Svært mange sykler Rallarvegen fra Haugastøl til Flåm. Noen få velger å løpe, og i tillegg løper de feil vei fra Flåm til Haugastøl. I år var det rekordmange som deltok i Rallarvegsløpet (80 stk fullførte), og jeg var en av dem.
Rallarvegsløpet er totalt 81 km langt fordelt over to dager, første etappe er på 54 km og stiger fra 0 moh til 1300 moh. Dag to løper en de resterende 27 kilometerne, med et netto høydetap på ca 200m. Som vanlig hadde jeg lokket med meg søsteren min Sara og Samuel fra Vegan Runners. En av de andre deltakerne som bor i Stavanger tilbød oss skyss, og selv om ingen av oss hadde kjørt til Flåm før kom vi oss greit fram fredag kveld.
Etter en pastabuffet med to veganske retter, pluss salater og brød og tre veganske desserter, hentet vi startnummererne og fikk t-skjorter i hotellbaren. Praktisk nok hadde t-skjorten løypeprofilen printet på forsiden. Ventetiden mellom pastapartyet vårt og briefingen brukte vi til å nyte den fine sommerkvelden og de idylliske omgivelsene. Briefingen ble ledet av Runar Gilberg i arrangementskomiteen, og takket være en dose humor og masse godt humør tror jeg de fleste gledet seg til starten når de gikk og la seg.
Værmeldingen lovet oss en knallfin sommerdag i fjellet, og den slo til. Når vekkerklokken ringte 0630 var himmelen allerede blå og de få skyene som hang over fjellene var kun dekorative. Jeg valgte derfor å droppe å ta med supertrøye, men la regnjakke og hansker i sekken for sikkerhets skyld. Til tross for at det ikke var obligatorisk å ta med noe som helst utstyr tok jeg også med førstehjelpssaker, for meg er dette helt selvfølgelig på denne type løp.
Bagasjen vår tok toget opp på fjellet en liten time før oss. Kl 09.30 satte løperne avgårde, og etter en liten runde nede i Flåm løp vi innover dalen og opp mot fjellene. Det fleste av høydemeterne på denne etappen får man på de første 20 kilometerne fra Flåm til Vatnahalsen, men det første stykket kjentes allikevel ganske behagelig ut. Delvis fordi en er uthvilt og underlaget er lett å løpe på (asfalt og god grusvei), men sikkert mest fordi omgivelsene er så vakre at en ikke legger merke til så mye annet. Frodig vegetasjon, krystallklare elver med grønt brevann, fossefall og stupbratte fjellsider.
De slake svingene gikk over i krappere hårnålssvinger det siste stykket opp til Vatnahalsen, hvor løypa flater ut. Vi var oppe etter ca 2 timer. Hit opp hadde man mulighet til å sende en drop bag med toget, og de fleste hadde valgt å sende løpesekken sin opp hit. Jeg startet med sekken min på, og var litt misunnelig på alle rundt meg som løp uten. På den annen side var det greit å ha mat og drikke tilgjengelig i motbakkene samt å slippe å stoppe for finne sekken sin.
Opp til og ca 5 km forbi Vatnahalsen tok jeg følge med Anders, som jeg også tok følge med på Ultrabirken, og Samuel. Jeg hadde trodd at vi tre ville komme til mål sammen, og så for meg en spurtduell med Samuel, men plutselig var jeg alene. Den planlagte tempoøkningen min fra dette punktet ble det ikke noe av, til tross for at jeg hadde holdt meg god under terskel i motbakkene (hvor jeg stort sett lå i sone 3) hadde jeg visst brukt mer krefter enn jeg trodde. Varmen gjorde nok også sitt, og som vanlig var jeg ikke flink nok til å spise. De første to timene smakte energibarene faktisk godt, men så klarte jeg plutselig ikke å få ned mer, og energidrikken jeg hadde med gjorde meg bare mer og mer tørst og desperat etter vann. Jeg fylte en flaske jeg hadde med med vann fra bekkene, og når jeg kjente at jeg holdt på å gå tom tok jeg gåpauser og prøvde å ta noen solide slurker energidrikk etterfulgt av vann. Hadde jeg vært villig til å gå helt i kjelleren kunne jeg nok ha klart meg uten de fleste pausene og spart en del minutter, men jeg ville heller ha overskudd til å nyte turen og omgivelsene.
Når en løper 54 km får en så mange inntrykk at det er vanskelig å huske alt etterpå, men jeg husker i hvert fall at alle syklistene heiet og smilte til oss. Det koseligste var å treffe et par medveganere/Facebookvenner som kom syklende motsatt vei, og som selvsagt heiet litt ekstra på oss fra Vegan Runners. Oppe på det høyeste punktet satt en syklist ved stien og ropte at det var 10km igjen til mål og cola om 300 meter. Jippi! Informasjonen stemte, ved siden av veien stod det flere bruskasser, med en lapp festet til som sa at colaen kunne betales på Finse. Colaen smakte ikke så godt som forventet, men jeg tømte allikevel halve flaska i håp om at sukkeret og koffeinen ville gi et energikick. I tillegg ga det en pause, og anledning til en hyggelig prat med et eldre ektepar. Når en annen løper kom forbi i fin stil hang jeg meg på og bannet på at nå skulle jeg løpe uten pauser de resterende 10 kilometrene. Det ble to små pauser til, mest fordi jeg var lei av å løpe. Et par kilometer fra Finse begynte jeg å kjenne meg igjen og skulle sette inn innspurten, men når jeg rundet den siste svingen snudde vinden fra med til mot. Motvinden var veldig mye mer merkbar enn medvinden hadde vært. Dermed luntet jeg i mål etter 5 timer og 24 minutter. Jeg hadde kanskje håpet å komme litt nærmere 5 timer, men det var uansett vidunderlig å være ferdig med 1. etappe.
På Finse var det god stemning. Løperne som var ferdige ble værende i målområdet og heiet på dem som kom etter, kjølte ned beina i vannet nedenfor hotellet, eller samlet seg rundt langbord i kafeen. Før middag var det også tid til en dusj og en powernap. Like før vi satte oss til bords kom de siste løperne i mål til stor jubel.
Finse 1222 hadde i likhet med Fretheim Hotell i Flåm fulgt instruksene vi hadde gitt, og hadde sørget for tomatsuppe uten melk, vegansk brød, olje i stedet for smør på potetene, og vegankaker med tofu som proteinkilde. Det var også salat og en vegansk pastarett, og vi fikk frisk frukt til dessert. Vanligvis synes jeg det er kjipt med frukt når de andre rundt meg spiser «ekte» dessert, men nå var dette helt perfekt. Maten var atskillig bedre enn rommet, som foruten et stort bad var heller spartansk.
Starten søndag var kl 10.30, så vi hadde god tid om morgenen. Jeg prøvde å varme litt opp før å få kroppen i gang, og ble litt bekymret da jeg fikk sting etter 10 meter, og stive muskler mellom ribbeina gjorde det vanskelig å puste skikkelig. I tillegg hadde jeg fått gnagsår i armhulene på grunn av sekken dagen før, og de sved. Beina kjentes imidlertid fine ut. Når selve løpet startet kjentes heldigvis resten av kroppen mer normal ut også.
Etter dag 1 lå jeg å 4. plass i kvinneklassen. For å komme på pallen måtte jeg ta igjen ca 14 minutter, noe jeg anså som urealistisk. Jeg prøvde derfor å bare finne et behagelig tempo og ta det som en vanlig søndagslangtur.
Det ble nok en dag med sololøping i solskinn, sommervarme og vakker natur. Grusveien var stort sett jevn og fin. Dag 2 er det netto nedover, men bakkene er ganske slake og behagelige å løpe ned. Det er også noen få oppoverbakker, inkludert en snikete en ca en km fra mål. Løpet gikk veldig greit til det var igjen ca 9km, da måtte jeg gå et lite stykke og klemme i meg en gel. Siden GPS-en ikke virket fra start visste jeg bare sånn ca hvor langt det var igjen, så jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle disponere kreftene. Heldigvis dukket Anders opp på en sykkel, og ropte at det bare var litt mer enn 2 km igjen. Jeg klarte ikke å samle nok krefter til en innspurt før jeg så målseilet, men sluttiden på 2.08 var godt under makstiden jeg hadde satt meg, jeg beholdt fjerdeplassen og jeg hadde hatt en fin tur. Med andre ord var jeg strålende fornøyd. Vinneren i herreklassen satte ny løyperekord begge dagene, og brukte omtrent samme tid på de 81 kilometrene til sammen som jeg brukte på 1. etappen, 5 timer og 33 minutter. Dypt imponerende!
Rallarvegen ender like ved en innsjø, så etter fullført løp valgte de fleste å kombinere bading med å heie på løperne som kom bak.
Det var færre som hadde startet dag 2 enn dag 1. En del valgte å bryte på grunn av skader eller fordi de var for slitne. De imponerte allikevel med å engasjere seg og delta på andre måter – ved å sykle ut i løypa og heie slik Anders gjorde (han måtte bryte pga en vond akilles), ta bilder fra løypa osv.
I tillegg til 4. plass totalt blant kvinnene, og 1.plass i min alderskategori. (Det sistenevnte hadde kanskje vært gjevere om det ikke hadde vært for en kommentar fra arrangøren om at dette var for å premiere de som var for gamle eller unge til å ha en sjanse til å vinne sammenlagt.)
Etter hvert ble det færre og færre i målområdet, men dette var fordi folk flyttet seg over til kafeen på andre siden av veien (hvor de fikser vegansk pizza til deg his du spør) for å vente på toget. Togturen tilbake ga oss sjansen til å gjenoppleve løypa, særlig den siste biten med Flåmsbanen. Vi var enige om at det vi hadde vært med på er reinspikka galskap. Jeg er utrolig glad for og stolt over at jeg har fullført dette løpet, og har definitivt lyst til å være med igjen.
Lese mer? Resultatliste og reportasje fra løpet (Kondis.no) her
UltraMari 
Takk for fin løpsrapport, og gratulerer med fullført løp!
Bra rapport! Du kunne kanskje fulgt den opp med et innlegg om skovalg? Dette er i hvert fall noe jeg alltid lurer på foran lange løp: Hva slags sko springer alle de andre i?
Det kommer et til innlegg om utstyr. Hva jeg brukte, hvordan det funket, og hva jeg så at andre hadde.
Har du sett bloggen Ultra168? Dette er en austrask blogg, og i forbindelse med løpet The North Face 100 pleier de å gjøre en spørreundelsøkelse hvor de spør deltakerne om hva slags utstyr de har, hva de spiser, drikker etc. Veldig interessant, når man ser at et merke faller som en stein i popularitet fra et år til et annet gir det en ganske god pekepinn om at deres design ikke var funksjonell nok. Kanskje jeg skal gjøre en liten undersøkelse i Facebookgruppa til Rallarvegsløpet?
Som far (og dermed ugild) til Mari synest eg dette var ein svært god rapport. Svært stolt av døtrene mine som er i stand til å gjennomføre slikt. Lurer også på dette med skoval. Og ikkje minst dette med væske- og matinntak på slike kraftprøver! Trur det har allmenn interesse for kanskje overivrige trimmarar (misforstått elite??) i ymse Birkensamanhengar!
Takk for ros, sette stor pris på at du følger med på løpene og at jeg kan diskutere løperelaterte ting med deg 🙂
Eget innlegg om sko, mat og annet utstyr som ble brukt på dette løpet er under utarbeidelse. Blir nok lagt ut i morgen (søndag).
Mari
Galskap! Men imponerende 🙂 Hvis du lurte på hvem som sa «Hei Mari» når du var på vei oppover mot finse så var det meg 🙂 – jeg syns det var tungt nok å sykle nedover denne dagen. Kneet mitt gjorde seg vanskelig selv på sykkelturen, så «skåla opp» utgikk. Må nok begynne litt i det små og senke ambisjonene litt 🙂 Stå på!
Det var ganske mange som sa «hei Mari». Lurte på om det var kjentfolk eller om de bare leste navnet på startnummeret. Utrolig koselig med alle syklistene som heiet på oss underveis 🙂 Glad vi løp opp og ikke ned, da hadde nok mine knær også streiket.