Lysefjorden Inn 2018 – treningstur i tropevarme

Endelig fikk jeg til å være med på Lysefjorden Inn igjen! En senebetennelse stoppet meg i 2016, en full løpskalender i fjor. Det var bare såvidt det ble noe av i år også, jeg hadde et skikkelig i-landsproblem på begynnelsen av året da jeg både hadde meldt meg på et 100 mile løp i England, ble tatt ut på landslaget til EM i 24 timersløp, og fikk en plass på ventelisten i lotteriet til Western States 100 Mile Endurance Run,

verdens eldste og kanskje mest prestisjetunge 100 mile løp. Alt dette skulle selvsagt skje i løpet av en liten måned i mai og juni. EM ble droppet på grunn av akillesproblemer rundt tidspunktet når jeg måtte bekrefte plassen. Når jeg klatret opp til 8. plass på ventelisten til WSER bestemte jeg meg for å satse på å komme med, og i såfall ville Lysefjorden Inn være perfekt som trening. Det var bare det at løpet var fulltegnet. Heldigvis hadde løpsleder Willy Steinskog holdt av noen «wild card» plasser, dermed fikk jeg sneket meg med på løpet.

Søsteren min Sara skulle også løpe, så i pinsen dro vi opp til Prekestolhytta og løp fram og tilbake til Bakken som en treningstur. Dette, pluss strekningen fra Bakken til Songesand, er den tøffeste, bratteste og mest tekniske delen av løypa, men også den vakreste når man kommer opp på fjellet og ser Lysefjorden 5-600 meter under seg. Jeg er utrolig takknemig for at Willy dro i gang Lysefjorden Inn. Hadde det ikke vært for dette løpet hadde jeg aldri kommet på å dra opp til dette området for å løpe, jeg ville bare holdt meg på Stavangersiden av fjorden uten å være bevisst på det fantastiske terrenget som vi har i «bakgården» vår. Nå drar jeg opp hit hver sommer for å trene, og jeg blir mer og mer glad i Lysefjorden. Dette har også fått meg til å verdsette det å bo i Stavanger enda mer. Det er utrolig å kunne løpe på fjelltopper eller langs en fjord den ene dagen, for så å løpe langs sandstrender og åpent hav den neste.

Nok Stavangerreklame. Lørdag morgen stod jeg opp grytidlig for å ta 05.54 toget til Sandnes, og deretter buss som var satt opp av arrangøren til Lauvvik, hvor det var utdeling av startnummer og ferje til Oanes, hvor løpet startet. Man kunne også booke reise tilbake til Lauvvik, Sandnes eller Stavanger med egen skyssbåt for løperne etter løpet. Disse tilbudene startet man med i fjor, og det gjorde det utrolig mye lettere å være med for oss som ikke har bil. Løpet ville heller ikke kunnet vokse mere uten slike tilbud, på grunn av begrensninger i parkeringsplasser ved start og overnattingsmulighetene i Lysebotn. Ikke minst er det mer miljøvennlig enn hvis 350 løpere skulle ankommet i hver sin privatbil, og dermed mer i tråd med verdiene forbundet med stiløping. På engelsk sier man jo ofte «leave nothing except your footprints».

Til tross for at alle hadde stått opp grytidlig var det bare blide fjes og god stemning i startområdet. Vi pratet med Ingrid som nettopp har flyttet hit fra USA og var frustrert over dårlig vegantilbud på Tau, Randi fra GTI som skal løpe sin første 100 miler etter sommeren, og Gunnar fra Spirit. Min treningskamerat Ole var så nervøs at han ikke klarte å stå stille og prate, han løp i stedet rundt og rundt i startområdet. Gutta fra GTI hadde fått med seg værmeldingen om 30 grader + og hadde modifisert klubbtrøyene sine a la Jim Walmsley under WSER. Det kunne nesten minne litt om tidlig 90 talls treningsmote også med navlen bar og masse cutouts. Min egen taktikk i forhold til varmen var å løpe uten calf sleeves eller knesokker, som garantert ville bety oppskrapte legger, masse solfaktor 50, og en plan om å holde et rolig tempo. Mitt aller største mål for dagen var å komme meg til mål uten å kaste opp eller bli uvel på andre måter. Å håpe på en god tid eller resultat var urealistisk. Ikke bare på grunn av varmen, men også fordi jeg hadde gjort mitt beste for å få en solid formsvikt ved å løpe Suleskar Maraton helgen før, en nærmere 50 km lang treningstur dagen etter, og flere tempoøkter og styrketrening i uken før løpet.

Når startsignalet gikk tok jeg det derfor veldig rolig til tross for Lysefjorden Inn starter med en løypeprofil og underlag hvor jeg vanligvis kan kjøre på skikkelig – slak oppoverbakke på asfalt. Jeg klarer vanligvis å holde et jevnt tempo helt til toppen av slike stigninger uten at pulsen blir veldig høy, og under Suleskar maraton forrige helg fikk jeg bekreftet at dette fortsatt er en av mine styrker, til tross for at akillesproblemene i vinter førte til at jeg har hatt maks 5 bakkeøkter de siste 8 månedene. Når jeg så gjengen med sterke kvinnelige løpere fra GTI forsvinne foran meg, Elise Hay Opsahl, Anja Kristine Lindanger, Silje Skorve Skarpeid, var jeg bare glad, det betød at jeg fulgte løpsplanen min. Jeg fikk en hyggelig prat med Silje Kathrine Syvertsen, som jeg trente en del med i 2016. Selv om jeg tok det veldig rolig tok jeg også igjen veldig mange løpere foran meg når kilometervis med sammenhengende oppoverbakke ga mange høy puls og sure bein.

Foto: Lysefjord Running

I det første partiet i terreng, mellom Botneheia og Prekestolhytta, holdt jeg på å ødelegge løpsopplegget mitt mindre enn en time uti løpet. Stien er smal og det er vanskelig å passere. Med løpere både foran og bak er det lett å bare følge tempoet til løperne rundt seg, og løperne rundt meg pushet seg selv mye hardere enn det jeg hadde tenkt å gjøre. Flere av dem var nok også bedre enn meg i teknisk terreng, jeg er ikke spesielt rask på denne type stier og slet dessuten med å finne en rytme. Jeg gjorde som sist jeg var med – roet ned, spiste en av energikulene mine, og lot løpere passere meg. Samtidig tenkte at jeg antakeligvis ville ta igjen mange av de samme løperne senere, enten i bakken opp fra Songesand midtveis, eller i nedoverbakken til Lysebotn på slutten av løpet.

På Prekestolhytta stod frivillige fra Lysefjorden Running klar med drikke, vannslange og svamper. Siden det var mange løpere som ankom på en gang nøyde jeg meg med å ta en svamp som jeg vred nedi trøya, andre løpere brydde seg ikke om at de skapte kø og brukte 4-5 svamper på en gang. Jeg observerte også løpere som tok med seg svamper når de forlot drikkestasjonen, jeg håper at det var noen igjen til løperne som kom lenger bak.

Bratt stigning og stekende sol i sherpatrappene opp mot Prekestolen gjorde det nesten uunngåelig å få høy puls. Når jeg kom til stiskillet mellom stien til Prekestolen og den vi skulle følge i retning Lysebotn føltes beina ganske skjelvne. Suleskar maraton og all treningen i uken før Lysefjorden Inn var merkbar. Jeg stoppet derfor og tok en gel før jeg slapp meg utfor den bratte og tekniske nedoverbakken. Her er det det røtter og steiner som stikker ut overalt. Alle høydemetrene man løper ned her må man selvsagt løpe opp igjen kort etter, men etter å ha klatret opp gjennom ur og over svaberg blir man belønnet med den fantastiske utsikten over Lysefjorden. Jeg måtte minne meg selv på å se opp og nyte den, ikke bare stirre ned i bakken. Kommentarer fra andre løpere var «det er jo fint her, men må stien være så vanskelig å løpe på?». Etter løpet så jeg at Ingrid hadde lagt ut bilder fra løypa på sin facebookside, og hennes amerikanske venner lurte på om alle løperne på bildet hadde løpt feil og havnet utfor løypa, og hvor var stien? Svaret var nei, løperne fulgte løypa de, og «nettopp». Som en annen konkluderte med, hvis det er sånne stier man trener på i Rogaland så er det ikke rart at løpere som Tom Erik Halvorsen gjør det så bra i VM. (Bildene jeg har sett fra årets VM-løype ser ut som en søndagstur i forhold til Lysefjorden.)

Sara på treningsturen vår to uker før løpet. Løpere som la ut bilder som dette fra dette partiet av løpet fikk sjokkerte kommentarer fra folk som er vant til mer striglede stier i andre land eller landsdeler. Dette er en helt normal sti her i Rogaland!

Oppe på fjellet over fjorden tok jeg igjen en stor gjeng med løpere, blant dem Anja Kristin og Yvonne fra GTI. Anja Kristin sa hadet til meg flere ganger, men jeg hadde ikke noe hastverk me å løpe fra dem. Jeg bestemte meg i stedet for at det var på tide å spise en av wraps-ene mine, ca tre timer ut i løpet. Når jeg rotet rundt i sekken fikk jeg en neve full av most banan og avocado, litt plastfolie rundt wraps-en var tydeligvis ikke godt nok. Både wrapse-ene og energikulene jeg hadde laget hadde pakket seg selv ut og lå nå løse i baklommen. Tortillaen var gjennomtrukket av væske fra banan- og avocadomosen, og jeg tenkte at den kom til å være skikkelig ekkel å spise, men det motsatte var tilfelle, den hadde fått pannekakekonsistens og var lett å tygge. Fyllet smakte ikke så mye, men på ultraløp er smakløse ting ofte det beste. En energikule hadde hengt seg fast i wrapen, så jeg prøvde å spise den også men endte med å spytte den ut.

Endelig oppe på fjellet med utsikt over fjorden. På bildet ser man Hengjanenibbå, Prekestolen mindre kjente lillesøster.

På Bratteli hadde en av hyttene som vanlig pop up kiosk med mulighet for å kjøpe cola eller energidrikk. I tillegg hadde de satt opp en hageslange hvor man kunne kjøle seg ned eller fylle drikkeflaskene sine. Jeg var tørst og hadde lyst på cola, men endte med å nøye meg med medbrakt sportsdrikk og vann fra diverse elver og bekker. Jeg merket at jeg hadde en tendens til å drikke veldig mye på en gang, en uvane jeg har lagt meg til når det er varmt, og som muligens er med på å utløse kvalme og oppkast fordi magesekken blir for full? Jeg tvang meg selv til å heller ta små slurker og drikke oftere, og dagdrømte om colaen jeg skulle drikke på Songesand. Av g til lurer jeg på hvorfor jeg alltid har lyst på cola under løp? Er det en magisk ingrediens, eller er det bare at reklamen har indoktrinert meg fra barndommen av til å tro at cola er den ultimate tørstedrikken?

Under et lite toalettstopp ved Bakken (endelig var det steiner som var store nok til å gjemme seg bak) ble jeg tatt igjen av Silje Kathrine og en annen løper fra GTI, og fikk enda en hyggelig prat mens vi løp og klatret de siste kilometrene til Songesand. Her fikk jeg endelig cola. Siden det var halvannen time siden jeg hadde spist tok jeg også et par biter banan. Planen var å spise noe hver time, men siden wrapsen jeg hadde laget inneholdt ca 300 kalorier holdt den en stund. Jeg hadde også drukket energidrikk og dermed fått i meg elektrolytter og karbohydrater på den måten.

På Songesand brukte jeg god tid på å få i meg næring, fylle drikkeflaskene og kjøle meg ned med svamper før jeg løp videre. Klokka viste at jeg hadde vært ute i 4 timer og 24 minutter. Songesand er ikke halvveis i kilometer, men det er ca halvveis tidsmessig siden man her er ferdig med det tøffeste terrenget og ca 2/3 av høydemetrene, jeg estimerte derfor at sluttiden ville bli ca åtte og en halv time.

Jeg løp og løp oppover på asfalten mot Helmiksstøl. De fleste andre gikk. Jeg tok igjen flere løpere, inkludert Svein Kjetil Riska, som sa han ikke hadde noen spesielle problemer, bare en følelse av at kroppen ikke fungerte. Han løp sammen med meg ca en kilometer, så forsvant han bak meg. Når jeg var nesten oppe ved Helmiksstøl ble det et par korte gåpauser for å få pulsen litt ned.

Etter Helmikstøl var det tilbake i terreng. Innover Songedalen løper man først på en traktorvei, men denne består for det meste av løs steinmasse som gjør at det føles mer ut som å løpe i et tørt elveleie enn på en vei. Beina kjentes overraskende gode ut, etter stiskillet til Prekestolen hadde jeg egentlig ikke følt meg noe sliten eller tung i beina selv når det gikk bratt opp. Jeg følte meg imidlertid ukoordinert, og måtte derfor gå mer enn forventet. Det var også veldig varmt nede i dalen, bratte fjellvegger gjorde at det ikke var noen bevegelse i luften, og solen stod på det høyeste og stekte. Så lenge tempoet var rolig føltes det imidlertid greit ut.

Etter Songedalshytta ble det mer gress og mindre løse steiner, og dermed kunne jeg endelig løpe igjen. Selv med mange gåpauser hadde jeg fortsatt å ta igjen flere av løperne foran meg. Når Songedalen gikk over i Daladalen tok jeg igjen Silje Skorve Skarpeid fra GTI, men når jeg stoppet for å fylle vann i en elv løp hun forbi meg igjen. Her ble jeg også straffet for mine bare legger. Jeg kjente sviing på leggen. Når jeg kikket ned var det en sverm av klegg rundt beina mine, og blodet rant fra et bitt. Det var bare å løpe videre så fort som mulig, men først sjekket jeg hva jeg hadde igjen av næring. Jeg hadde en wrap igjen som jeg spiste selv om den muligens hadde begynt å gjære litt i varmen. Jeg hadde hatt seks energikuler av mandler og dadler med meg, hadde spist to og kastet en, men de resterende tre hadde tydeligvis hoppet ut av sekken, det var ingen igjen. Jeg var også tom for energidrikkpulver, så det jeg hadde igjen var et par gels og salttabletter. Det var imidlertid mer enn nok, det var bare en halvmaraton igjen, og ikke mange kilometrene til den siste drikkestasjonen.

I nedoverbakken ned i Fyljesdalen løp jeg nok en gang igjen Silje, og tok også igjen et par mannfolk som jeg endte med å ta følge med opp Monsterbakken opp til anleggsveien ned til Lysebotn. Denne bakken føles lenger og brattere ut for hver gang jeg er med på dette løpet. Her begynte jeg å føle med småkvalm og måtte ta noen pauser. Oppe på veien fikk jeg en iskald svampedusj av Tina Riska, avla rapport om Svein Kjetil (de er gift), og beskjed om at jeg lå på tredje plass plutselig (av kvinnene). Jeg forsynte meg grovt med cola, farris og potetgull, men banan smakte ikke godt. Jeg skylte også ned en salttablett, og ga et par stykker til en annen løper som klaget over begynnende krampe. Silje tok meg igjen mens jeg stod der, det var hun som hadde ligget på tredje plass mesteparten av dagens mens jeg hadde ligget rundt åttende, og vi begynte å gå/løpe det siste stykket på asfalt nesten samtidig.

Nok en gang husket jeg feil, det er ikke bare nedoverbakke når man kommer over på det siste partiet med asfalt. De første tre kilometrene her går både opp og ned, men så begynte det å bare gå brattere og brattere nedover. Kilometrene gikk radig unna, men jeg var usikker på hvor langt det var igjen. I følge klokka hadde jeg 17 kilometer igjen ved den siste drikketasjonen, men offisielt var det 15 kilometer derfra. Når bakken begynte å flate mer ut og jeg kunne se husene nede i Lysebotn, var det da 3 eller 5 kilometer igjen? Hadde jeg ca et kvarter igjen å løpe eller nærmere enn halv time? Jeg bestemte meg for å ikke tenke på det, bare løpe. Uansett var det ikke langt igjen.

Det viste seg at klokka tok feil, antakeligvis hadde den mistet satelittforbindelsen når vi løp gjennom et par tuneller i begynnelsen av løpet, og viste dermed for kort distanse. Plutselig var jeg i mål på både en mye bedre tid og plassering enn forventet, 8.03 og 3. kvinne (jeg klarte å holde Silje bak meg de siste 15 kilometrene, hun endte opp 23 minutter bak meg i mål). Jeg var superfornøyd med å ha gjenomført løpet i henhold til planen, jeg hadde ligget i sone 2 og 3 hele dagen og antakeligvis hatt det så behagelig som det er mulig å få det i en så tøff løype på en så var dag. Det beste av alt var at jeg ikke fikk noen problemer med magen eller ble dårlig, og maten jeg testet ut så ut til å fungere perfekt. (Jeg må bare notere meg at et enkelt lag med plastfolie duger ikke som nnpakning. Heldigvis kan løpesekken vaskes.) God plassering og tid var ren bonus. I tillegg kalte Kondis.no meg den sterkeste kvinnelige ultraløperen i feltet i sin reportasje. (Takk, Olav Engen.)

Arrangøren sørget for at løperne ble kjølt ned når de kom i mål. Her fikk Sara seg en dusj når hun kom i mål.

Jeg hadde lagt en bikini i finisherbagen og hadde egentlig tenkt å bade enten i fjorden eller elven etter målgang, men etter å ha blitt spylt grundig ned med en vannslange føltes ikke det så prekært. I stedet satte jeg meg i sola og spiste melon og appelsin og vegansk kroneis fra kiosken på turisthytta. I finisherbagen var det også massevis av mat, men den fristet ikke de første timene etter løpet. Som alltid etter Lysefjorden Inn var det mange å prate med, logistikken gjør at løperne blir værende i målområdet lenge etter løpet, men med så vakre omgivelser og god stemning ville nok det skjedd uansett . Jeg var midt i en hyggelig samtale med Tom Erik, som imponerende nok hadde satt ny løyperekord i varmen, om hans VM-øp og mine muligheter for deltakelse i WSER, når det plutselig var premieutdeling i dameklassen. Dermed stod jeg på seierspallen uten verken sponsorlogo eller klubbtøy. Beklager Ola i Hoka Norge og Einar i Spirit. Det var ikke meningen! (NB!Litt reklame.) Mine Hoka Speedgoat fungerte for øvrig perfekt i denne løypa – godt grep i terrenget og behagelige på asfalten også. Ingen nye blå tær eller blemmer, bare de jeg hadde fra før etter Suleskar Maraton. Så hvis du ikke er medlem i løpeklubben som tilbyr skobytte for sine medemmer underveis i løypa så kan Hoka Speedgoat anbefales. Med så tørre forhold i løypa som det var i år kunne Hoka Challenger nok også fungert godt.

Pallen I dameklassen. Elise Hay Opsahl fra GTI kom på førsteplass med tiden 7.42, Kristin Lønsethagen fra NTNU kom på andre på 7.57. Foto: Lysefjord Running.

Når Sara dukket opp kjøpte jeg en velfortjent is til henne – hun hadde slitt med sykdom i ukene før løpet og det var dermed bra gjort bare å gjennomføre et så tøft løp. Sola forsvant plutselig bak fjellene, og dermed ble det ikke bading på oss, jeg fikk nok en sosial opplevelse i dusjkøen i stedet. Midt oppi oppdatering av sosiale media kom jeg også på å sjekke mailen min. Dagen før Lysefjorden Inn hadde jeg rykket opp til nr 1 på ventelisten til WSER, nå oppdaget jeg at jeg midt under løpet hadde fått en mail med invitasjon til løpet. Det var en perfekt avslutning på en perfekt dag. Takk for denne gang Lysefjord Running, neste stopp Squaw Valley!

Resultatlista fra Lysefjorden Inn 2017: http://live.eqtiming.com/38066#result:133600-2-984924-1-1-

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s