av sistenevnte grunn, men også for å prøve å nå de målene jeg hadde satt meg i 2020, som jeg følte absolutt var oppnåelige.
Les videre
Løpesesongen 2019 ble avsluttet på samme måte som den begynte: med å løpe rundt og rundt på en bane.
«Skal du virkelig løpe Preikestolen Maraton? Er det lurt?» var spørsmålet jeg fikk om igjen og om igjen fra kollegaene mine uka før løpet. «Ja, hvorfor skulle jeg ikke det?», svarte jeg. Det var visst flere grunner, blant annet at jeg hadde løpt Stavanger Maraton helga før, og at jeg hadde vært forkjølet hele uka. Jeg forsikret alle om at det ikke ville være noe problem, dette løpet ville være som å gå søndagstur, bare litt lengre. Så møtte jeg Kalle Simm på startstreken. «Det var dette løpet du synes var enda tøffere enn Lysefjorden Inn?» Kalle hadde lest løpsrapporten min fra 2017 som forberedelse. Det burde visst jeg også ha gjort. Det var bare å stålsette seg.
Når Ryfastløpet ble lansert i fjor vinter tok løpeinteressen i Stavanger helt av, og innen utgangen av januar var det 7300 som hadde meldt seg på. Alle ville løpe denne unike halvmaratonen i Ryfasttunnelen under fjorden fra Stavanger til Jørpeland, med 10 km nedoverbakke i midten og 4 km oppoverbakke til mål, den første og eneste sjansen til å være med på et slikt løp før tunnelen åpner for biler. Halvmaraton er en veldig overkommelig distanse hvis man bare trener litt, men det var det visst mange som glemte å gjøre. Facebooksiden til løpet flommet over av meldinger fra folk som desperat prøvde å kvitte seg med startnummeret sitt, og noen få dager før løpet erklærte GTI trener John Nicholaysen på førstesiden av Stavanger Aftenblad at dette ville bli en tung og vond opplevelse. Fra å være et løp alle snakket om og gledet seg til ble det et løp alle snakket om og gruet seg til.
Forrige helg var vi en gjeng utraløpere som satt på Tauferja og nerdet om løp. Vi pratet selvsagt om løp vi har løpt/skal løpe/skulle ønske vi hadde løpt (i tillegg til sko og pulsklokker – seff). Jeg bemerket at det å løpe runder nesten har vært et tema for meg i 2019. Jeg startet året med 24 timersløp inne og ute, så løp jeg 10 runder i en skog i England i sommerferien, og nå var jeg på vei hjem etter å ha løpt 5 ganger opp og ned mellom Preikestolhytta og Preikestolen. Det var derfor vi satt på Tauferja, vi hadde alle løpt Preikestolen Maraton. (Jada, jeg ligger på etterskudd med løpsrapporter. Akkurat som med busser i London kan man vente i evighet på et nytt innlegg her på bloggen, og så kommer det plutselig tre på en gang.) Når treningsplanen min sa at denne helgen skulle jeg løpe halvmaraton passet det derfor fint inn i mønsteret at det på Sandnes Halvmaraton løpes to runder i samme løypen.
Som vanlig tok jeg ingen bilder ute i løypa. Jeg hadde tenkt å kompensere med å ta masse bilder i målområdet og etter løpet, men jeg glemte det. De fleste bildene har jeg derfor lånt av Lysefjord Running.
Fotograf på bakken: Thomas Vikeså og Willy Steinskog.
Fotograf i helikopter: Harald Thorkildsen
Ettermiddagen og kvelden før årets Lysefjorden Inn forløp på ganske typisk vis for kvelden før en ultramaraton: Handling, sjekking av værmelding, pakking av bag til å ha i målområdet og løpssekk, og utvelgelse av løpsantrekk. Umiddelbart etterpå ble værmeldingen sjekket igjen og bager og sekker pakket om, løpsantrekk byttet ut. Dette ble etterfulgt at en telefonsamtale med søster Sara som også skulle løpe, hvor samtaleemnet ganske riktig var værmelding og løpsantrekk. Værmeldingen endret seg nesten minutt for minutt, metereologene vinglet fram og tilbake mellom 11 grader, kraftig vind og regn, og sol, en liten bris og 20 grader. Konklusjon: ta med alt fra hotpants til fullt regntøy og ta den endelige avgjørelsen fem minutter før løpet.
I 2013 ble jeg lokket til å delta på Suleskar Maraton med rykter/løfter om Norges tøffeste maraton, 8 meter høye brøytekanter langs Suleskarveien og sjokoladekake på drikkestasjonene. Jeg tenkte den gangen at det ville være fin trening til ultraløpene jeg nettopp hadde begynt å delta i, men jeg forelsket meg i dette arrangementet og har deltatt hvert år jeg har hatt mulighet til det siden; 2013, 2014 og 2018.
UltraMari 